Korrupsjon i Haugesund kommune

De nye Husbank-leilighetene ved Hollenderhaugen blir ikke billige.
Leiligheter til over 2,5 millioner er ikke ment for vanskeligstilte.

Skolene, eldreomsorgen og de økonomisk vanskeligstilte er tradisjonelle budsjettapere i Haugesund. Det sjokkerte meg derfor da kommunen for noen år siden lånte penger for å hjelpe fotballklubben FKH, noe jeg mener burde ha vært ulovlig bruk av offentlige midler.

Jeg har skrevet mye om de nye leilighetene som bl.a. A. Utvik bygger i Haugesund. Disse koster 2,5 – 5 + millioner kroner, og de er 80 prosent finansiert gjennom Husbanken. Det er samtidig mange rimeligere boliger, som Husbankens reelle målgruppe har råd til, men det er umulig å få lån til disse.

Meglerhuset Rele selger mange av de nye leilighetene, og de sier på hjemmesidene sine at “det for noen kan være aktuelt med startlån fra kommunen til å dekke toppfinansieringen.” De skriver også at det ikke er mulig med ordinært Husbanklån på brukte boliger, og det er det jeg synes er urimelig. Det virker på meg som at det som blir presentert som et redskap for å sikre en rettferdig boligpolitikk, kanskje er det motsatte. Det sikrer arbeidsplasser i det som er en mer eller mindre permanent aktivitet for noen få bedrifter, og de mange underleverandørene, men det bidrar ikke til å hjelpe de som trenger der mest.

Det er mange kommuner som siterer Husbanken med følgende tekst: “Startlån kan være en inngangsmulighet til boligmarkedet for husstander som ikke får vanlig boliglån eller som har vanskelig med å bli boende i boligen sin. Har du lav inntekt kan startlånet kombineres med tilskudd til etablering eller bostøtte.”

Det høres betryggende ut, men virkeligheten er en annen. Husbanken har to hovedregler å forholde seg til. Dette er regjeringens visjon for boligpolitikken, og i hovedmål 1 sier de bl.a. at “regjeringen vil legge til rette for raskere, enklere og rimeligere boligbygging.” Hovedmål 2 slår fast at komunene skal hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet. Det er ingen tvil om at lokale myndigheter har fokus på rask boligbygging, men om det er rimeligere og lettere tilgjengelig er en annen sak.

Jeg mener de nye leilighetene bidrar til å presse prisene opp, for når Husbanken finansierer leligheter som koster opp til 5,5 millioner kroner, kan en spørre seg om hvem de ønsker å hjelpe. Jeg bodde en periode i “kommunegården” i barndommen, og vi flyttet etter hvert til blokkene i Ramsdalen da de var innflyttingsklare på midten av 1970-tallet. Kommunegården var sosialboliger, men ble solgt for et par år siden. Leilighetene har gått gjennom en kort, kosmetisk oppussing, og ble raskt solgt. De fleste blokkleilighetene fra 1960 og 70-tallet koster 1,3 millioner + fellesutgifter på opp til 3 000 kroner per måned. Begge alternativene er langt utenfor rekkevidde for de fleste som trenger hjelp fra Husbanken.

Vi er ikke på vei mot et klasseskille. Vi har det allerede. Det var innholdet i innlegget Klasseskillet. De fleste byene i Norge vil gå gjennom store forandringer fordi SSB forventer en stor befolkningsvekst. Vi kommmer sannsynligvis til å bo trangere, samtidig som mulighetene for rimelige boliger forsvinner. Jeg kan ikke se at vi kan unngå store konflikter, og dette dreier seg mer om klasse enn innvandring.

Jeg var veldig bastant i overskriften, men må presisere at jeg ikke vet. Jeg lurer likevel på om kommunen er i stand til å forvalte penger. Vi hadde først Terra-skandalen. Deretter lånte kommunen 60 millioner kroner sammen med FKH, og plasserte pengene i et selskap som FKH eier 60 prosent av. Hvis en vil klage på et avslag om startlån kan en ikke klage til Husbanken. En må klage til kommunen, en kommune med et tvilsomt rykte, fordi Husbanken har overført alt til kommunene. Det er dette den engelskspråklige verden kaller å la reven vokte hønsehuset.

Hvis regjeringen har en visjon burde den gjøre mer for å tvinge kommunene til å gjennonføre politikken.

 

Klasseskillet

Kommunegården i Haugesund var inntil nylig sosialboliger. Bygget ble solgt og en leilighet med to soverom koster i dag 1,8 millioner kroner. Det kalles klasseskille.
Kommunegården i Haugesund var inntil nylig sosialboliger. Bygget ble solgt og en leilighet med to soverom koster i dag 1,8 millioner kroner. Det kalles klasseskille.

Dagbladet hadde et intervju med den svenske samfunnsdebattanten og kulturredaktøren i Aftonbladet Åsa Linderborg i dag. Hun var inne på noe jeg har skrevet om i en del innlegg, men som jeg kanskje ikke har klart å formulere like presist, nemlig klasseskille.

Linderborg var i Norge for å snakke om debattklimaet, som er mye tøffere i Sverige enn i Norge. Det gikk så langt at hun ikke kunne ha sønnen sin boende hos seg, og hun installerte skuddsikre vinduer. Det sier litt om hvor vanskelig det er å ha upopulære meninger i nabolandet. Det dreier seg om en veldig polarisert debatt der de som stemmer på Sverigedemokraterna blir kalt for fascister, mens kvinnelige debattanter blir kalt for horer og det som verre er. Les litt om det i den avisa hun jobber for, Aftonbladet.

Det jeg festet meg mest ved i Dagbladets intervju var det Åsa Linderborg mente var en forsømt debatt, for hun mente at den viktigste debatten burde dreie seg om klasse. Det er det jeg har skrevet om tidligere, for det er tydelige tendenser i Norge også til at fattigdom sprer seg. Jeg har bl.a. vist til en artikkel i FriFagbevegelse der Arbeiderpartiets statsministerkandidat sa at han fryktet en ny underklasse i Norge. Det er en trend i mange euroepeiske land nå at gruppa “working poor” øker. Dette er mennesker som er fattige, og en del har ikke bolig heller, selv om de har fast jobb. En jobb og en sterk arbeidsetikk er ikke lenger nok til å ta steget ut av fattigdom, men det er i stedet flere som går den andre veien. De er fattige enn foreldrene deres var.

Jeg har bl.a. skrevet om den uforståelige boligpolitikken. Den er uforståelig fordi det ikke er noe samsvar mellom det Husbanken og kommunene sier om Startlån, og virkeligheten. Det dukker opp mange nye leiligheter i Haugesund der et lån fra Husbanken dekker 80 prosent. Dette er dyre leiligheter, men hvis en søker om lån til en bolig som koster langt under det halve, får en avslag. Det ser med andre ord ikke ut til å være noen vilje til å hjelpe de som trenger det, og en kan undre seg over hva Terrakommunen, som samtidig med at den knapt nok har råd til pålagte oppgaver, bruker store summer på den lokale fotballklubben, egentlig tenker på. Det er ikke mye fokus på rettferdighet. Jeg blir ikke imponert når politikere snakker om et sosialt og rettferdig budsjett, og påstår at det er alle de andre som ikke vil støtte fellesskapet.

Fordelingsutvalget foreslo i 2009 flere tiltak for en jevnere fordeling. Utvalget pekte på at utdanningssystemet spilte en viktig rolle, fra og med barnehage til og med høyere utdanning. Det foreslo en styrking av den formelle læringen i barnehagen, men det er et klasseskille. Utvalget skrev i rapporten at “barn av foreldre med lav inntekt og utdanning etterspør barnehage i mindre grad enn andre, og dette er de barna som trolig har størst utbytte av barnehagen.” Utvalget foreslo derfor gratis kjernetid i barnehagen i tråd med gratisprinsippet ellers i utdanningssektoren.

Statistisk sentralbyrå skrev for åtte år siden at halvparten av innvandrerne i Norge har opplevd diskriminering på ett eller flere områder. Undersøkelsen viste at det var størst diskriminering for unge i arbeidslivet, og at innvandrere med afrikansk og asiatisk bakgrunn betalte høyere leie enn de uten innvandrerbakgrunn. En artikkel i forskning.no viste til at nordmenn med foreldre fra Pakistan og India hadde lavere sjanse for å få arbeid. Det samme nettstedet skrev om en Fafo-studie som konkluderte med at jobbsøkere med et “unorsk” navn hadde 25 prosent mindre sjanse for å bli kalt inn til et jobbintervju.

Dette viser et problem. Vi har hatt veldig liten innvandring i Norge. Den har vært så liten at den manglende integreringen ikke har blitt sett på som noe problem. Jeg prøvde å peke på dette under den euforiske “dette skal vi klare-stemningen” mange hadde da økonomike flyktninger ispedd noen syriske flyktninger kom til Europa. Samme hvor mye vi hevder å se på de hvite syrerne som likeverdige, er det lite som tyder på vi er villige til å betale den prisen det koster.

Jonas Gahr Støre har delvis rett. Han har grunn til å frykte et klasseskille, men dette er ikke noe som kan komme til å utvikle seg. Det har vært under utvikling  mange år, men jeg tror vi kan se en eskalering de neste årene. Det har vært en dramatisk høy innvandring i Sverige, noe som selvfølgelig gjør situasjonen langt mer akutt der, for det sier seg selv at mennesker som har opplevd krig og/eller ekstrem fattigdom, ikke går rett inn i godt betalte jobber. Det gjør ikke de som har vokst opp som minoriteter i Norge og Sverige heller.

Hadde du vært takknemlig hvis hjemlandet ditt, enten du ble født her eller ikke, ga deg en følelse av at du ikke var verdt like mye som andre? Det står ikke i grunnloven, men prinsippet er det samme som i den amerikanske grunnloven. Før slaveriet opphørte i USA for 150 år siden definerte grunnloven en afrikansk-amerikansk slave som et 3/5 menneske. Det ble gjort for å avgjøre hvor mange representanter hver delstat skulle ha i Kongressen. Vi tenker ikke på samme måte om mennesker, eller kanskje det er nettopp det vi gjør? Vi sier det bare ikke høyt.

 

Mer miljø-pjatt

Illustrasjon. Siluett av mann som løper. Donald Trump blir beskyldt for å desertere, men er han unikt uansvarlig?
Donald Trump blir beskyldt for å desertere, men er han unikt uansvarlig?

Jeg irriterte meg en kort periode over medias anti-Trump kampanje. Det var ikke grenser for hva de presterte å snu til noe negativt for Trump, og hvis det var mulig å få den amerikanske presidenten til å se latterlig ut, var det ingen journalister med respekt for faget sitt som nølte. Det var derfor ikke overraskende å se den melodramatiske responsen i går da Trump signaliserte at USA kanskje kom til å trekke seg fra Paris-avtalen. Hva beyr egentlig det?

Utenrikskommentator i VG, Per Olav Ødegård, skrev sågar at “Donald Trump abdiserer USA fra internasjonalt lederskap, nå også i klimakampen”. Hvor ledende har egentlig USA har vært? Paris-avtalen og tidligere FN-avtaler har selvsagt en viktig symbolsk betydning, men det er egentlig alt de er. Det høres imponerende ut når mange land ratifiserer disse avtalene, men hva tror du kommer til å skje med de som bryter løftene, enten de trekker seg fra avtalen eller ikke? Absolutt ingenting!

Bush-administrasjonen ga egentlig blaffen i Kyoto-avtalen, mens Obama forpliktet seg til en 17 prosent nedgang av utslippene fra 2005. Dette skulle skje innen 2020. Det har blitt sådd usikkerhet om hvor reell nedgangen under Obama var. Nedgangen skyldes bl.a. en nedgang i utslippet av metangass, men det viste seg at tallene hadde blitt kraftig underrapportert, og i stedet for en 10 prosent nedgang for metangass, var det en 30 prosent oppgang det siste tiåret (fra en studie som ble publisert i 2016). Det var de underrapporterte tallene USA tok med seg til forhandlingene i Paris, så det er ikke umiddelbart opplagt at det Trump gjør nå er noe nytt.

Samtidig med at president Obama tilsynelatende inntok en lederposisjon i klimakampen, investerte den statlige banken US Export Import investert i mange utenlandske prosjekt som forurenser tilsvarende det USA har kuttet på hjemmebane.

Vi har ord på oss for å ta FN-avtalene alvorlig, men det kan diskuteres om vi gjør så mye mer enn USA. Norges klimamål stammer fra to klimaforlik på Stortinget (2008 og 2012). Målet var å redusere utslippene fra 1990 med 30 prosent innen 2020, noe som betyr at et utslipp på 51,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter skal ned til 36. Jeg er ikke sikker på regnestykket, men Naturvernforbundet anslår i denne artikkelen at utslippet må være på 45-47 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020. Utslippene økte til 54,6 tonn i år 2000, men gikk ned til 53,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2016. Det går altså rett vei, men det er likevel ingen tvil om at vi er et stykke unna de internasjonale forpliktelsene våre. Vi har ikke forkastet Paris-avtalen, men når vi gjør opp regnskap, har vi egentlig oppnådd mer enn USA?

Når det gjelder USA er ikke situasjonen så dramatisk som media legger opp til. Samme hva Donald Trump sier tror jeg lokale myndigheter er interessert i å gjøre det de vet er i deres beste interesse. Massachussetts vs The Environmental Protection Agency var en sak 12 delstater og noen byer anrettet mot The Environmental Protection Agency, og saken gikk til Høyesterett i 2007. Hensikten var å tvinge føderale myndigheter til å regulere utslippet av klimagasser. Donald Trump var faktisk ikke president for ti år siden, så han er kanskje ikke det eneste problemet. Hvis dette er lederskap forstår jeg bekymringen, for selv om en skulle tro at det vanskelig kan bli verre, er det tydeligvis en frykt mange har.

For ordens skyld, jeg støtter ikke Trumps konspirasjonsteoretiske syn på vitenskap og klimaendringer, men er derimot enig med de som sier at det haster med å redde Jorda. Jeg har derfor skrevet en del innlegg om alternativ livsstil, og er spesielt fascinert av de som velger et “off the grid” liv. Poenget mitt i dette innlegget er at politikere liker symboler, men jeg er ikke overbevist om at løftene de har gitt i Paris-avtalen er mer enn symbolpolitikk, og det er det siste miljøet trenger. Hvis politikerne ikke lykkes er det neppe fordi Trump sviktet.

A large ioncrease in US megthane emissons over the past decade
Decline in the US Greenhouse Gas Emissions Overestimated by More Than a Third

Selvmotsigende ateisme

llustrasjon. Bibel med et korshalskjede. Det er noen som klarer å finne trøst i en verden med mye ondskap, også enkelte ateister.
Det er noen som klarer å finne trøst i en verden med mye ondskap, også enkelte ateister.

Det var en tid da jeg i min enfoldighet trodde at en ateist var en ateist. Jeg har skrevet en del tekster om emnet de siste årene, og har forstått at det er mange nyanser. En ateist er ikke bare en ateist. Noen av dem er ikke en gang ateister.

Jeg har vansker med å forstå kjendisateister som Stephen Fry, Christopher Hitchens og Richard Dawkins. De er representanter for en type mennesker med en bemerkelsesverdig svikt i kognitive funksjoner, d.v.s. funksjoner som bl.a. har betydning for erkjennelse, tenkning og kunnskapservervelse. Det er snakk om en automatisk refleks eller intuisjon, og de virker å bli mest opphisset av mennesker som er uforskammet nok til å mene noe annet enn de gjør selv. De oppmuntrer ikke akkurat til uavhegighet.

Jeg tenker ofte over hva konsekvensen av et kompromissløst ateistisk syn er. Når en lytter til f.eks. Stephen Fry kan en få inntrykk av at livet er meningsløst. Forfatteren av Forkynneren (Kong Salomo ifølge legenden) fra Det gamle testamentet prøvde å resonnere seg fram til meningen med livet. Salomo konkluderte med at livet var menigsløst uten Gud, men åpningen kunne like gjerne ha vært skrevet av Stephen Fry:

Alt er tomhet, sier Forkynneren, ja , alt er bare tomhet.
Hva har menneskene igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen? Slekter går, og slekter kommer, men jorden står alltid ved lag……

Det som var, skal alltid være, og det som skjedde, skal atter skje. Det fins ikke noe nytt under solen (kilde: Kunnskapsforlaget).

Boka starter ikke direkte oppløftende, men det er dette inntrykket jeg får når jeg lytter til en viss type ateister, f.eks. de nevnte kjendisateistene. Det er nesten som at de sier: Hvorfor prøve? Hvorfor skal vi ha barn og gi dem en skikkelig oppdragelse hvis livet ikke har noe mening likevel.? Det er jo ikke noen høyere mening som forteller oss at det er verdt det. Da blir det faktisk feil å fortelle barn at livet er verdt å leve.

Jeg kan på en måte forstå det sinne disse ateistene uttrykker hvis de virkelig tenker på den måten. Det er en veldig vitenskapelig måte å tenke på, for ifølge vitenskapen er universet veldig logisk. Vi vet hva som kommer til å skje hvor som helst i universet fordi det har skjedd før. Det er akkurat som været. Vi forstår været fordi de samme forholdene vil produsere det samme været hver gang. De fleste opplever mye negativt gjennom livet, og det er skremmende å tenke at det ikke er noe håp, at det aldri kommer til å bli bedre. Det vil alltid være ondskap. Mennesker vil drepe, voldta og bedra hverandre fordi de har gjort det så lenge det har vært mennesker. Vi er fanget i en loop, og dermed dømt til å repetere oss selv i det uendelige. Det er ulike typer ateister, men jeg tror ikke at denne typen har det spesielt bra. Det er kanskje derfor de er sinte?

Jeg har nettopp begyndt å se på en TV-serie jeg bevisst har unngått fordi jeg ikke trodde den var særlig interessant. Jeg blir kanskje lei Bones før jeg har pløyd gjennom alle 11 sesongene som finnes på Netflix, men serien er foreløpig fengende nok. Den kvinnelige karakteren, rettsantropologen Temperance Brennan, mener at religion og spiritualitet er irrasjonelt, i motsetning til vitenskap. Dette er et gammelt argument, men når ateister starter et  resonnement med at Gud er ond eller “hvis Gud finnes”, er det litt seint å bruke rasjonalitet som et forsvar. Da har en allerede godtatt at Gud finnes.

Det som slår meg når jeg hører de mest aggressive ateistene er at de trenger Gud. Du kan ikke si at Gud ikke eksisterer og samtidig si at “han” eller “det” er ond. Jeg skal ikke late som at jeg forstår det ondes nærvær, men når vitenskapsfolk viser til krig, sult og sykdom snakker de om ting som menneskeheten i stor grad må ta ansvar for selv. Det kan være greit å avvise at det finnes en gud, men ha noen å skylde på når det passer oss, men jeg tror de fleste vet hvorfor det er mer kreft, hjertesykdom, mitokondrieskader, mutasjoner etc. nå enn i tidligere tider. Det er stadig flere som hevder at genmodifisert mat kan utrydde sult, men jeg tror de fleste er klar over at problemet ikke er for lav produksjon. Det blir hevdet at dette bare skjer, at det er naturen som gjør dette mot oss, og at det dermed er Gud som er ansvarlig, men gift, forurensning og grådighet dukker faktisk ikke opp ut av intet. Det er ikke en lunefull Gud som gjør det mot oss.

Det har forøvrig vært populært med ateisme i drama-serier de siste årene. Jeg husker spesielt serier som House, X-files, Sherlock, Firefly og nå Bones. Det var ingen som var overbevisende rasjonelle. Det er, som jeg har antydet, ulike typer ateister. Jeg kjenner noen ateister personlig, og de har ikke den samme hevngjerrige personligheten som de nevnte kjendisateistene. De tenker framover, og er i stand til å akseptere at andre tar andre valg. De ser ikke verden som utelukkende ond og lunefull. Dette er en positiv ateisme, som kanskje er mer agnostisisme enn ateisme.

Det er faktisk noen ateister som blir agnostikere, og noen blir sågar religiøse. Det er en logisk og rasjonell tankegang, men jeg blir mer betenkt over vitenskapsfolk som lever i den bobla f.eks. Stephen Fry lever i. Da tar de ikke rasjonelle avgjørelser, og ateisme blir et selvmotsigende livssyn.

Et definert univers

Jeg var 12 år gammel da NRK sendte en av de største TV-opplevelsene mine noensinne, dokumentar-serien Cosmos med den kjente astronomen Carl Sagan. Jeg ser fremdeles serien med jevne mellomrom og synes den holder seg godt. Neil Degrasse Tyson laget en oppdatert versjon for tre år siden, basert på det originale manuskriptet, men jeg liker originalen best.

Det er 37 år siden Carl Sagan delte sine personlige betraktninger om universet, og nå er det dattera mi der jeg var. Hun er snart 12 og har den samme fascinasjonen for universet jeg hadde på samme alder. Vi snakker mye om verdensrommet, noe som bl.a. oppmuntrer til refleksjon. Det er f.eks. mange lærere som godtar at Pluto ikke er en planet, men det er ikke åpenbart at hun bør godta denne vedtatte sannheten uten videre.

Pluto var en planet fra den ble oppdaget i 1930 til 2006, da The International Astronomical Union (IAU) forandret på definisjonen. Dette er en organisasjon med 12 600 medlemmer, men det var bare drøyt 400 medlemmer til stede da de stemte over en nye definisjon for planeter. Den nye definisjonen har tre kriterier. Planeten må være tilnærmet rund, den må gå i bane rundt ei stjerne, og den må ha stor nok masse/gravitasjon til å renske nabolaget rundt banen sin. Disse andre objektene som blir rensket unna blir enten en del av planeten eller en måne. Det er det siste kravet Pluto ikke oppfyller.

Det er sannsynligvis langt flere astronomer enn de 400 som ikke bruker den nye definisjonen fordi den er for vag. Den kan bare brukes på vårt eget solsystem, samtidig som det er mange himmellegemer her lokalt som blir ekskludert. Det er dermed hundrevis av exoplaneter som ikke kan klassifiseres som planeter. En gruppe forskere ved NASA foreslo tidligere i år en ny definisjon som ville ha lagt til over hundre nye planeter bare i vårt solsystem, inkludert Pluto og Månen. Det virker mye, men jeg synes vi bør overlate den type avgjørelser til NASA og andre statlige romorganisasjoner. Den definisjonen går vekk fra kravet om at planeten må gå i bane rundt ei stjerne, men konsentrerer seg planetens fysiske egenskaper. Det gir mer mening.

Det viser seg nemlig at Pluto er overraskende mangfoldig for et himmellege som ikke er en planet. Pluto er veldig kald siden den er så langt fra sola, men planeten har en variert geologi. Overflaten er for det meste nitrogen med litt karbonmonoksid og metan. Da NASAs sonde New Horizon passerte Pluto for to år siden fant de at planeten hadde en robust atmosfære, og det er sterke mistanker om at det finnes et flytende hav under isen.

Pluto fotografert av New Horizon i 2015. Planeten er mer komplisert enn de fleste trodde.Foto. NASA/JHUAPL/SwRI
Pluto fotografert av New Horizon i 2015. Planeten er mer komplisert enn de fleste trodde.Foto. NASA/JHUAPL/SwRI

Denne kontroversen viser noe av det behovet vi har for å kategorisere og organisere verden. Vi vil ha orden og det har en tendens til å gjøre vitenskapsfolk litt engstelige når de oppdager at universet ikke alltid samarbeider. Universet er preget av orden. Det er definisjonene det er noe galt med. Vi kommer til å erfare at mye av det vi oppdager langt ute i verdensrommet ikke stemmer med det vi forventer oss. Det vil alltid være ting som ikke passer inn i definisjonene. En fri planet er f eks. et objekt som har like stor masse som en planet, men er ikke er bundet av gravitasjonen til noen stjerne (sol), og reiser derfor alene gjennom rommet. Definisjonen er åpenbart for snever.

Planet X er kanskje av den typen. Det har blitt spekulert i mange år på at det er en ukjent planet i utkanten av solsystemet vårt, men ingen har sett den. Mannen som har fått æren/skylda for at Pluto mistet statusen sin, Mike Brown (astromom ved CalTech), mener forøvrig han har bevist at denne planeten finnes. Den skal være ti ganger større enn Jorda og bruke 15 000 år per runde rundt Sola. Han mener åpenbart at det er en planet, men jeg vet ikke hvordan han kan være sikker på at den oppfyller kriteriene når ingen har observert den.

Med Pluto degradert måtte en ha en ny kategori, og den tidligere planeten er nå en plutoide. Det begynner å bli litt småkomisk. Jeg tror vi kan få mange nye definisjoner av hva en planet er, for det er nok mange overraskelser der ute. En kommer relativt langt med sunn fornuft, og jeg er av den oppfatning at en bør reflektere over det en leser, også skolebøker. Jeg har inntrykk av at KRLE sliter med det samme. Lærerne har ingen interesse for faget, og da er det lett å bare videreformidle ukritisk, selv om det er et muntlig fag som inviterer til refleksjon.

Hevn og rettferdighet

Dette er biblioteket i Halden fengsel. Noen omtaler norske fengsler som luksusceller og tenker at det er bedre å slippe dem ut igjen med psykisk slitasje, men vi har noe resten av verden ønsker seg. Foto: Trond Isaksen/Statsbygg
Biblioteket i Halden fengsel. Noen mener det er for mye luksus i fengsel, men husk at alle kommer ut igjen. Fokus på straff skaper sinte mennesker.
Foto: Trond Isaksen/Statsbygg

Rettsvesenet må finne en balanse mellom hevn og rettferdighet. Det er ikke alltid lett, og samme hvilken avgjørelse dommerne tar, er det noen som føler dommen som urettferdig.

Jeg så en interessant serie på Netflix for noen uker siden, Badlands Texas. Jeg er fascinert av mennesker som lever alternativt, gjerne “off the grid.” Det var noen fantastiske skikkelser med i denne dokumentaren, men det viste seg at serien etter hvert skulle handle om et mord. En tidligere amerikansk fotballspiller drepte kameraten sin. Han var stor, drakk for mye og hadde et voldsomt temperament. Det virket helt opplagt at han ville bli dømt, men juryen frifant den tiltalte. Hvordan var det mulig?

Han sa hele tiden at han ikke kunne huske noe av det som skjedde, men dette forandret seg under rettssaken. Da hevdet han at det var selvforsvar. Det skal ha skjedd ting i juryrommet som viser svakheten ved det jurysystemet de har i USA. Det var nemlig et jurymedlem som sa i etterkant at hun følte seg presset til å stemme for en frifinnelse. Jeg er likevel ikke sikker på om juryen gjorde en dårlig jobb, for de kan ikke dømme noen fordi de tror eller føler at det er rett. De må vurdere bevisene. Det var mye som ikke kom fram i rettssaken, bl.a. at den tiltalte hadde reagert med vold i en rekke situasjoner. Det var et tydelig mønster, og selv om dødsfallet var et sjokk for alle på denne fredelige plassen, var det ikke overraskende at det var Big T som stod tiltalt.

Jeg fikk litt assosiasjoner til denne saken da jeg lyttet til avslutningen av rettssaken mot Eirik Jensen. Jeg synes advokatene hans argumenterte bra i sluttprosedyrene sine, for hvis det stemmer at bevisene er svake, spiller det ingen rolle hva dommerne tror eller føler. Jeg har ikke fulgt denne rettssaken, annet enn en og annen overskrift jeg har sett i forbifarten, og har ikke noen formening om politimannen er skyldig eller ikke, men det virket umiddelbart litt rart at vitneforklaringen til en narkotikasmugler ble sett på som så troverdig at det ble brukt som bevis. Det kalles fri bevisførsel når partene selv velger hvilke bevis de presenterer for å belyse saken. Det spiller ingen rolle om bevisene er upålitelige, men retten må til slutt vurdere hvor mye vekt de skal legge på de ulike bevisene.

En rettsak dreier seg ikke bare om straff. Den er kanskje minst om straff i Norge siden vi har så milde straffer. Det var mange i Badlands som følte at noe ble tatt fra dem gjennom frifinnelsen. Bygda var ikke det den hadde vært, men hadde det blitt noe bedre hvis de fikk hevn? De hadde sannsynligvis hatt like mange spørsmål hvis den skyldige ble dømt og henrettet.

Norge har veldig lave straffer sammenliknet med de aller fleste land. Det betyr kanskje at hevn ikke har noen effekt. Det er åpenbart at selv om mange amerikanske delstater har dødsstraff og livstid, er det ikke avskrekkende nok. Det ser ut som at vi har noe unikt i de nordiske landene. Det er ikke så mye debatt om rettssystemet og fengselsstraffene, og vi får derfor ikke lover som f.o.f. er ment som hevn. Hva er det som skiller oss fra andre?

Ett av mange mulige svar er litt foruroligende. Det er ikke like interessant med kriminalitet her fordi velferdsstaten har fungert bedre her enn andre steder, og det har derfor ikke vært noe klasseskille å snakke om. Hvis vi skal velge ett ord for å beskrive oss selv vil moderasjon sannsynligvis være ganske dekkende, men det kan virke som at det er i ferd med å forandre seg, og samme hvem som snakker sant i korrupsjonssaken i Oslo, var det vel nettopp mangel på moderasjon som skapte den situasjonen.

Det er imidlertid en type lovbrudd som gjør meg skeptisk til rehabilitering, seksuelle overgrep. Den amerikanske delstaten Florida har en lov som ville vært utenkelig i Norge, men den er kanskje nødvendig for å beskytte barn. En tidligere straffedømt overgriper voldtok og drepte et barn i 2005. Delstaten vedtok deretter en lov som gir en obligatorisk minimumsstraff på 25 år og elektronisk overvåkning resten av livet hvis voldtektsofferet er under 12 år.

Det er nesten bare alvorlig psykisk syke som ikke har noen rettigheter i Norge, og vi kommer neppe til å få en tilsvarende lov her med det første. Jeg lurer på om det norske systemet klarer å gi offeret noen form for rettferdighet i den type saker. Straff skal sende flere signaler. Den skal for det første være så streng at den dømte forstår hvor alvorlig det var, men straffen bør også fortelle offeret at det som skjedde var utilgivelig, at offeret ikke fortjente det. Rettsvesenet administrerer på en måte samfunnets etikk. En dom viser hvilke verdier samfunnet har, hva vi ser på som viktig.

Da jeg googlet ordene “dom for overgrep” fikk jeg mange artikler med veldig korte dommer. Det var bl.a. en mann i 40-årene som ble dømt til 1 år og 4 måneder etter å voldtatt stedattera gjentatte ganger fra hun var 13 år. I en annen sak ble en kvinnelig student voldtatt, og mens den dømte mannen stod i soningskø gikk de på samme skole. Voldtektsmannen så på seg selv som et offer fordi han satt igjen med et studielån og en utdannelse han ikke fikk godkjent p.g.a. dommen. Det er ikke alltid straffedømte tar inn over seg hva de egentlig har gjort mot ofrene sine, og da mener jeg samfunnet har sviktet. Jeg føler meg ikke trygg på at menn som mener at de ikke hadde noe ansvar for den handlingen som kanskje ødela livet til de kvinnene og barna de voldtok, virkelig er rehabilitert.

Nytte-kostnadsanalyse i barnevernet

Statistisk sentralbyrås tall for barnevernet viser at det var 53 440 barn som fikk tiltak i 2015, og at innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn utgjorde 13 750 eller 25,7 prosent. Det er et uforholdsmessig høyt tall, for det er ingen tvil om at minoritetsbarn/ungdom i alderen 0-22 år er overrepresentert. Det var 49 per 1000 innvanderbarn som fikk tiltak i 2015, mens det tilsvarende tallet for barn uten innvanderbakgrunn var 22 per 1000.

Det er den samme tendensen for de som barnevernet overtar omsorgen for. Barnevernet hadde ved utgangen av 2015, 9 000 barn under omsorg, hvorav 700 var innvandrere og 800 norskfødte med innvandrerforeldre. De fleste individene kom naturlig nok fra den største befolkningsgruppa, men sett i forhold til befolkningen var tallet høyere blant innvandrere. 10 per 1000 innvandrerbarn under 18 år fikk nye omsorgspersoner, mot 8 per 1000 barn uten innvandrerbakgrunn.

Det noe vage begrepet manglende foreldreferdigheter er den viktigste begrunnelsen i bekymringsmeldinger og i vedtak om tiltak. Denne kategorien utgjør 29 prosent, noe jeg mener er veldig betenkelig, fordi det er mye synsing knyttet til omsorgsevne. Jeg vet om tilfeller der mor har latt barnet leke alene under en observasjon fordi hun visste at barnet foretrakk å leke alene, noe som kan være tilfellet hvis det f.eks. har en autismespektertilstand. Rapporten kan være veldig ødeleggende hvis det står at mor virket fjern eller at hun ikke oppmuntrer barnet.

Jeg nevner dette som et eksempel på at avvikende atferd noen ganger har en naturlig forklaring. Det må ikke være foreldrene som mangler ferdigheter. Det skal sies at barnevernet har en vanskelig oppgave, og den har ikke blitt lettere med økende innvandring. Det er velkjent at både krig og fattigdom kan føre til PTSD, og det er derfor ikke usannsynlig at både syrere og migranter fra andre land har stort behov for hjelp, og en større forståelse for hvor vanskelig det er å være fattig. Det blir også pekt på et det er økende fattigdom generelt i Norge. Bufdir sier f.eks. på nettstedet sitt:

En av konsekvensene av å vokse opp i familier med dårlig økonomi , er dårligere materielle levekår, noe som igjen vil kunne påvirke muligheten for deltakelse i bl.a. fritidsaktiviteter. Det er sammenheng mellom svak økonomi og sosiale og psykososiale levekår. I tillegg kan det å vokse opp i fattigdom ha negative konsekvenser for barns helsetilstand.

Grunnen til at innvandrerfamilier er overrepresentert i statistikken kan være lav inntekt, men dette er enkelt å gjøre noe med. Jeg har tidligere skrevet om at det er mye penger i det private barnevernet, såvel som i systemet med fosterhjem. Jeg tror vi kan få mange flere saker i de kommende årene hvis inntekt skal være et hovedtema, og da mener jeg det gir mer mening å hjelpe foreldrene. Det er krevende å oppdra barn samme hvordan den økonomiske situasjonen er, men det er selvsagt verre hvis en sliter økonomisk. Nå er det ikke mulig å tjene seg rik som fosterforeldre, for de har ikke de samme inntektene som private institusjoner, men det er heller ingen tvil om at de har gode betingelser. Fosterforeldre får to ytelser. De må betale skatt for arbeidsgodtgjørelsen, mens utgiftsdekningen som skal betale for klær og fritidsaktiviteter for barnet er skattefritt. Arbeidsgodtgjørelsen er på 7 800 kroner per barn uansett alder, men utgiftsdekningen varierer fra 5 000 (0-6 år) til 7400 (15 år og oppover) per måned.

Illustrasjonstegning av en hjemløs. Hjemløse har ikke vært en stor problemstilling i Norge, men det er stadig flere fattige blant oss. Skal vi hjelpe eller sende bekymringsmelding?
Hjemløse har ikke vært en stor problemstilling i Norge, men det er stadig flere fattige blant oss. Skal vi hjelpe eller sende bekymringsmelding?
Illustrasjon: Piaxabay

Jeg kom over et spørsmål på klikk.no mens jeg skrev dette innlegget. En anonym bruker ville vite hva en får per måned for fosterbarn. Responsen var forutsigbar. Jeg er enig i at det er mye jobb forbundet med å være en forelder, men problemet er kanskje at noen ser på det kun som en jobb. Hvis en overtar omsorgen for et barn har en et moralsk og etisk ansvar for det barnet. Det barnet kommer til å ha utfordringer andre ikke har, og Bufdirs egen statistikk viser at mange barn kommer for skadet ut av fostersystemet til å ta utdannelse eller jobbe. Det å være fosterforeldre er ikke ment å være en inntekt, og jeg lurer noen ganger på om offentlige midler blir brukt forsvarlig.

Jeg mener det er fosterforeldrenes oppgave å planlegge for barnas framtid, og hvis en sier at en ikke gjør det for pengene, forventer jeg at hver eneste krone går direkte til det barnet en har fått omsorgen for. En har garantert for at det barnet skal få det bedre, og da kan en ikke se på dette som en jobb. En må nemlig strekke seg langt og lenger enn langt noen ganger, og da spiller det ingen rolle hva dette koster i kroner.

Jeg ville brukt penger på kampsport, hesteridning, ballett og Kulturskolen fordi dette er aktiviteter som utvikler barnet. Jeg ville ellers oppmuntret til andre kreative hobbyer barnet hadde, f.eks. anime, cosplay, parkour og skateboard. Hvis barnet ikke fikk tilbud om psykolog ville jeg betalt for denne tjenesten privat. Jeg ville også lagt til side penger som barnet kunne brukt når han/hun ble myndig, og jeg mener at ytelsene er store nok til at dette er mulig. Fosterforeldre får 60-80 000 skattefrie kroner per barn per år, og 90 000 kroner de må betale skatt for. De overtar også barnetrygden på 970 kroner per måned.

Jeg er på ingen måte en motstander av barnevernet, og jeg innser at en omsorgsovertakelse noen ganger er nødvendig, men reagerer på mistanker og antydninger om at økonomi er et relevant poeng når en vurderer omsorgsovertakelse. Når fosterforeldre sier at de ikke gjør det for penger lurer jeg på om de kan dokumentere at de bruker pengene på barnet og ingenting annet. Det burde de, for det dreier seg om penger fellesskapet gir for å hjelpe barn. Hvis de svikter til tross for at de får midler foreldrene ikke hadde, er de skyldige i et langt større svik. Da bør også samfunnet ha rett til å vurdere hva de får igjen. Vi forventer en kritisk gjennomgang når det offentlige deler ut pengr i andre sammenhenger, så hvorfor er barnevernet et unntak? Når jeg ser på statistikken jeg nevnte i Psykisk sykdom i barnevernet er jeg ikke imponert.

Kvart fjerde barn i barnevernet har innvandrerbakgrunn

Barnevern 2015

Barnefamilier med lav inntekt
Veiledende satser for fosterhjem og besøkshjem