Alt var bedre før

Skjoldavegen i sentrum var en konkurrent til gågata for mange år siden. Den er død som handlegate i dag.
Skjoldavegen i sentrum var en konkurrent til gågata for mange år siden. Den er død som handlegate i dag.

Du har hørt det mange ganger, alt var bedre før. Det er derfor vi kaller det gode, gamle dager. De fleste begynner å tenke tanken etter en viss alder fordi eldre mennesker har en tendens til å huske færre negative hendelser enn de gjorde i sine yngre dager. Jeg er muligens i ferd med å nærme meg denne nostalgien, for jeg er ikke overbevist om at all framgang er av det gode. Åpningstider og butikkene som forsvant fra sentrum er eksempler på det. Noen av de meningsmålingene jeg har sett har vist flertall for søndagsåpne butikker i befolkningen, mens det foreløpig har vært et flertall mot på Stortinget. Det er likevel mye som tyder på at utviklingen ikke lar seg stoppe. Hva vil det bety for samfunnet?

Det var neppe mange som tjente på søndagsåpne butikker da Ap innførte den såkalte Brustad-bua, og det er ikke sikkert det er mer lønnsomt i dag heller. Det er imidlertid vanskelig å øke markedsandelene gjennom å åpne nye butikker fordi de beste lokalene allerede er tatt. Den nye kampen om økte markedsandeler blir kanskje søndagsåpne butikker. Det er muligens derfor Rema 1000, som lenge var en bremsekloss, har åpnet egne søndagsbutikker. Rema 1000-butikken på Solvang i Haugesund overtok nylig Tito Storkiosk. Lokalet ligger rett ved siden av en ordinær Rema 1000, og de overtar sannsynligvis mange kunder fra storkiosken. Tito har drevet sammenhengende siden 1987, og har sannsynligvis hatt et solid overskudd hvert år. Den nye butikken har åpent fra 9 til 21 på søndager.

Det er veldig praktisk med søndagsåpne butikker, men jeg tenker også på hvordan dette kan forandre samfunnet. Norge har vært konservativt på mange måter, og det er ikke nødvendigvis negativt. Shopping er litt som internett. Google har blitt hukommelsen vår. Det er mye informasjon vi ikke trenger å huske fordi det er så lett å finne den på en søkemotor. Vi har derfor vendt oss til at vi ikke trenger å huske, noe som sannsynligvis har påvirket hukommelsen vår. Vi trenger ikke handleliste når varene alltid er tilgjengelige. Det er veldig anvendelig, men jeg sitter likevel med en følelse av at det nye ikke nødvendigvis er bedre.

Vi var kanskje for måteholdne i barndommen min. Jeg husker at torsdagen var den store handledagen i tillegg til lørdag. Butikkene stengte for tidlig for mange på hverdager, men de hadde åpent til 19 på torsdager. En kunne dessuten få alt i sentrum, mens Haugesund sentrum i dag er i ferd med å bli overtatt av ulike typer kontorer, eiendomsmeklere, banker uten banktjenester, ulike typer skjønnhetssalonger etc. Butikkene er på kjøpesentre i utkanten av kommunen. Myndighetene opptrådde på en måte som støttekontakten vår fram til 1980-tallet. Det var de som visste best. NRK var den eneste kanalen, og den startet sendingen med barne-TV-klokka 18 og avsluttet TV-kvelden for de voksne før midnatt. Det fantes heller ikke natt-radio, for når rikskringkastingen sa godnatt var det virkelig natt i Norge.

Det gamle handlemønsteret var en del av denne virkeligheten. Vi fikk etter hvert lov til å være litt lenger oppe, samtidig som vi kunne handle stadig seinere på kvelden, også på søndager. Det neste steget blir at kjøpesentre holder søndagsåpent hele året, og ikke bare til jul. Det innebærer at alle butikkene, inkludert frisører, bakerier og kafeer må holde åpent, og det vil øke kostnandene. Vi får 7 dagers uke for renholdere, sikkerhetsvakter, lastebilsjåfører etc. Det blir økt bruk av transportmidler, noe som vil ha betydning for utslippene.

Kona mi er fra Little Rock, Arkansas. Hun vokste opp i en by som ikke var så veldig forskjellig fra det vi er vant til. Det var butikker i sentrum, gjerne med en leilighet i andre etasje. Åpningstidene var nærmere det vi har hatt. Det var var vanlig å stenge butikken klokka 20 på hverdager, og 18 på lørdager, mens det var stengt på søndager. Da jeg bodde der i 2001 og 2002 var det ingenting igjen i sentrum. Det var stort sett banker og kontorer der, samt tomme bygninger som forfalt. Det var ikke et sted du ville oppholde deg på kveldstid.

Jeg tror utviklingen har eskalert, og Wall Mart har i dag en butikk utenfor byen som holder åpent 06-00 alle dager, mens et par andre aldri stenger. Krogers butikker i Little Rock stenger mellom 22 og midnatt, mens bankene har litt mer normale åpningstider. Arvest Bank stenger f.eks. klokka 18, mens drive thru-tjenestene har åpent en time lenger. Hovedbiblioteket i byen holder åpent 7 dager i uka, men med åpningstider de fleste nordmenn vil se på som rimelige.

Nå er Little Rock en liten by i amerikansk målestokk, selv om det er en deltidshovedstad. Det har kanskje alltid vært annerledes i f.eks. Los Angeles og Washington DC, men Little Rock har forandret seg. Det er likevel interessant at mens Haugesund beveger seg mot et sentrum uten butikker og med stadig lengre åpningstid, går Little Rock og andre amerikanske byer i motsatt retning. De vil ha mennesker og butikker i sentrum fordi det er bra for hele samfunnet med et levende sentrum. Les mer på Arkansas Times.

Tempoet øker på alle områder i samfunnet, og jeg tror ei 7 dagers handleuke kan forverre den situasjonen. Det vil påvirke hele samfunnet, men det blir for enkelt å si at en ikke trenger å jobbe hvis en ikke vil. Jeg handler stort sett de andre dagene, og det er ikke det at jeg aldri har kjøpt en kartong egg eller en pose potetgull på en søndag, men jeg liker at vi har en dag som er roligere. Det er mulig jeg er mest skeptisk fordi jeg liker det jeg er vant til, mer enn jeg misliker forandring, men jeg synes ikke det er så ille at vi er litt annerledes enn andre land.

Kanskje var noe bedre før likevel? Det er ikke så veldig lenge siden vi ikke kunne kjøpe mat etter klokka 20, men samme hvor mange sjanser vi har til å handle i dag blir vi stresset fordi vi ikke får nok. Det ser vi tydelig til Jul. Søndagsåpne butikker til tross, mange får nesten panikk de siste dagene, og så snart butikkene åpner igjen i romjula er det på an igjen.

Advertisements

En ny mulighet

Jeg har hørt om Sonans i mange år uten å reflektere så mye over denne private skolen. Det gjorde jeg ikke før noen av plakatene deres dukket opp i et utstillingsvindu i Haugesund sentrum. Disse plakatene frister med suksesshistorier der tidligere studenter har gått fra karakteren 2 i naturfag til å komme inn på sykepleie, eller fra tre i biologi til å studere medisin. Skolen garanterer ikke framgang, men denne kampanjen skaper i det minste forventninger om noe bedre.

Sonans er en skole der en kan ta et eller flere fag om igjen for å forbedre karakteren fra videregående skole. Et helårskurs i norsk koster i Haugesund 22 000 kroner, mens en medisinpakke med 4 fag koster 50 000 kroner. Jeg har litt blanda følelser til denne type skoler. Jeg sleit på skolen selv og hadde vansker med å komme meg videre etter gymnaset. Jeg liker derfor tanken om at en kan få en ny mulighet. Det er ikke minst viktig for elever som hadde lærevansker på videregående, spesielt de som ikke har blitt utredet. Det er også en god del elever med diagnose som ikke får hjelp. Jeg var en av de som måtte klare seg på egen hånd til tross for store utfordringer. Sonans høres derfor ut som en god idé, men jeg lurer likevel på hvor mye dybde og forståelse en utvikler på ett eller to semestere, eller hvor mye hjelp en får til alternative læringsstrategier. Hva er det Sonans gjør som 13 års skolegang ikke klarer? Sier skoler som Sonans noe om den offentlige skolen?

Det får meg til å tenke på noen av de læringsstrategiene jeg har erfaring med selv. Vi hadde pedagogikk det første og tredje året på lærerhøgskolen, selv om det ikke var flere studiepoeng enn at vi kunne ha gjort oss ferdig med faget det første året. De gjorde det på den måten fordi det var snakk om kunnskap som måtte modnes. Tanken var at denne teorien skulle følge oss gjennom hele studiet.Jeg tenker også på den gangen jeg tok datakortet gjennom NAV. Instruktøren hadde en metode som ga målbare resultater uten at vi lærte noe. Han hadde litt undervisning, men det meste bestod i å gå gjennom eksempler på den prøven vi skulle ta på slutten av hver modul. Vi fikk stort sett de samme oppgavene på den offisielle prøven. Alle deltakerne fikk datakortet, men jeg lærte ikke noe nytt. Jeg var mest interessert i excel og access siden jeg hadde mangelfullle kunnskaper der, men regneark og database var like vanskelig etter kurset, selv om jeg hadde den høyeste scoren. Den siste strategien jeg vil nevne var mattelæreren min på ungdomsskolen. Mattevansker er typisk for barn som har nonverbale lærevansker, men jeg hadde en tålmodig lærer på ungdomsskolen. Jeg ble ikke veldig flink, men hadde tross alt framgang, den eneste gangen jeg har hatt det i matematikk. Det var motsatt på videregående. Da delte læreren klassen i to, og jeg var i den svake halvdelen som nesten ikke så læreren.

Jeg vet ikke hvordan det er på Sonans og andre private videregående skoler, men synes det høres rart ut at en med nød og neppe får en bestått karakter det ene året, mens en kvalifiserer seg for sykepleierstudiet et år seinere. Til slutt en liten oppgave. The NVLD Project er en organisasjon som arbeider for å øke forståelsen i samfunnet for nonverbale lærevansker, og for å hjelpe barn som vokser opp disse utfordringene (rom- og retningsforståelse, taktile ferdigheter, motoriske ferdigheter, sosial fungering etc). Denne oppgaven hjelper deg kanskje til å forstå hvordan det er for elever som ikke lærer like lett eller på samme måte som andre:

Jeg skulle gjerne hatt en ny mulighet, men vet ikke om Sonans hadde vært det rette for meg.

Når de voksne svikter

Norsk politibil i Trondheim. De har mye makt, men kanskje ikke like mye respekt. Foto: Hubar via Wikimedia Commons
Norsk politibil i Trondheim. De har mye makt, men kanskje ikke like mye respekt.
Foto: Hubar via Wikimedia Commons

Jeg tenker ofte på hvilke signaler samfunnet sender til barn. Skolen forteller gjerne elevene at de må si det til en voksen hvis de ser at noen blir mobbet, eller hvis de er offeret selv. Skolene har også en tendens til å si at det er unaturlig å være alene, noe mobbere kan utnytte. Hvis de er av den manipulerende typen kan de ta kontakt med offeret, og dersom skolen har en regel om at en ikke kan avslå tilbud om vennskap, kan alt bli snudd på hodet.

Hva skjer når barnet følger oppfordringen og rapporterer brudd på reglene? Jeg håper det løser seg i de fleste sakene, men jeg vet også om tilfeller som kunne ha blitt håndtert bedre, inkludert personalsaker. Jeg har vært lærer selv og vet derfor litt om hvordan skoler jobber med planer. Det er ikke uvanlig å skrive ut planer fra andre skoler, men disse blir bare brukt i en intern diskusjon, og det endelige produktet skal være godt gjennomtenkt og lokalt tilpasset. Jeg ble derfor sjokkert da jeg kikket på hjemmesidene til en Steinerskole i Rogaland. Det stod bl.a. under et avsnitt om sosialt fellesskap at “en slik toleranse er et godt utgangspunkt for et skolefellesskap og kanskje en viktig grunn at mobbing er et sjeldent fenomen på Steinerskolen i Lørenskog.” Jeg hadde ikke vært helt fornøyd med den formuleringen, men lurer på hvor mye de har jobbet med dette selv når de åpenbart har kopiert og limt inn. Det betyr ikke at de ikke har rutiner mot mobbing, men jeg synes ikke det ser lovende ut.

Jeg har ofte irritert meg over at media går i flokk. Det får av og til ganske rare konsekvenser når de trykker eller ukritisk gjenforteller noe andre journalister har skrevet. Det var f.eks. en del overskrifter knyttet til Syria-krisen som burde ha fått journalisten til å grave litt. Det hender likevel at ei avis viser hvorfor vi trenger journalister. VG har gjort bra arbeid med å avsløre pedofile på nettet. Avisa har prøvd å finne noen bakmenn det siste året ved å følge pengene.

Det førte dem til politiet i Australia. De har gjort mye bra arbeid og mange pedofile ble avslørt som en følge av politiets arbeid “under cover.” Det er dette arbeidet som har ført til noen av de koordinerte internasjonale aksjonene mot pedofile nettverk. Det må vi applaudere, for de har tross arrestert mange overgripere, men politiet har samtidig sviktet mange barn og foreldre. De opprettet nettstedet Childs Play for å virke mer troverdige, og brukte reelle barn som agn. Er det grenser for hvor langt politiet kan gå? Kan de bryte loven? Er dette mer akseptabelt enn den versjonen av Erik Jensen aktoratet har presentert? 

Det blir det samme prinsippet som med mobbing. Skal barna fortelle voksne? Vi forventer det, men er vi til å stole på? Noen opplever at lærere svikter (eller at læreren ikke får støtte fra rektor), mens det andre ganger er sosionomer, politibetjenter og politikere som begår nye overgrep. Hvem skal barna stole på da? Foreldre har alltid vært viktige, men det kan se ut til at samfunnet gjør en stadig dårligere jobb. Det var ei tid da kirker og veldedige organisasjoner tok på seg mange av de oppgavene myndighetene enten ikke maktet å gjøre, eller rett og slett ignorerte. Det bør bekymre flere at vi er for egoistiske i dag. Vi trenger kanskje ikke være aktive i ondskapens tjeneste for å fremme det onde? Da er vi faktisk onde. Vi er en del av problemet.

Haugesund konkurs etter søksmål

Bilde av oljeplattformen Johan Sverdrup. Den kanskje siste gigantplattformen, Johan Sverdrup, ligger for tiden ved Aibel i Haugesund. Den skal pumpe olje på Utsirahøyden 160 km vest for Stavanger.
Den kanskje siste gigantplattformen, Johan Sverdrup, ligger for tiden ved Aibel i Haugesund. Den skal pumpe olje på Utsirahøyden 160 km vest for Stavanger.

En Facebook-venn delte et innlegg fra Sunnmørsposten i dag der en professor mente at Norge kan miste hele oljefondet i et søksmål. Det er visst nok vanlig med miljø-søksmål. Professor Jørn Øyrehagen Sunde skriver i innlegget om tre generasjoner søksmål. Den første generasjonen var den type Greenpeace Norden og Natur og Ungdom tok ut mot den norske staten. San Fransisco og Oakland er en del av andre generasjon. De har nemlig saksøkt de fem største oljeselskapene i verden for å få erstatning for utgifter de har hatt knyttet til klimaendringer. Sunde mener det vil komme en tredje generasjon med små, men mange søksmål.

Jeg hadde ikke hatt noe imot å se at store oljeselskaper ble holdt ansvarlige, men lurer på realistisk det er å holde regjeringer ansvarlige. USA hadde 350-400 år med slaveri og apartheid-lover. Storbritannia, Frankrike, Portugal, Spania og Italia hadde kolonier, Belgia gikk lenger enn noen andre i Kongo, USA og Frankrike har testet atomvåpen sør i Stillehavet og dermed gjort disse områdene ubeboelige. Norge hører med til de som har produsert olje, gass og kull, og vi har derfor en del av ansvaret, men om det er rettferdig å kreve mer av oss enn f.eks. Russland, Kina, USA og Saudi-Arabia er en annen sak.

Det er en interessant diskusjon om retten kan tillate denne type søksmål. Det er en del av demokratiet eller maktfordelingsprinsippet at vi har et skille mellom domstolene og Stortinget. Jeg lurer likevel på om domstolene kan tillate avgjørelser som får så store konsevenser for demokratiet. Jeg vil heller se at individer går i fengsel og at selskaper straffes hardt, ikke minst de som inngår i konspirasjoner for å stoppe forskning og andre typer rapporter. Jeg kunne også tenkt meg sanksjoner mot land, inkludert Norge, som gjorde mer for oljeindustrien enn for alternativene.

Jørn Øyrehagen Sunde mener at vi kan miste hele oljefondet hvis et søksmål  mot den norske staten lykkes. Hvis vi skal følge prinsippet bak disse kravene er det ikke mange norske kommuner som er trygge. Haugesund lever godt som underleverandør til oljeindustrien, og det er ingen tvil om at vi legger igjen store karbonfotavtrykk. Jeg har skrevet flere innlegg der jeg kritiserer lokale og nasjonale myndigheter for at de legger til rette for skitten industri, mens alle forsøk på klimatiltak i beste fall er halvhjertede. Da virker ikke et søksmål urettferdig, men jeg tror politikerne kan unngå det ved å vise større vilje til å legge om, og til å kreve mer fra industrien. Vi kan ikke fortsette å tjene oss rike på og/eller beskytte en industri som ødelegger livene til mennesker over hele planeten. Det er noe å tenke på neste gang.

Jeg er ikke sikker på om teksten i Sunnmørsposten egentlig krever abonnement, så jeg deler en tilsvarende tekst Jørn Øyrehagen Sundes skrev i Energi og klima.

Norges dårligste sykkelby har visjoner

Utsikt mot Karmøy fra Haugesund sentrum. De to bygdene har et godt stykke igjen før de kan kalle seg sykkelbyer.
Utsikt mot Karmøy fra Haugesund sentrum. De to bygdene har et godt stykke igjen før de kan kalle seg sykkelbyer.

Haugesund fikk nylig ei sykkelgate i sentrum. Det er en prøveordning der kommunen har fjernet muligheten for korttidsparkering i Skjoldaveien for å gi plass til syklistene. Det er positivt at dette kommer hvis det blir starten på en utvikling, men det går veldig seint. Sykkelbyen Haugesund-Karmøy er et prosjekt mellom de to byene i Nord-Rogaland, Statens Vegvesen og Rogaland Fylkeskommune. Et av målene var å doble andelen sykkeltrafikk fra 2012 til 2016, og 20 prosent av alle reiser skal foretas med sykkel innen 2020.

Sykkelfeltet i Skjoldavegen er det første synlige tegnet på at Haugesund faktisk mener noe med planene om sentrum, og det er derfor ikke overraskende at kommunen konsekvent har oppnådd bunnoteringer når Syklistenes Landsforening kårer de 30 beste sykkelbyene (28. plass i fjor). Det er mange som håper at det nye sykkelfeltet er starten på noe bedre.

En kan likevel lure på hvor sterk viljen er blant politikerne. Kommunen har nemlig hatt en plan de siste årene om å utvikle sentrum. Det er der boligbyggingen skal skje, og det er et mål i Kommuneplanen fra 2015 at 60 prosent av veksten innen handelsvirksomhet skal styres mot sentrum. Planen sier også at “60 prosent av alle nye areal og besøksintensive arbeidsplasser plasseres i og ved sentrum.” En skulle dermed tro at fokuset var på sentrum, men kommunen har likevel vært positiv til Coops planer på Raglamyr siden 2011. De vil nemlig bygge en nesten 32 000 kvadratmeter stor byggvare-butikk vegg i vegg med Amandasenteret. Fylket har stoppet byggingen fordi det var i strid med regional planbestemmelse, og selv om kommunepolitikerne kanskje ikke er i stand til å ta de beste valgene, virker det rart at dette blir avgjort i Stavanger.

Den nye sykkelbanen i Haugesund sentrum.
Kommunen gjør plass til syklistene i Skjoldavegen.

Jeg sitter med en følelse av at kommunen egentlig ikke er motivert til å følge sine egne planer. Fylket sa nylig nei til Coop på nytt, mens kommunen fremdeles var positiv. Det har så langt vært fokus på boligbygging i sentrum, mens butikkene stort sett finnes i utkanten. Det har blitt snakket mye om utvikling av Flotmyr (området rundt rutebilstasjonen i sentrum) i en årrekke allerede. Det er der de store butikkene skal komme hvis de noensinne kommer tilbake til sentrum, men det vi har så langt er fine ord, et kort sykkelfelt og en skatepark. Jeg mener å huske at det var en arkitektstudent som foreslo å bygge tak over Haraldsgata, gågata i Haugesund på 1980-tallet. Forslaget fikk en heller lunken mottakelse, men i en by der regnet kommer ofte og gjerne horisontalt hadde ikke det vært negativt for handelen.

Jeg har opplevd litt av hvert fra syklister i det siste, og kommer kanskje tilbake til sikkerhet i et nytt innlegg. Hvis det kommer flere sykler på veiene, betyr det noe for atferden vår i trafikken?

Kommuneplan Haugesund

Er vi fryktløse?

Haraldshaugen til minne om at Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Han samlet Vestlandet, mens det tok et par århundrer å få med seg Østlandet
Haraldshaugen til minne om at Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Han samlet Vestlandet, mens det tok et par århundrer å få med seg Østlandet

Det er kontroversielt å ha meninger. Det er derfor kontroversielt å være en samfunnsdebattant, og siden Hanne Nabintu Herland gjerne mener noe annet enn hovedstrømmen, blir hun sett på som noe av det mest kontroversielle vi har i Norge.

Den siste kontroversen hennes har med vikingkulturen vår å gjøre. Hun brukte sommeren til å intervjue personer fra det norske vikingmiljøet, og da resultatet ble publisert på You tube-kanalen The Herland Report beskyldte de henne for å misbruke miljøet til å spre politisk propaganda. Det illustrerer vel Herlands poeng at vi snakker om vår egen kultur som et lite miljø, en klubb der vi koser oss eller lager festivaler. Jeg tror poenget med serien Fryktløse nordmenn var å vise at vi tross alt har oppnådd noe. Vi hadde en norrøn naturreligion som kan minne om Østens religioner. Vi var ikke bare barbariske plyndrere og mordere, men utviklet også handel, håndverk og lover. England og Frankrike fikk f.eks. lovene sine fra vikingene.

Steinkorset ved riksmonumentet Haraldshaugen er fra tidlig kristen tid, kanskje til minne om Harald Hårfages eldste sønn, Eirik Blodøks.
Steinkorset ved riksmonumentet Haraldshaugen er fra tidlig kristen tid, kanskje til minne om Harald Hårfagres eldste sønn, Eirik Blodøks.

Jeg forstår behovet for å distansere seg fra det negative bildet mange har av vikingene, men det virker litt rart at vi ikke klarer å se hele bildet. Vi ser bare det andre har fortalt oss at vi skal se, og velger å ignorere det geo-politiske. Det er mange festivaler som viser kunst og håndverk, men det blir feil å hevde at vi ellers var onde. Jeg mener ikke at vi skal forherlige vold, men det er mer interessant å sammenlikne vikingene med samtiden, ikke med hvordan verden er i dag. Hvordan var vikingene sammenliknet med andre? Regjeringstida til denne tysk-romerske keiseren Karl den store sammenfalt med begynnelsen av vikingtida, og det var et veldig brutalt styre. Han skal ved et tilfelle ha beordret halshuggung av 4 500 saksere som en straffereaksjon. Da kan en spørre seg om vikingene gjorde verden farligere.

Når vi tenker over det som fulgte med inkvisisjon, kolonianisme, slavehandel, Napoleon, Belgias folkemord i Kongo, det armenske folkemordet, Stalin og ikke minst Hitler er jeg ikke sikker på om vi har mest å skamme oss over. Det er likevel det vi gjør, selv i 2017. Det er kanskje der Nabintu Herland er kontroversiell, for hun etterlyser en større verdsettelse av det norske. Det har, hvis jeg har oppfattet Herland rett, vært et av hovedbudskapene hennes i en årrekke at vi skal ønske innvandrere velkommen, men vi skal ønske dem velkommen til en norsk kultur. Jeg tror ikke hun foreslår at vi skal bli aggressive og legge andre under oss, men det var mye positivt med den norske kulturen.

Nå er jeg enig i Herlands analyse av det norske samfunnet, så jeg er kanskje inhabil, men jeg synes ikke denne serien er spesielt politisk. Den tar opp ulike sider, og er nok positiv til at nordmenn dro til Amerika, Europa og Asia, men jeg synes den fokuserer mest på det positive, på de elementene vi bør være stolte av, og som vi med fordel kan finne tilbake til. Jeg oppfordrer alle til å se disse episodene, og start gjerne med del 1, intervjuet med Høvding Georg Reydarsson. Han kommer bl.a. med en veldig interessant teori om hvorfor vikingene angrep klosteret i Lindisfarne i 793.

Det må gå an å beundre det vi var for 1000 år siden uten at vi krysser grensa til politisk ekstremisme. Det er mange land som har ei brutal fortid uten at de har de traumene vi ser ut til å ha. Land som USA, Storbritannia, Spania, Frankrike og Tyskland har den sågar i veldig nær fortid, men de forteller oss likevel hvor forferdelige vi var, for det er stort sett andre som beskriver vikingene for oss. Vi trenger ikke nedvurdere oss selv for å fremstå som tolerante. Da får vi det forfatteren Hallgrim Berg en gang kalte enveistoleranse.

Jeg minner til slutt om noen synonymer for fryktløs: Djerv, driftig, foretaksom, initiativrik, rakrygget, skapende og uredd. Det kan også være kaldblodig, men jeg er ikke sikker på at vi var mer kaldblodige enn verden på den tida. Hvorfor skal vi ikke snakke om det vi var?

Hva mener du om denne serien?

Gud i vitenskapen

Sentrum av Melkeveien fotograrert fra West Virginia. Det er spennende å tenke at vi ikke er et uhell, og at det kanskje er mange andre laboratorier i galaksen. Foto: Forest Wander via Wikimedia Commons
Sentrum av Melkeveien fotograrert fra West Virginia. Det er spennende å tenke at vi ikke er et uhell, og at det kanskje er mange andre laboratorier i galaksen. Foto: Forest Wander via Wikimedia Commons

Jeg skrev i Vitenskap, spekulasjon og konspirasjon om en fascinasjon jeg har for konspirasjonsteorier. De er fascinerende fordi det finnes mye god skepsis og en god del sunne ideer der, men det er også et farlig terreng å ferdes i. Det er lett å bli sugd inn i en virkelighet der nær sagt hva som helst er virkelig, samtidig som ingenting er det.

Jeg får med jevne mellomrom oppdateringer på Facebook der noen har slukt historier av den mer tvilsomme varianten. En klassiker som dukker opp med jevne mellomrom er de som hevder at vi står overfor en øyeblikkelig kollaps i Jordas magnetfelt, noe som vil føre til polbytte over natta. Dette har skjedd mange ganger i Jordas historie, og kommer til å skje igjen, men over flere tusen år. Det som sannsynligvis stemmer er at magnetismen er inne i en urolig periode, og det kan få polene til å flytte på seg. Det er imidlertid ikke så dramatisk som noen hevder.

Jeg har også sett bilder, både manipulerte og virkelige naturfenomener, som viser noe som kan minne om et ormehull. En kan i alle fall raskt komme til den konklusjonen hvis en er tilbøyelig til å tro, eller ønsker å tro, at vi har jevnlig besøk av aliens. Jeg har mistanke om at mange av disse ideene oppstår fordi myndigheter verden over har en tendens til å lyge og manipulere befolkningen. Da blir en kanskje så skeptisk at en ikke er villig til å lytte til ekspertene, eller å stole på sin egen evne til å vurdere bevisene. Det dukker av og til opp saker som er så åpenbare at det er vanskelig å forstå hvordan det er mulig å tvile, men det skjer altså.

Det er noen som tror at Jorda er flat, og jeg leste i dag at rapperen B.o.B. prøver å samle inn $ 200 000. Han skal bruke disse pengene til å sende opp en satelitt som skal bevise at Jorda er flat. Denne artikkelen i Popular Science forklarer noen av de typiske bevisene de fleste kan observere. Det er dessuten stadig flere amerikanere som tviler på at NASA har vært på Månen. Jeg skal ikke gå inn på de fantasifulle teoriene om hva Månen virkelig er, men det er mye rart blant disse teoriene.

De mest spennende teoriene er også de mest skremmende. Filosofen Nick Bostrom ved Oxford University publiserte teksten Are you living in a computer simulation i 2003. Det var mer en mulighet/spekulasjon/argument enn en ferdig utviklet teori, men det var mange konspirasjonsteoretikere som tok dette som bevis for sine egne ville ideer. Det er en spennende hypotese, men den har også noen ubehagelige konsekvenser. Det mest åpenbare er at vi ikke er ansvarlige. Hvis du bryter loven, var det du som gjorde det eller ble du programmert til å handle som du gjorde?

Det høres helt umulig ut, men det er ikke sikkert det er det. Hvis vi tenker på utviklingen av dataspill er det ikke urealistisk å tro at det om 100 år vil være umulig å skille mellom spill og virkelighet. Jeg spilte som gutt det utrolig enkle dataspillet Pong, og hadde det kjempemoro. Grafikken nærmer seg i dag film, og i framtida blir det kanskje så realistisk at virkeligheten ikke føles virkelig. Da er ikke tanken om en simulering så fremmed. Det er hovedpoenget i noen av spekulasjonene til Elon ;Musk. Det er vel en forutsetning i denne teorien at noen har gjort dette før oss. Det er umulig for oss å finne ut av, for hvis vi kommer nær svaret, bør det være lett for skaperne å omstarte programmet, eller rette på svakheter i programmet.

Vitenskap blir drevet framover av spekulasjon og argumentasjon som noen ganger leder til større forståelse av verden rundt oss. Det starter med en hypotese, som blir en akseptert teori hvis den får nok støtte. Det er interessant at mange debunker teorier som simulasjon og intelligent design, uten å vite hva det egentlig dreier seg om. De gjør det sannsynligvis fordi teorien høres ut som et bestillingsverk fra konservative kristne. Det er derfor ikke vanskelig å finne artikler og debattinnlegg som hevder at disse teoriene er basert på religion, ikke vitenskap. En artikkel på Wikipedia åpner med følgende uttalelse: “Intelligent design is a religious argument for the existence of God. It has been found to be pseudoscience.”

Det er interessant at denne teorien har møtt så sterk motstand, og det stiller spørsmål ved hva vitenskap er. Hvorfor er det så viktig å motsi en teori uten videre? En kan like gjerne argumentere for at det er ateister som har brakt tro inn i vitenskapen. Det er imidlertid noen som har gitt teorien en seriøs vurdering. Boka Debating Design – From Darwin to DNA har bidrag fra flere filosofer, og William Dembski og Michael Ruse skriver i introduksjonen:

“The claim is simply that there must be something more than ordinary natural causes or material mechanisms, and moreover, that something must be intelligent and capable of bringing about organisms. Intelligent design does not speculate about the nature of such a designing intelligence.” Les mer fra side 12 i dette utdraget fra Cambridge Uiversity Press.

Intelligent design og Jorda som en datasimulering er fengslende argumenter, men så lenge en spekulerer innenfor vitenskapelige rammer, og det er faktisk ikke en motsetning mellom spekulasjon og vitenskap, er det ingen grunn for ateister å blande inn Gud. Det får dem bare til å høres redde ut, og absolutt ikke vitenskapelige. Men det er et interessant fenomen å observere mennesker som bare må debunke det de ikke vil tro på. Det er ikke nok at de tror eller ikke tror. De krever at andre kommer til den samme konklusjonen.

Jeg kan imidlertid ikke lese naturen og si med en stor overbevisning at alt er uhell eller tilfeldigheter. Jeg har ikke noe stort behov for å bevise at Gud finnes, men det er en underart av ateister som har et veldig stort behov for å bevise at denne skaperen ikke finnes. Det kan vel kalles en metode, men jeg vet ikke om den er vitenskapelig.