Les heller boka

Grass av Sheri Teper. Jeg leser for tiden en av de moderne science fiction-klassikerne. Sheri Tepper omtales gjerne som Eco-Feminist, hun skriver godt og langt, men filmen hadde nok vært en veldig annerledes opplevelse.
Jeg leser for tiden en av de moderne science fiction-klassikerne. Sheri Tepper omtales gjerne som Eco-Feminist, hun skriver godt og langt, men filmen hadde nok vært en veldig annerledes opplevelse.

Jeg er en stor Margaret Atwood-fan og fikk derfor noen forventninger da jeg for noen dager siden oppdaget at Netflix hadde lagt til serien Alias Grace. Jeg har til gode å lese en Margaret Atwood roman eller novelle jeg ikke likte, og hvis Netflix har gjort en god jobb kan det bli en god TV-opplevelse også. Noen vil kanskje hevde at jeg kommuniserer en viss arroganse, og de har kanskje rett, men den personlige meningen til en anmelder betyr ingenting sammenliknet med min egen. Det er i det hele tatt uinteressant hva andre mener om film og litteratur. Dagbladet trillet en terning og fikk seks øyne, men de omtalte Alias Grace som Margaret Atwoods Netflix serie. Det får det til å høres ut som at den kanadiske forfatteren har vært direkte involvert, f.eks. gjennom å skrive et manuskript for produksjonsselskapet eller å produsere serien, men jeg tror ikke hun har vært delaktig. Det er ikke sånn det fungerer. Dette er altså ikke Atwoods serie, men en manusforfatters og regissørs tolkning og tilrettelegging.

Det er et poeng fordi det virker som at mange setter likhetstegn mellom bok og film. De blir alltid sammenliknet og hvis en var begeistret for boka blir gjerne filmen en liten nedtur. Noen av den harde kjernen ser film med lupe og leter etter feil. Det er nesten som at de er ute av stand til å sette pris på filmen. Harry Potter er bare en av mange filmer som har fjernet figurer og situasjoner fra bøkene, og lagt til nye. Det fungerer ikke alltid, og det fører noen ganger til at en må forandre på flere ting for å få ting til å gå opp.

En regissør tolker boka, og ulike lesere kan ha veldig ulik opplevelse av boka. Filmskaperen kan velge å fokusere på helt andre ting enn forfatteren, og det kan være vanskelig å formidle det samme visuelt som boka gjør. En film skal gjerne komme til dramatikken raskest mulig, og The Shining blir ofte brukt som et eksempel. Jack Nicholsons figur skulle miste forstanden gradvis, men det er kanskje ikke overbevisende at det skjer nesten over natta i filmen. Med et annet fokus kunne regissøren ha beskrevet den smertefulle veien inn i galskap.

Jeg satte pris på Netflix-serien Anne with an E, men den hadde noen store mangler. Regissøren hadde forandret litt vel mye på Lucy Maud Montgomerys bøker (handlingen er fra 1876-1905, men bøkene ble utgitt i 1908-1939). Jeg synes Anne Shirley i de opprinnelige bøkene er en god rollemodell og helt for jenter, men denne serien hadde blandet inn moderne feminisme. Jeg vet ikke hva som var hensikten, men i iveren etter å framstå som feminister synes jeg rollefigurene og historien mistet mye. Jeg likte likevel å se serien sammen med dattera mi, men jeg skal også vise henne serien som Kevin Sullivan regisserte på midten av 1980-tallet. Den gjorde en bedre jobb.

Advertisements

Begrunnet frykt

Jeg har lest og sett science fiction siden barndommen og AI er kanskje det vanligste emnet. Det har fascinert og skremt forfattere som har tenkt på mulighetene, mens mange av de som forsker på kunstig intelligens smiler av dette i dag. Det gir kanskje grunn til uro.

Stephen Hawking er en av mange akademikere som har advart mot de negative konsekvensene. Tenk deg at vi med tid og stunder urvikler AI som er som oss på nesten alle måter. De ser ut som oss, og de gjør alle de tingene mennesker gjør. De er i realiteten en ny livsform. Det som vil skille oss er at de vil være raskere, og på mange måter overlegne. Hvis maskiner automatisk kan lagre informasjon mens vi må jobbe hardt over tid for å pugge, og dette er informasjon det kan være vanskelig for mennesker å hente fram på kort varsel mange år seinere, hvorfor skal selvbevisste roboter fortsette å ta ordrer fra oss? Det vil jo være åpenbart at de kan klare seg bedre uten en sjef som begrenser dem. Hvis de vil gjøre det som er best for mennsker er det kanskje logisk for dem at langsomme mennesker ikke skal ta avgjørelser.

De som er mer optimistiske mener at mennesket vil ha kontroll over teknologien lenge nok til at vi finner nye løsninger. Vi tror vi kan kontrollere alt, inkludert oss selv, men det er mange eksempler på at vi har feilet. Olje, kjernekraft og kjemikalier er fantastiske ressurser så lenge vi har kontroll, men vi får med jevne mellomrom en Tsjernobyl, Exxon Valdez, Tokalmura, Fukushima, Minamata sykdom (utslipp av kvikksølv) og Three Mile Island. Dette er katastrofer der en kanskje kan la tvilen komme tiltalte til gode. De  ansvarlige kan kanskje gjemme seg bak uttalelser som at de ikke visste eller at dette skulle ikke skje. Jeg er sterkt uenig i det, for det kan ikke ha vært mye tvil om hvilke konsekvenser et utslipp ville ha. Det har i tillegg vært noen saker der en visste veldig godt.

Love Canal er en av de største miljøkatastrofene i USA. Et kjemikalieselskap i Niagara Falls fikk tillatelse til å dumpe kjemisk avfall der på 1940 og 50-tallet, og dette ble seinere dekket til med leire for å hindre lekkasje. Det ble etter hvert bygget hundrevis av hus og en skole der, men det tok ikke lang tid før dette avfallet dukket opp i hager og kjellere. Noe tilsvarende skjedde i Jacksonville, Arkansas, kjent som Vertac. Selskaper som produserte sprøytemidler fikk dumpe gift. Det tok 10 år å rydde, men om de fikk med seg alt er en annen sak.

Aralsjøen var en gang verdens fjerde største innsjø, men det meste har tørket inn i dag. En kan derfor se rustne trålere midt i ørkenen. Dette skjedde fordi den sovjetiske regjeringen bestemte i 1918 at de to elvene som munnet ut i innsjøen skulle avledes for dyrking av bl.a. ris og bomull i ørkenen. Det er dessuten mange ulike problemstillinger knyttet til overfiske og tungmetaller i havet over hele verden.

Picher i Oklahoma var en liten by som ble bygget i forbinelse med at dette ble senteret for bly og zinkproduksjon i USA. Det var på det mest hektiske 14 000 gruvearbeidere og 4000 i andre gruvedriftstjenester ifølge en artikkel på Wikipedia. Det bor ingen der i dag, og oppryddingsarbeidet ble avsluttet fordi byen ble vurdert som for giftig.

Den amerikanske geokjemikeren Clair Peterson oppdaget på midten av 1960-tallet at blyinnholdet hadde økt i naturen, og at dette ble tatt opp i maten vi spiste. Han mente dette kom fra bensin som ble tilsatt bly, men ble kraftig motarbeidet av forskere som jobbet for industrien. Det viste seg at han hadde rett, men det tok veldig mange år før bly ble fjernet fra bensin, maling og hermetikkbokser.

Jeg kommer alltid til å forbinde Union Carbide med India. Denne sprøytemiddelfabrikken slapp ut flere tonn av en giftgass i 1984. Katastrofen drepte nesten 4 000 den første dagen, men ifølge en artikkel på nbcnews.com steg dødstallet til 15 000 over flere år. Les mer.

Dette er bare noe av mange eksempler på at den kontrollen mennesker kanskje tror de har ikke alltid er så sterk. Vi tror vi skal hindre ulykker, men det skjer likevel gang på gang. Vi har i det siste sett at Nord-Korea har fått atomvåpen etter at verden har prøvd å hindre det. Verden har tidligere ikke klart å hindre at Israel, Pakistan og India fikk atomvåpen. Hvordan skal vi tvinge verden til å ha den kontrollen med AI vi mener er rett?

Jeg har derfor ikke problem med å forstå Stephen Hawkings siste advarsel. Nyhetskanalen CNBC skrev for to dager siden om en kommentar han gjorde på Web Summit technology conference i Lisboa. Det handler om hvor oppmerksom vi er på faren, men vi har sett mange eksempler på at mennesker ikke ønsker å være oppmerksomme.

Mange språk har lånt det greske ordet hybris (hubris på engelsk), som i utgangspunktet betydde at mennesket overskred de grensene gudene hadde satt for menneskelige handlinger (bokmålsordboka). Vi kan også kalle det arroganse, innbilskhet, hovmod, stolthet, forfengelighet, selvhøytidelighet, pompøsitet, overlegenhet bare for å nevne noen synonymer. Det er ikke en veldig smigrende beskrivelse av oss mennesker, men det er nok dekkende.

Det har vært en del overskrifter om AI i norske aviser også i det siste, og de fleste ekspertene sier at vi ikke har noe å bekymre oss for. Det er et engelsk uttrykk som kanskje ikke stemmer i alle situasjoner, men jeg tror mennesker har en tendens til å gjenta seg: The best predictor of future behaviour is past behaviour. Det er en fare for at vi rett og slett er oss selv. Hvordan skal vi unngå det i framtida?

Jeg er ikke sikker på hvor mye som er forhåndsprogrammert i denne samtalen, og dermed en ren avspilling. Jeg vil tro det er mest det siste, men det viser litt av hva det blir jobbet med i industrien:

En moralsk justering

En plakat fra det amerikanske forsvaret. Tegning av ei kvinne, kylling og rev med teksten Cppl name for women? The cold fact: They are not!
En plakat fra det amerikanske forsvaret. Kilde: Wikimedia Commons

Skuespilleren Alyssa Milano startet emneknaggen #metoo på Twitter, og oppfordret med det alle som har opplevd seksuelle overgrep eller trakassering til å fortelle det på Twitter. Det har resultert i en rekke avsløringer i media.

VG hadde en sak i går som illustrererte noe av problemet. Kampanjen gikk hardt ut over den svenske avisa Aftonbladet, der en spaltist og en tidligere sjef har blitt anklaget for overgrep. Jeg la spesielt merke til en uttalelse fra stedfortredende sjefredaktør Lena Mellin. Hun fikk spørsmål om hva hun mente om det kvinnene hadde sagt i de to sakene, og svarte at hun trodde det var noe i det, for de kunne ikke alle være løgnere. Det skjer dessverre at noen kommer med falske anklager og det rammer mange ofre som kanskje ikke blir trodd.

Det kan virke som at media og TV/film-industrien er spesielt utsatt, noe som kanskje har sammenheng med at det er mange kortvarige kontrakter der. Det er dessuten vanlig med noen få som har høy status og som derfor blir vurdert som viktige for bedriften. Hvis ofrene forteller sjefen om det uten at noe blir gjort, og politiet henlegger saken, er det sannsynligvis ikke stort ofrene kan gjøre. Da har vi et samfunn der overgripere vinner. Det er forøvrig ikke overraskende at overgripere søker mot yrker der mulighetene for å finne ofre er størst, og sjansen for å bli tatt minst. Det som skjer nå viser hvor viktig det er å etterforske skikkelig. Det er flott at Kevin Spacey ble avslørt, men jeg har vanskelig for å tro at dette kom som et sjokk for de han har arbeidet sammen med.

Jeg har skrevet om Corey Feldman tidligere. Han var en av barnestjernene på 1980-tallet, og meldte det til politiet da han ble voldtatt. Det er andre som også har meldt om pedofili i Hollywood, men ingenting har skjedd. Alyssa Milanos kampanje har gitt noen resultater, men det er bare enkelte overgripere som har blitt avslørt. Problemet er sannsynligvis mye større. Det inkluderer kanskje nettverk og mennesker med makt som vet om hva som foregår uten at de gjør noe for å stoppe det. Corey Feldmann har lansert en kampanje der han vil avsløre den mørke sida av Hollywood. Han samler inn penger til en dokumentarfilm, og jeg tror han lykkes, for han har så langt fått inn $ 200 000. Les mer på Indiegogo.

Dette er også en mulighet til å lære. Vet du hva seksuell trakassering er? Fafo-rapporten Seksuell trakassering i arbeidslivet deler definisjonen inn i verbal, ikke-verbal og fysisk trakassering. Jeg jobbet på en attføringsbedrift i Telemark for noen år siden, og det daglige morgenmøtet inneholdt mange eksempler på vitser og kommentarer med seksuelt innhold. Jeg har ikke vært på ett eneste verksted som ikke hadde bilder av svært lettkledde kvinner. Dette er nesten forventet, og jeg har sett flere kalendere fra verktøyprodusenter som like gjerne kunne ha vært reklame for Playboy. Det er en del som ikke ser på dette som et problem, og det er derfor lite forandrer seg.

Jeg har inntrykk av bilder og/eller seksuelle hentydninger og kommentarer om kropp og utseende er vanlig på mannsdominerte arbeidsplasser. Jeg fikk et innblikk i den verden allerede da jeg hadde arbeidsuke på ungdomsskolen, ikke minst i militæret, og da jeg etter førstegangstjenesten tok mange strøjobber. Jeg tenkte at hvis jeg synes mange gikk langt over streken for akseptabel atferd, hvordan var det for kvinnelig ansatte?

Arbeidsplasser er også kjent for påminnelser av typen mora di jobber ikke her, tørk av benken etter deg eller sett inn oppvasken. Jeg så en gang en liten plakat med teksten: “Husk å kople inn hjernen før du åpner munnen.” Den var ikke dum. Det er mange påminnelser som burde være unødvendige, og noen ganger er det bare sanksjoner som fungerer. Noen reagerer kanskje på at journalister får sparken etter anklager det ikke er mulig å bevise mange år seinere, men dette hadde ikke skjedd hvis samfunnet tok dette alvorlig. Hvis trakassering og voldtekt hadde blitt slått ned på hadde det sannsynligvis vært mindre av det.

Det er forøvrig mange historier som aldri blir nevnt i sosiale medier. Det er mye krig, fattigdom og internt fordrevne mennesker i Asia og Afrika. Det var f.eks. få som tenkte over at da vi oppmuntret syriske flyktninger til å reise gjennom hele Europa istedet for at vi hentet dem fra leire i Syrias naboland, utsatte vi dem for store farer. Det er mange som har blitt voldtatt eller forsvunnet på veien.

Økonominyhetene liker å snakke om nedgang i olje/aksjemarkedet som en naturlig justering. Vi trenger kanskje en moralsk justering også? Jeg tror vi trenger en kraftig en, og kanskje noe langt mer dramatisk.

Født i rett kropp

Jeg så dokumentar-serien Child of Our Time for en god del år siden. Det er sjelden virkelighets-TV fenger, men denne serien var veldig interessant. Den fulgte 25 barn fra fødselen i 2000 og skal fortsette til de er unge voksne. Vitenskapsmannen Robert Winston har vært programleder hele tida, og jeg håper han får fullføre jobben, men BBC har en tendens til å kvitte seg med folk så snart det blir en kontrovers.

Det blir det kanskje nå. Han hevdet nemlig i et radioprogram på BBC nylig at mange transpersoner angrer på kjønnnsskifteoperasjon, og at de sågar føler seg verre. Les mer i The telegraph. Det skal ikke mer til for at en blir kontroversiell, men jeg tror det er all mulig grunn til å stille spørsmål ved populære holdninger. Det at mange har dem betyr ikke at de automatisk representerer sannheten.

Hvis kjønnsskifte gjør livene deres bedre, hvorfor er det så mange som sliter? Jeg reagerer på tendensen til å hevde at du skifte kjønn. Du har et kjønnsorgan som virker som det skal, alt det fysiske stemmer, men hvis du får høre gjennom hele oppveksten at det er noe galt med deg, tror du gjerne på det. Du er hva du er. Du kan ikke forandre hva du er. Det betyr at hvis du ble født med XX-kromosomer er du kvinne og mann hvis du ble født med XY. De vanligste kromosomfeilene er XXY, XYY, X og XXX, og en kan snakke om en konflikt hvis en gentest bekrefter det, men hvis en bare føler det, er ikke et kjønnsskifte nødvendigvis det eneste eller beste svaret.

En kan i tillegg ha for mye eller for lite kjønnshormoner. Menn har testosteron og kvinner østrogen, men begge har hormoner fra det motsatte kjønn. Det viktige er å ha den rette balansen, og dette kan en til en viss grad behandle, selv om det ikke er uproblematisk. Jeg har et inntrykk av at det har vært en betydelig inflasjon når stadig flere sier at de ble født i feil kropp, men det er også noen som går for langt i motsatt retning. De hevder at problemet ikke finnes, at kjønnsskifte er en konstruert debatt, men begge sidene ignorerer fakta. Det er viktig med en grundig utredning, men en skal tenke nøye gjennom konsekvensene før en utsetter barn for den brutale behandlingen et kjønnsskifte er.

Jeg har definert toleranse i flere tidligere innlegg. Det betyr at en er dypt uenig, men at en aksepterer andre meninger. Det betyr imidlertid ikke at en ikke skal gi uttrykk for denne uenigheten,  og jeg mener Robert Winston holder seg innenfor definisjonen. Det er viktig å fokusere på at barn ikke har noe å skamme seg over. Vi må lære barn at det ikke er noe galt med dem, og at de fremdeles kan glede seg over livet. Jeg ble født med en kromosomfeil, en såkalt mikrodelesjon, som betyr at et stykke av et kromosom mangler. Det var ikke alvorlig i mitt tilfelle, og 15 q13.3 betyr generelt ikke mer enn at en har større sårbarhet for bl.a. lærevansker, epilepsi, atferdsforstyrrelser og autistiske trekk. Det betyr ikke at en utvikler disse, men at det kan forklare hvorfor det skjer med noen. Det kan bety at det er en rekke ting barn og voksne med denne genfeilen kanskje ikke vil klare. Det kan bety at de får det bedre hvis de tilpasser seg. Det kan få betydning for utdanningsvei og karrierevalg, fritidsinteresser og hvilke venner en får. Det betyr ikke at livet blir mindre. Det er ikke noe galt med dem, men jeg er likevel blant dem som mener at en bør prøve å utvide rammene for det samfunnet mener vi skal være.

Det var ingen som visste noe om nonverbale lærevansker (NLD) og Asberger syndrom da jeg vokste opp, eller hvorfor jeg var som jeg var, og det har inntil nylig ikke vært mulig å teste for 15 q13.3 heller. Hver bit av puslespillet er en nyttig forklaring for meg, og dette vil etter hvert gjøre skole og helsevesenet i stand til å utvikle stadig bedre tjenester for barn. Jeg lurer likevel noen ganger på om det alltid er en velsignelse å vite. Hva er det som gjør at vi snakker om feil kropp når det gjelder kjønnsidentitet, men andre får være som de er, f.eks. Down syndrom? Betyr det at alt vi kan behandle kommer innenfor en “født i feil kropp-kategiori”? Jeg liker forøvrig ikke å kalle det feil kropp fordi det er en løgn.

Når det gjelder påstandene fra Robert Winston fortjener de en vurdering. Denne studien fra U.S. National Library of Medicine ser f.eks. ut til å støtte begge sider. Den viser til et stort antall komplikasjoner ved kjønnsskifteoperasjoner, og selv om studien er positiv til det endelige utfallet etter flere operasjoner, konkluderer den med at det er et behov for å forbedre operasjonsteknikkene. Det er en rekke fysiske bieffekter, men jeg er mest opptatt de psykologiske. Det er mange studier som sier at operasjon utelukkende er et gode. Det har ingen konsekvenser, noe som kanskje gjør situasjonen verre hvis en ikke føler det på den måten.

Det kan være mange grunner til at en gjennomgikk en operasjonen og mange ulike forventninger til hvordan livet skal være i etterkant. Det er litt som med kosmetiske operasjoner, for hvis en tror at livet skal bli lettere, at en skal bli mer godtatt, kan operasjonen gjøre ting verre. En studie fra Sverige, som riktignok ble avsluttet for 14 år siden, viser til økt risiko for selvmord og selvmordsforsøk. En artikkel fra avis The Guardian fra omtrent samme tid omtalte et prosjekt ved University of Birmingham der de gjennomgikk 100 internasjonale studier på postoperativ transseksuelle, og konkluderte med at det ikke var noen vitenskapelige bevis for at operasjon var en effektiv behandling.

Jeg skal ikke påstå at det er en konspirasjon, men det er ingen tvil om at det er et stort fokus på at operasjon er det eneste rette, og at det ikke er noe en bør ha reservasjoner mot i det hele tatt. Det er imidlertid noen som ikke får bedre liv, men det er det ikke noe fokus på i det hele tatt. Jeg vet ikke hvordan det føles, men prøver å sette meg inn i situasjonen til de som har blitt fortalt gjennom hele oppveksten at livet blir bra hvis de bare skifter kjønn. Deretter blir denne personen fortalt at alt er som det skal være, uavhengig av om den føler seg bra eller ikke. Det høres ikke lett ut, og det gjør meg derfor betenkt når stadig flere unge mennesker vokser opp i den tro at de kan få den kroppen samfunnet sier de skal ha.

En operasjon får ikke en mann til å føle seg som ei kvinne og omvendt, kanskje ikke i sine egne øyne og spesielt ikke i mange andres øyne. Det er en del som har advart andre om konsevensene. Det er en stund siden, og operasjonsteknikkene har kanskje blitt bedre, men jeg tror det er verdt å lese vitnemålene til Renée Richards (tidligere Richard Raskind) og Danielle Bunton Berry (Daniel Paul Bunton). De levde som menn i rundt 40 år før de ble kvinner i 1975 og 1992. Den første angret ikke direkte på kjønnsskiftet, men på det offentlige imaget hun fikk som en transperson. Hun ville at verden skulle se henne som ei kvinne, men det skjedde ikke. Danielle Berry angret på operasjonen fordi hun mente ulempene var større og flere enn fordelene, og at hun kunne ha fått det bedre gjennom å utforske andre alternativer.

Jeg tror derfor Robert Winstons perspektiv er et vi bør ha med i debatten, en holdning personen bak Twitter-kontoen Mermans ikke ser ut til å dele. Jeg tillater meg å undre over hvorfor noen går så kraftig inn for at barn og unge skal gjøre noe det er umulig å reversere. Jeg undrer meg over hvor mange som kan si med overbevisning at de ikke angrer i det hele tatt.

Sex-change treatment for kids on the rise

Vitenskapelig intuisjon og tro

Big Bang. Ilustrasjonen viser at rommet har utvidet seg over tid, samtidig som galaksene beveger seg vekk fra hverandre.
Big Bang. Ilustrasjonen viser at rommet har utvidet seg over tid, samtidig som galaksene beveger seg vekk fra hverandre.
Kilde: Wikimedia Commons

En kan kalle det spekulasjon, kvalifisert gjetning eller intuisjon, men en kommer ikke utenom det interessante fenomenet innen vitenskap at mange av framskrittene startet med en hypotese en hverken kunne observere eller bevise, men som likevel var ganske nære sannheten. Det startet med en forsker som som var villig til å satse alt, og det er et element av gambling involvert, for hvis en blir stående alene kan den vitenskapelige hovedstrømmen være brutal.

Matematikeren og filosofen Giordano Bruno levde på 1500-tallet, lenge før en kunne si noe bastant om andre planeter og stjerner. Han gikk likevel lenger enn Kopernikus og hevdet at stjernene på himmelen var soler, og at det gikk planeter i bane rundt disse, planeter som kanskje hadde intelligent liv. Dette var en vanvittig påstand som han selvsagt ikke fikk noe støtte for. Det er lett i dag å kritisere hovedstrømmen innen vitenskap for at de ikke ville ta spekulasjonene alvorlig. Kirka fortjener kritikk for at den straffet mennesker som mente noe annet. Bibelen støtter ikke den type behandling av andre mennesker, så det var ikke annet enn politikk og maktkamp. Jeg kan likevel forstå uviljen mot å akseptere noe det ikke finnes beviser for.

Albert Einstein er kjent for at han utviklet teorien en trenger for å studere universet. Relativitetsteorien forandret på alt innen fysikk da den ble publisert i 1905, men han hadde vanskelig for å tro på sin egen teori. Den sa opprinnelig at universet var dynamisk, men han var kanskje redd for å motsi det bestående, den vitenskapelige tradisjonen. Det er kanskje en begrunnet frykt, for fagmiljøet er like uforsonlig i dag som da Kirka straffet Kopernikus og Bruno. Da Einstein omtrent et tiår seinere brukte teorien sin på hele universet oppdaget han at den kombinerte gravitasjonen fra all materie i universet ville dra universet samnen. Dette ville starte sakte, men akselerere og resultatet ville bli kollaps. Einstein trodde imidlertid på tradisjonen som sa at universet var evig og statisk. Han la derfor til den kosmologiske konstanten for å bevare balansen i universet. Det var en slags anti-gravitasjon som motvirket gravitasjon. Han hadde ikke noe bevis. Han hadde bare vanskelig for å tro at majoriteten hadde tatt feil.

Dette viste seg å være en stor tabbe, for det hindret Einstein i å forstå konsekvensene av sin egen teori. Det var i dette tilfellet faktisk en prest som tok teorien videre. Georges Lemaitre var en ordinert prest og fysiker. Han mente at universet ikke var statisk, men at det derimot utvidet seg, og at galaksene beveget seg vekk fra hverandre. Konsekvesen av denne teorien var at hvis vi gikk langt nok tilbake måtte det være en tid da hele universet var presset sammen. Dette var starten på the bing bang theory, men ideen var så revolusjonerende at det skulle ta lang tid før den fikk noe støtte.

Einstein mente det nærmest var en avskyelig tanke og ville ikke diskutere den da Lemaitre henvendte seg direkte til verdens mest kjente vitenskapsmann. Problemet var at det var for tidlig, for uten noen observasjoner som kunne støtte teorien var det liten mulighet for aksept. Det kom da Edwin Hubble målte avstanden til andre galakser og hvilken fart de hadde. Han fant at de beveget seg vekk fra oss og at farten økte. Han mente også at at hele universet må ha vært samlet på samme sted i øyeblikket før det store smellet.

Einstein innrømmet at han hadde tatt feil, men big bang er fremdeles en teori under utvikling. Det er mange forskere som har bidratt til å løse gåta, bl.a. Cecilia Payne som oppdaget at Sola bestod nesten utelukkende av hydrogen og helium, og at disse to stoffene utgjør 98 prosent av universet.

Vi kommer stadig nærmer skapelsen og ved CERN prøver de å finne ut hvordan universet så ut like etter smellet. Det er kanskje det nærmeste vi kommer, for vitenskapen kan nok ikke bevise eller motbevise at universet ble skapt. Det er dessuten ikke den oppgaven the big bang theory har. Den skal forklare universets evolusjon, og gi litt mening av det som har skjedd etter smellet. Den forklarer ikke alt, og det er andre teorier som prøver å si noe om slutten. Er universet uendelig, og hvis det ikke er det, blir det flere smell? Er det allerede flere enn ett univers og dermed flere enn ett smell? Det kan bety at the big bang var starten for vårt univers, men ikke alle multiversene. De andre teoriene er muligens der Albert Einstein og andre har vært tidligere. Det var en viss porsjon intuisjon eller tro involvert, og det er derfor litt rart å høre noen si at den slags ikke hører hjemme i vitenskap.

Kilde: The Beginning and End of the Universe, BBC

Konspirasjon, tillit og valuta

Platformdekket på Johan Sverdrup-plattfomen ligger ved Aibel i Haugesund. Byen og verftet er avhengig av olje og dollar.
Platformdekket på Johan Sverdrup-plattfomen ligger ved Aibel i Haugesund. Byen og verftet er avhengig av olje og dollar.

USA har vært den dominerende kraften i det meste av verden etter andre verdenskrig, og mange har spurt seg om det nærmer seg slutten. Det er et vanlig tema i amerikansk “talk radio” og alternative nyhetsformidlere, der en gjerne snakker om dette med en urovekkende stor begeistring. Det burde en ikke gjøre, for hvis det skulle skje vil det nok få store konsekvenser i en lang overgangsfase.

Spørsmålet er ikke urimelig fordi alle store riker vil før eller seinere bli erobret av andre eller bli sterkt svekket. Det var mange grunner til at Romerriket gikk under, men en av dem var sannsynligvis at det som var tradisjonelle romerske verdier forvitret. Det gjorde det lettere for andre riker å erobre dem, og for kristendommen å bli den nye statsreligionen. Det er mange som har pekt på at en liknende oppløsning av de tradisjonene og verdiene som skapte vår moderne, vestlige sivilisasjon er et tegn på at USA og/eller Europas dominasjon kanskje nærmer seg slutten. Det er ren spekulasjon, men den er ikke urimelig.

Det er i grenseland til å være en konspirasjonsteori, men det er noen som mener at mye av amerikansk utenrikspolitikk er motivert utfra ønsket om å beholde det de har, og at det er i ferd med å rakne. Jeg kjenner ikke til teorien bak, og hvorfor det er en fordel, men petrodollaren har i alle fall vært et begrep siden 1974. Det betyr at oljehandel foregår med amerikanske dollar, og siden dette er den mest dominerende og stabile valutaen er den også verdens reservevaluta.

Det har de siste årene blitt spekulert mye på om dette kan forandre seg. Saddam Hussein besluttet i sin tid å skifte ut USD med Euro, og det er en del alternative nettsteder som hevder at Gadaffi i Libya ble drept fordi han ville gjøre det samme. Det er ingenting om det i MSM, men det er ingen tvil om at Gadaffi tok til orde for et Afrikas forente stater og en egen afrikansk valuta. Det hadde vært en utvikling Europa og USA ikke hadde likt, så får folk tenke hva de vil om hvorfor det rikeste afrikanske landet, som hadde venner helt ned til Sør-Afrika, ble styrtet.

Nettstedet Foreign Policy har debunket konspirasjonen, og mener vi kan ta trusselen mot petrodollaren med knusende ro. De sikter da til en mulig avtale mellom arabiske land og Kina, Russland, Japan og Frankrike om å velge en annen valuta. Andre nettsteder har pekt på at Saudi-Arabia kanskje vil godta kinesisk valuta når de selger olje til Kina. Foreign Policy mener altså at dette ikke vil ha noen som helst innvirkning

De har nok rett i at USD ikke spiller så stor rolle i internasjonal oljehandel, men 65 prosent av alle dollarsedler befinner seg faktisk utenfor USA. Kina og Japan er de største investorene med godt over en trillion dollar hver. Det er ingen regjeringer, heller ikke den amerikanske, som er interessert i en kollaps. Det er derfor mange som er sikre på at det ikke kommer til å skje, men jeg har inntrykk av at de da snakker om en total valutakollaps. Det er mer interessant å vurdere om økonomien svekkes.

Kina og Japan har investert mye i USD fordi deres egen valuta er nært knyttet opp mot USD. Det gjør at det er fordelaktig for dem å eksportere til USA, men hvis dollaren ikke blir stabil nok eller hvis de to landene finner andre eksportmarkeder de har mer tro på, kan de kvitte seg med USD. Jeg kjenner ikke til hvordan valutamarkedet fungerer, men vil tro at hvis det oppstår panikkartet salg vil det arte seg som panikk på børsen. Jeg tror ekspertene har rett i at det ikke kommer til å skje, men jeg er ikke overbevist om at det er nødvendig med en kollaps. Det er nok at valutaen svekker seg.

Nå er ikke jeg er ekspert, men hvis tilliten til den amerikanske valutaen gradvis svekkes, og sanksjoner kanskje skaper nye allianser (Russland ser ut til å ha styrket forholdet til Iran f.eks.), kan vi få en ny situasjon. Det gjenstår å se hva som vil skje, men jeg tror ikke løsningen er så enkel som mange hevder, spesielt ikke når sanksjoner mot Russland kanskje blir brukt for å skaffe amerikanske selskaper kontrakter.

Det kan bidra til å svekke tilliten, og tillit er det som gir valutaen stabilitet. Jeg tror vi kan få se at noen land vil utfordre den tilliten USA har. Det er ikke sikkert det skal så mye til for at en opportunistisk verden tenker annerledes og forandrer praksis, en såkalt “game changer.”

Hvem snakker for barna?

Det har vært mye fokus på voldtekt og seksuell trakassering i Hollywood de siste dagene etter at produsenten Harvey Weinstein ble anklaget av en rekke kvinner. Jeg applauderer de som har sørget for at dette blir rapportert i MSM, men det forteller ikke hele sannheten. Vi har sett det før, bl.a. med programlederen Bill O’Reilly i Fox News, at når et av ofrene står fram følger de andre etter. De trengte bare noen til å ta det første, vanskelige steget. Det er noen som ikke kan gjøre det alene. De trenger hjelp fra voksne, og selv når de får hjelp er det lite som forandrer seg

Jeg leser i tillegg til nyheter fra hovedstrømmen noen av de beste alternative nyhetssidene. Det er like viktig å være kritisk til dem som til de avisene vi mener er objektive, men jeg tror likevel det er noe i de ryktene som har versert i årtier om at pedofili er utbredt i Hollywood. Ja, det er tragisk når voksne må finne seg i voldtekt, voldtektforsøk og trakassering på arbeidsplassen, men det er ting de kan gjøre for å avsløre monsteret. Det virker ikke som at det har blitt gjort nok for å stoppe overgrep mot barn, selv når vi vet at det skjer. Betyr det at samfunnet verdsetter barn mindre enn voksne?

Elijah Wood sa i et intervju med The Times i fjor at han var heldig som slapp billig unna. Han gjorde det klart at han ikke snakket av erfaring eller noe han hadde observert, men refererte til dokumentarfilmen An Open Secret. Se traileren på you tube. Corey Feldman er med i dokumentarfilmen og han ble intervjuet av The Hollywood Reporter like etter Elijah Wood-intervjuet. Les mer. Elijah Wood klarte seg fordi foreldrene hans gjorde jobben sin, men en må være klar over at grooming ikke bare retter seg mot barna. Det er sannsynlig at deler av underholdningsindustrien prøver å isolere barna fra foreldrene fordi de vil ha full kontroll. Det er interessant at en god del av de virkelig store barnestjernene har fått problemer, mens de som klarer seg best har hatt en mindre, men mer stabil karriere.

Da den første Ringenes Herre-filmen hadde premiere i 2001 hadde Elijah Wood hatt filmroller nesten hvert år siden Tilbake til fremtiden II fra 1989. Jeg tror likevel det er rett å si at han ikke var en kjempestor stjerne før rollen som Frodo Baggins. Jeg vet ikke om det betyr at en må akseptere en mer moderat suksess hvis en vil gi barna en god oppvekst, men det er sannsynligvis et godt råd.

Elijah Wood hadde forreldre som ikke lot han gå på fester, og det er  sannsynligvis derfor han ikke opplevde det samme som Corey Feldmann. Det er er advarsel til alle foreldre, for vi kan ikke stole på at personer med makt skal ta vare på barna like bra som foreldrene. Det er foreldrenes oppgave, selv om noen mener at de kanskje blander seg for mye inn.

Fasaden til Edda kino i Haugesund. Kinoen viser mange av de store kulturelle begivenhetene, men det kan være mange grusomme skjebner bak magien.
Kinoen viser mange av de store kulturelle begivenhetene, men det kan være mange grusomme skjebner bak magien.

Dette er ikke noe nytt. Shirley Temple klarte seg bra fordi hun kom seg ut, men barndommen hennes ble ødelagt av grådige voksne. Judy Garland er kanskje et av de verste av de tidlige eksemplene. Hun fikk en kontrakt med MGM som 13-åring i 1935, og var allerede avhengig av alkohol og piller da hun som 16-åring spilte Dorothy i The Wizard of Oz. Det er mange barnestjerner som ikke har hatt det så bra som voksne, og samme hva som skjedde med dem, viser det hvor vanskelig det er å overleve en Hollywood barndom. Jeg husker Corey Haim, Corey Feldman og Drew Barrymore fra 1980-tallet. Det har seinere vært stjerner som Lindsay Lohan, Britney Spears, Miley Cyrus, Macaulay Culkin og Aaron Carter. Det er noen som klarer å få livet på rett kjøl igjen, men det er mange andre barnestjerner som aldri får det livet de kunne hatt, og noen dør av overdose eller selvmord.

Det er sjarmerende med barnestjerner, men det er også ubehagelig å tenke på at vi støtter en skitten og mørk industri. Det kan være ulike årsaker til at unge kjendiser havner i trøbbel med alkohol/stoffmisbruk, fyllekjøring og fengselsstraffer. Det betyr ikke at de har blitt seksuelt misbrukt, men jeg vil tro at det ligger en eller annen form for overgrep bak. Det begrepet inkluderer omsorgssvikt.

Når vi diskuterer overgrep i Hollywood må vi ikke glømme de som forventer at voksne ikke utsetter dem for fare. VG avslørte for et par uker siden at Politiet i Australia faktisk hadde drevet et nettsted for pedofile. De gjorde det som en undercover-operasjon, og brukte altså bilder av reelle ofre. Det er veldig alvorlig når barn ikke kan stole på at voksne er voksne.

Elijah Wood Clarifies Comments on Hollywood Pedophilia
The Dark Side of Oz