Foreldreansvaret

Vår Frelser kirke i Haugesund. Jeg må innrømme at kirka ofte kan være drepende kjedelig, men jeg liker mange av aktivitetene, kunsten og musikken.
Jeg må innrømme at kirka ofte kan være drepende kjedelig, men jeg liker mange av aktivitetene, kunsten og musikken.

Jeg antydet i Folkekirka som forsvant at foreldrene har det største ansvaret for oppdragelsen. De burde i alle fall ha det, men det er ikke alltid det fungerer. Skolen er en viktig sosialiseringsarena i dag. Det har sammenheng med at vi tilbringer stadig mer tid på skolen. Den bidrar med trening og kunnskaper i de ulike ferdigheter elevene vil trenge som voksne, men skolen skal ikke gjøre alt. Jeg kan ikke si noe om hvor stort omfanget er, men har et inntrykk av at det kan være vanskelig for foreldre å følge opp.

Når det gjelder skolen vil jeg hevde at foreldre har mye av ansvaret for holdningskapende arbeid (de kan gjøre mye for å redusere mobbing), motivasjon (og dermed for læring) og faktisk at barnet får skolegang. Foreldre har et ansvar for lekser, selv om eleven hovedsakelig gjør dem på skolen (f.eks. i A-plan timer). Opplæringsloven er ganske vag når det gjelder retten til spesialundervisning. Den sier i § 5 at “elevar som ikkje har eller ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning. Det er klart nok, men praktiseringen betydelig mer diffus. PPT må foreta en sakkyndig vurdering, men det varierer veldig fra kommune til kommune og fra skole til skole innen samme kommune. Det er derfor gode muligheter for at kommuneøkonomien avgjør.

Det er ikke alltid det hjelper at foreldrene er pågående, men de må ofte kjempe for at barna skal få det de trenger. Hvis de likevel ikke får det må foreldrene overta mest mulig selv. Det kan dreie seg om enkle spesialpedagogiske tiltak de kan gjøre hjemme, eller at en velger aktiviteter som vil utvikle fin/grovmotorikk, koordinasjon, språk, sosiale ferdigheter etc. Vi ble foreldre i 2005 og vi har hele tiden vært klar over at hjernen trenger stadig nye utfordringer. Lek er helt fra begynnelsen av langt mer enn underholdning, for en utvikler nervesystemet gjennom sosialt samspill og aktiviteter der en trener på koordinasjon, balanse, rytme, reaksjon, øye-hånd og fot-øye-koordinasjon etc. Dattera mi går på ballett og hesteridning der hun lærer mye av dette. Hun går også på ungdomsklubb i kirka, og alle aktivitetene er dessuten gode arenaer for å utvikle sosiale ferdigheter.

Jeg leste nylig om at Lionel Richie var bekymret for den yngste dattera si, 19 år gamle Sofia. Hun dater en 34 år gammel trebarnsfar og ifølge andre, litt mer tabloide nettsteder er hun åpenlyst veldig fornøyd med at faren ikke kan gjøre noe med det. Jeg forstår Lionel Richie godt når han sier at han er vettskremt. Det eneste foreldre kan gjøre er å være en så god forelder som mulig, og håpe at de har mer innflytelse enn de mer negative alternativene. Les om Lionel Richie på Yahoo.

Norge har tradisjonelt vært et samfunn der solidaritet står sterkt, men en kan spørre seg om hvor langt den strekker seg. Oppvekstrapporten 2017 fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet sier det ganske treffende i tittelen: Økte forskjeller – gjør det noe? Det er sant at forskjellene øker i Norge, selv om lønnsforskjellene er langt mindre her enn i mange andre land. Det er noe en kan gjøre for å sikre at alle får gode muligheter, og som jeg var inne på i Folkekirka som forsvant kan kirka ha ei rolle å spille.

Barn kan gjerne komme fra fattige familier, men det betyr ikke at de er fattige på muligheter. Det er mange aktiviteter i f.eks. kirka som ikke er spesielt misjonerende, for hovedfokuset i barnearbeidet er ofte på fysisk aktivitet og interaksjon med andre. Jeg mener dette kan bidra til en god oppvekst, og vi vet at trivsel og god mental helse er avgjørende seinere i skolen. Jeg tror derfor at denne type frivillge organisasjoner kan hjelpe voksne til å bli bedre foreldre, og som rapporten fra Bufdir sier i innledningen: Hvis alle foreldre blir litt bedre foreldre, får alle barn det litt bedre. Det kan være så enkelt at hvis foreldrene har det bra har barna det bra, vel å merke hvis de ikke er så opptatt av sosiale medier og seg selv at de glømmer barna.

Dette er et tillegg til det nevnte innlegget der jeg forsvarte statens finansiering av Folkekirka. Nå er også kristne preget av den egoismen og manglende solidariteten som preger samfunnet, men hvis vi bruker kirka rett, kan den få store positive ringvirkninger for hele samfunnet. Jeg vil derfor advare mot å bygge ned folkekirka uten at en gjør noe for å erstatte den.

Økte forskjeller -gjør det noe?

Advertisements

Folkekirka som forsvant

When men choose not to believe in God, they do not thereafter believe in nothing, they then become capable of believing in anything. G.K. Chesterton

Jeg er en av de som har valgt å tro på Gud fordi det gir mest mening for meg. Jeg tror dessuten det kan være et forsvar mot tendenser til å tro på hva som helst. Jeg bruker derfor Bibelen som målestokk, ikke det mennesker hevder at Bibelen sier. Det funker for meg.

Det var tendenser til halleluja-stemning for fem år siden da statskirka ble offisielt avviklet i Norge. Det var mange av de som kalte seg for ateister (de færreste av dem er det) som hadde dette på ønskelista si, men det er vel riktigere å si at Norge som en sekulær stat er et arbeid under utvikling. Norge har nemlig fremdeles ei såkalt folkekirke som staten finansierer.

Det er gode grunner til at staten skal fortsette med det, for kirka har mange viktige oppgaver i samfunnet. Det er mulig det har vært noen seinere vedtak, men jeg kan i alle fall vise til Stortingsvedtak 15 fra 18. desember 2015. Det dreier seg om å ta vare på mange gamle, kulturhistorisk verdifulle kirker som lokalsamfunnet ikke makter å prioritere. Mange av disse byggene har en viktig rolle å spille for identitet og tilhørighet, i tillegg til at de betyr noe for den nasjonale identiteten. Kirka har historisk sett betydd mye for undervisning, musikk og billedkunst, men tradisjon betyr mye for det moderne også. Her er noen eksempler jeg har hatt stor glede av:

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2018 var ikke spesielt positivt for de som hadde et håp om at staten skulle ta på seg mer av ansvaret for folkekirka. Det er ingenting som tyder på at det skal skje. Driftsbudsjettet øker dessuten bare med en prosent, mens Statistisk sentralbyrå tror lønnsveksten blir på 3 prosent neste år. Det blir dermed mindre igjen til å drive kirka.

Dette er på en måte en naturlig utvikling når den norske kirke har blitt mer selvstendig, samtidig som det ikke er det når myndighetene insisterer på at folkekirka er viktig. Den har vært viktig for min familie også, for hvis en bruker de fritidsaktivitetene kirka tilbyr er den en god alliert i oppdragelsen. Det startet tidlig for oss med barnekoret Soul Children da vi bodde i Halsa i Meløy kommune. Vi flyttet til Haugesund for tre år siden og dattera vår har i den perioden vært innom speideren, 4t6 og Tween. Hun var også begeistret for Barn er bra-festivalen. Les om den på Haugesund kommunes hjemmeside. KFUM-KFUK er viktig for mye av det som skjer i sentrum. Les mer.

Norge har en lang tradisjon som en kristen nasjon. Kirka var til stede og gjorde viktige samfunnsoppgaver lenge før staten så på det som sine oppgaver. Det var mange som lærte å bli gode samfunnsborgere i kirka, og den har fremdeles en rolle å spille som en støttespiller for mange foreldre, men Norge er i forandring. Familien har kanskje mindre innflytelse over grunnleggende normer og verdier enn tidligere, og siden kirka har mindre innflytelse, er det kanskje andre som påvirker atferden vår mer.

Det er en god nyhet for noen, mens andre blir triste. Jeg er selv en av de som synes det er beklagelig at staten bygger ned folkekirka. Jeg er ikke overbevist om at det som eventuelt kommer i stedet blir en forbedring. Venner, arbeidsliv, skole, massemedia, internett og andre trossamfunn kan være andre sosialiseringsarenaer. Foreldre bør likevel være de viktigste personene i barnas liv, men vi ser dessverre at det også er mange kristne som overlater mye til andre.

Mye av det arbeidet som drives for barn og unge i kirkene er basert på frivillig arbeid, så jeg håper et gradvis mindre budsjett får minimale konsekvenser for dette arbeidet, men de får nok et mindre spillerom. Det er ikke bra, for jeg kan ikke se at det er noe bedre som står klar til å utnytte situasjonen.

Late forbrukere

Det var mange butikker i Victoriahjørnet og Arabiagården for en del år siden, men det er stort sett kontorer i dag.
Det var mange butikker i Victoriahjørnet og Arabiagården for en del år siden, men det er stort sett kontorer i dag.

Jeg har kritisert politikerne i Haugesund mange ganger, samtidig som jeg har  vært enig i mye av den kritikken andre har framsatt, vel å merke når den har vært rettferdig. Jeg oppdaget noen kommentarer på Facebook i går som kanskje ikke er i den kategorien.

Haugesunds avis skrev om at Skoringen hadde gått konkurs, og kritikken fra et par på Facebook gikk ut på at kommunepolitikerne sviktet sentrum. Det er liten tvil om at noen ha sviktet, men det er ikke sikkert at politikere har det største ansvaret. Mange peker på at det er gratis å parkere utenfor et kjøpesenter, mens det koster i sentrum. Det er et veldig svakt argument. Det er gratis å parkere på kommunens 900 parkeringsplasser etter kl. 12 på lørdager og 15 på hverdager. Det er mange parkeringsplasser ved rutebilstasjonen og stadion der maksprisen er 30 kroner per døgn Det står virkelig dårlig til med oss hvis vi ikke klarer å parkere fem minutters gange fra gågata eller å betale noen kroner for parkering.

Det er mange som klager over at butikkene i sentrum forsvinner, men det krever noe av oss. Vi må vise at vi vil beholde sentrum ved å faktisk handle der. Politikerne fortjener likevel noe kritikk. De er nemlig offisielt for en grønn politikk som fokuserer på sentrum, mens det skal bli slutt på at alle reiser til Raglamyr utenfor byen. Det nye er at både boliger og handel skal samles i sentrum. Kommunen har likevel gjennom flere år gått inn for at Coop Haugaland får bygge et nytt storsenter på Raglamyr. Det er foreløpig fylket som stopper dette fordi det er i strid med regional planbestemmelse. Sannheten er kanskje heller at fylket gjerne vil ha en handelslekkasje som Sørfylket vinner på.

Det er to ting som sannsynligvis hadde gjort sentrum til en vinner. Et glasstak over gågata hadde plutselig forvandlet sentrum til et stort kjøpesenter, tilsvarende Glasshuset i Bodø, men vi trenger jo ikke vente på det. Vi kan rett og slett handle i sentrum samme hvordan været er, men det kommer vel an på hvor mye vi ønsker et sentrum.

Jeg er en forfatter

Somewhere, something incredible is waiting to be known. Carl Sagan

Det engelske ordet writer har en dobbelbetydning, og en kan derfor skille mellom skriver og en person som skriver. Det passer ikke like godt på norsk, for selv om ordet skriver kan bety en person som skriver, tenker nok de fleste på en maskin, en printer. Verbet å forfatte ligger muligens litt nærmere.

En kan forfatte et brev eller et blogginnlegg, men det gjør en ikke til en forfatter. En forfatter må skrive. Det er nesten en besettelse, et sterkt behov, og en føler seg stum uten det skriftlige språket. Tastaturet er en del av sinnet mitt. Det er ikke alltid jeg har helt klart for meg hva jeg tenker og føler, men skriftspråket hjelper med med å få det ut. Jeg jobber for tiden med et manuskript som jeg håper det blir en barneroman av etter hvert. Jeg tenkte på dette eventyret i mange år, men det var ganske vagt. Jeg opplever imidlertid at hele historien er inne i hodet mitt. Det tar tid å få den ut, men det som skjer er magisk. Jeg liker tanken på at de personene som er i ferd med å utvikle seg finnes fordi jeg har skapt dem. Jeg tenker ofte på dem, og det er nesten som at de er virkelige mennesker.

Det er en lang vei fram, og det er ikke utenkelig at jeg blir refusert flere ganger. Jeg har lest science fiction siden jeg i barndommen snublet over antologien The Best Science Fiction Stories med Michael Stapleton som redaktør. Det slår meg at mange av de virkelig gode forfatterne innen genren er godt voksne. Ursula K. Le Guin er en av de ypperste, og hun debuterte med The Left Hand of Darkness i 1969. Debuten hennes var veldig sterk, men Le Guin opplevde det mange andre forfattere har gjort før henne, forlaget var ikke veldig begeistret. De kalte boka for uleselig i avslaget, men da den ble gitt ut året etter fikk Le Guin en Nebula Award og Hugo Award, samt at den første boka hennes har inspirert mange andre forfattere. Les avslaget på Le Guins hjemmeside.

Forfattere som Astrid Lindgren, J.K. Rowling, Jane Austen, Agatha Christie, Charles Dickens og Sigrid Undset skal ha opplevd det samme. Jeg blir på en måte refusert hver dag, for jeg har ikke i nærheten av den trafikken de mest leste bloggene har. Jeg skriver likevel fordi jeg er mer en forfatter enn en person som forfatter noe. Jeg må ganske enkelt skrive. Jeg kan si det selv om jeg ikke har fått en kontrakt med et forlag, for forfatter er egentlig ikke en yrkestittel. Det å skrive er like viktig som å puste. Det er derfor jeg skriver ofte og om mange ulike emner, men jeg starter gjerne dagen med fiksjon. Det er der de spennende oppdagelsene kommer. De er like spennende som de fascinerende hypotesene astrofyskeren Carl Sagan jobbet med på 1980-tallet, og da får sitatet jeg innledet med en dypere mening. Jeg oppdager historiene inne i meg, og de vil ut.

Et amputert liv

Fifteen to twenty centuries ago, we had no Resolution. We had no such concern for our elders. As people aged… their health failed. They became invalids. And those whose families could no longer care for them were put away, into …deathwatch facilities, where they waited in loneliness for the end to come, sometimes… for years. They had meant something; and they were forced to live beyond that, into a time of meaning nothing. Of knowing that they could now be the beneficiaries of younger people’s patience. We are no longer that cruel. Star Trek: The Next Generation

Sitatet er fra episoden Half a Life der vitenskapsmannen Timicin prøver å redde planeten sin, som har 30-40 år igjen før den blir ubeboelig. Sola er i ferd med å kollapse, og han reiser derfor til en ubebodd planet som er i samme situasjon. Planen er å teste ut noen teorier der som han håper vil redde sin egen planet, men 60-årsdagen hans nærmer seg. Det er en tradisjon på denne planeten at alle frivillig avslutter livet på det tidspunktet. Det er et vanlig tema i science fiction, men det er ikke uproblematisk med så rasjonelle tanker rundt liv og død.

Problemet jeg har med eutanasi er misbruk, og det har vært en del oppslag som tyder på at det i det minste er grunn til uro. The Telegraph skrev i fjor at det hadde vært en kraftig oppgang i Nederland i mennesker som valgte eutanasi på grunn av psykisk sykdom. Det var bare to som brukte dette som en begrunnelse i 2010, mens det fem år seinere var hele 56. Det var bl.a. ei kvinne i 20-årene som fikk avslutte livet fordi hun hadde uhelbredelig PTSD etter en voldtekt. Les mer.

Avisa Daily Mail skrev for to år siden om ei 24 år gammel belgisk kvinne som fikk hjelp til å dø fordi hun led av selvmordstanker. Hun hadde altså det som høres ut som en sykdom det er mulig å behandle. Les mer. Den samme avisa skrev for sju år siden om en belgisk studie der over 100 sykepleiere innrømte at de hadde deltatt i aktiv dødshjelp der pasienten ikke hadde gitt sitt samtykke. Les mer. Den kanadiske avisa Montreal Gazette skrev for tre uker siden om en studie der 72 prosent av de spurte sa at de støttet aktiv dødshjelp for Alzheimer pasienter som ikke hadde skrevet under på et samtykke før de ble syke. Les mer.

Dette er bare noen av mange nyhetssaker som illustrerer at dette ikke er så enkelt som mange vil ha det til. Nederland og Belgia har gått lenger enn noen andre, og det blir nesten utelukkende fokusert på at ei sprøyte kan løse hele problemet. Det var derfor lenge ikke noe fokus på lindrende behandling. Det var sannsynligvis mange som valgte døden, ikke fordi de ønsket det, men fordi de fryktet en smertefull død. Les mer i Mail Online. Jeg er generelt for sosialisme, men det er en tendens til at individualitet og individets liv nedvurderes. Jeg vil tro at de fleste ønsker å bo i et samfunn som tar vare på eldre og barn, men det er problematisk hvis det er samfunnet som bestemmer hvem som er en byrde og hvem som ikke er det. Da blir det lett et økonomisk spørsmål, for det er ingen tvil om at det er dyrt å ta vare på mennesker.

Jeg tror ikke tankegangen fra Star Trek er så fremmed for mange. En del tenker allerede at det er greit å ta abort for å utrydde down syndrom, men det kan om få år bli like greit å tenke på alle som trenger ekstra ressurser som en byrde. Den australske senatoren Pauline Hanson uttalte f.eks. i juni at elever med autisme burde gå på spesialskoler fordi de holder de andre elevene tilbake. Det er et stykke fra det til å drepe autister, men en kan undre seg over hvor mye en er villig til å gjøre for autister i eldreomsorgen. Kanskje får vi en argumentasjon etter hvert som nærmer seg Half a Life-logikken? Hvis vi ikke klarer å tilby noe bedre enn den eldresomsorgen vi har i dag vil faktisk mord være det mest barmhjertige. Vi har på mange måter et sorteringssamfunn allerede, men jeg tror det blir feil å normalisere eutanasi i den grad at vi sparker alle leger som ikke har samvittighet til å drepe. Det kan bli virkeligheten.

Barnas bøtteliste

Et av bildene jeg startet med er fra Bodø. Jeg bodde to år i Halsa i Meløy kommune og tok ofte bussen til Bodø, der jeg fikk utredning og behandling på sykehuset. Jeg likte å spise lunsj i en park ved sykehuset, og det slo meg at jeg aldri så at noen brukte skateparken, lekeplassen eller frisbee-golfen i parken. Det ble en del lunsjer de to årene jeg bodde der, så jeg fikk sannsynligvis se et representativt utvalg.

Jeg har registrert at situasjonen er den samme i Haugesund. Det er mange gamle lekeplasser, men de blir nesten ikke brukt, og de som har blitt oppdatert er ment for de minste barna. De er derfor ganske kjedelige for de større. Jeg vil tro at det finnes barn opp til i alle fall 12 år som kunne tenke seg den type aktiviteter hvis det ble litt mer avansert. Parkour ser f.eks. veldig spennende ut.

Jeg har likevel sett en del tilfeller der voksne bruker en del penger og arbeidstimer på noe de tror barna vil like, men det blir som regel ikke brukt. En kan spørre seg hvorfor, men kanskje svaret er at foreldre organiserer for mye? Den engelske organisasjonen National Trust har ei slags bøtteliste for barn, 50 ting de bør gjøre før de blir 12. Det er ikke et dårlig utgangspunkt, for ifølge Transportøkonomisk institutt leker barn mindre ute enn tidligere. Det var i 2013/14 mindre enn 40 prosent av barna i aldersgruppa 6-12 år som lekte ute hver dag, samtidig som flere deltok i organiserte aktiviteter. Les mer. Barn er med andre ord aktive, men det blir tilsvarende som med oss voksne. Det er mange som betaler for et medlemskap i et treningsstudio for å slippe å være aktiv resten av tida. Det høres litt bakvendt ut.

Et kjønnssegregert samfunn

mor, sønn og datter. En fin familie, men sønn og datter vil møte veldig ulike forventninger og krav. Foto: Pixabay
En fin familie, men sønn og datter vil møte veldig ulike forventninger og krav. Foto: Pixabay

Jeg hørte på nyhetene på radioen tidligere denne uka at det var flertall på Stortinget for å frata Human Rights Watch statsstøtten. Det er Krf og V som nå gjør det mulig å ta pengestøtten fra den islamkritiske organisasjonen, og begrunnelsen skal være at HRS ikke fremmer integrering og inkludering.

Jeg har veldig overflatisk kjennskap til HRW og har ikke noe direkte formening om de hindrer integrering eller ikke, men synes umiddelbart det høres ut som at flertallet på Stortinget ikke ønsker opposisjon. HRW har pekt på noen av utfordringene med å integrere muslimer, ikke minst personlig frihet. Det er mange som mener at multikulturalisme og paralelle samfunn ikke er reelle farer i Norge, men vi ser likevel at myndighetene har en tendens til å begrense friheten for noen, ikke minst jenter. Det skjer gjennom å godta diskriminering fordi de tror at det vil framstå som intolerant og i strid med prinsippet om religionsfrihet hvis de stiller krav. Islam har fått et rykte på seg for å verdsette mannen høyere, men er det rettferdig?

Koranen 24:31 er veldig interessant i hijab-debatten. “Si til de troende menn, at de skal senke deres blikk (når de møter andre kvinner), og bevare deres kyskhet . Dette er renere for dem. Sannelig er Allah vel vitende om det de gjør.” Dette åpner opp for å hevde at islam ikke pålegger jenter å bruke hijab, men det er det som skjer likevel. Begrunnelsen i Sharia skal være å hindre at jenta vekker seksuelt begjær hos mannen. Ja, de mener åpenbart at barn gjøre det.

Hijab og niqab er det motsatte av det mangfoldet mange ønsker seg. Det er en uniform som gjør det vanskeligere å skille ulike kulturer fra hverandre. Hijab understreker også at kvinnen er underordnet mannen. Det er ikke mannen som skal respektere at kvinnene setter sine egne grenser. Det blir som den gamle unnskyldningen om at det egentlig ikke var voldtekt fordi kvinna hadde på seg en provoserende kjole. Hun ville derfor bli voldtatt. Jeg tror det er vanlig å begynne med hijab fra 12-årsalder, men det er eksempler på at seks år gamle jenter har fått dette presset. De skal bli opplært til å tenke at de har ansvaret hvis mannen begjærer dem. Mannen har ikke noe ansvar.

Hijab dreier seg om å fortelle jenter fra en ung alder at de ikke fortjener respekt med mindre de viser lojalitet til mannen. Islam er en religion der kjønnsroller er definert en gang for alle, og når vi er så raske til å akseptere dette hodeplagget, motarbeider vi de som vil reformere islam. Vi hadde ikke godtatt et konservativt kvinnesyn i Kirka, så hvorfor skal muslimske kvinner finne seg i det?

Jeg jobbet som lærer i en årrekke og de fleste skolene hadde en spesifikk regel om hodeplagg. Det var ikke lov med lue inne i klasserommet. Jeg mener det er et demokratisk prinsipp at vi har de samme reglene for alle. Hvis Koranen ikke støtter tanken om at hijab er nødvendig, men derimot stiller større krav til mannen, hvorfor tillater vi denne forskjellsbehandlingen? Det er kanskje noe politikerne burde reflektere over når de anklager andre for å motarbeide integrering.

Det er noen som liker å late som at koranskolene er et problem Frp og Listhaug har konstruert, men Aps Jan Bøhler har tatt opp problemstillingen ganske lenge. Han uttalte f.eks. til Minerva at omfanget av foreldre som sender barna til koranskoler i utlandet er større enn en har vært klar over. Les mer på Minerva. Det finnes også koranskoler i Norge, og selv om hovedfokuset er på å lære mest mulig av koranen utenat fra 4-5 årsalderen, er dette en opplæring i segregering. Det er altså i utgangspunktet diskriminerende. Jeg applauderer ønsket om å skape et samfunn der alle kan utøve den religionen de selv ønsker. Det kan likevel diskuteres hvor stor frihet vi har, spesielt barn i muslimske familier. Hvorfor er det så lite fokus på det?