Spre litt lys

We must always take sides. Neutrality helps the oppressor, never the victim. Silence encourages the tormentor, never the tormented. Elie Wiesel fra takketalen for Fredsprisen i 1986

Jeg skriver ofte om noe jeg vet jeg ikke får mye støtte for, men det er viktig å gjøre det likevel. Det dreier seg om å utfordre holdninger mange ikke ønsker å ta stilling til. Det har med frykt å gjøre, for hvis de jeg henvender meg til innrømmer at jeg beskriver virkeligheten, må de innrømme at de lever i en verden de ikke har kontroll over. De må konfrontere frykten sin. Det er en skremmende tanke, og hvis en analyserer de ulike barnevernssakene som får medieomtale får en ikke en norm vi kan følge. Det kan det virke som at lav inntekt, som ofte betyr minoriteter, eller et hvilket som helst avvik fra mainstream, blir vurdert som en trussel. Det dreier seg om ting det er vanskelig å forandre på.

Fordommer og barnevernet hører dessverre sammen. Det er mange som har diskutert en barnevernssak fra Ås de siste dagene. Mor er kanadisk, far er norsk og den 12 år gamle sønnen deres er dermed norsk-kanadisk. Han fikk hjemmeundervisning, noe som er tillatt i Norge. Foreldrene gikk til det skrittet etter at skolen ikke håndterte en veldig alvorlig mobbesak. Utgangspunktet mitt var at samme hvor stor eller liten grunn barnevernet hadde til bekymring, var det muligens litt i overkant å sende tre politibiler, seks betjenter og to representanter fra barnevernet å foreta en aggressiv arrestasjon. Det var i realiteten det det var.

Jeg visste ikke hva som lå bak, men ble ikke overrasket da det noen dager seinere ble kjent at bekymringsmeldingen kom fra skolen. Foreldrene skal ha avslått et tilbud fra PPT. Jeg skal ikke legge meg opp i detaljene, men er opptatt av om det generelt er mulig å lete etter andre løsninger. Hastet det virkelig så mye at de trengte åtte voksne for å fjerne en gutt fra familien? Det har vært en del avisoverskrifter de siste årene etter at Politiet/Barnevernet har hentet barn både hjemme, på skolen/barnehagen eller fødeavdelingen.

Den sosioøkonomiske statusen har lenge, kanskje alltid vært et tema i barnevernet, og det er kanskje grunnen til at etniske minoriteter er overrepresentert i Barnevernet. Loven sier at Barnevernet skal hjelpe barnet med å bli boende hos foreldrene. En omsorgsovertakelse er med andre ord i utgangspunktet uaktuelt. Det betyr at når det skjer skal Barnevernet umiddelbart begynne å veilede foreldrene med tanke på å tilbakeføre barnet. Hvis problemet er manglende foreldreferdigheter er altså målet å få disse opp på et akseptabelt nivå. Det er ikke det som skjer i de sakene som ender opp i media. Snarere tvert imot, for det blir lagt opp til at foreldre skal ha så lite kontakt med barnet at de emosjonelle båndene blir brutt raskest mulig.

Barnevernet har hjelptiltak for over 54 000 barn (0-22 år) per år og de akuttplasserer drøyt 1500 barn mot foreldrenes ønske. De fleste sakene løser seg dermed på en bra måte, men det er mange som spør seg om det er de rette barna Barnevernet overtar omsorgen for, og om de har fokus på familien. Det er oppgaven deres å tenke på barna, men når både loven og et overleveldende forskningsmateriale sier at barn har det best hjemme, og at det derfor er det de må arbeide mot, kan en spørre seg selv om samfunnet virkelig tar vare på familien. Når media snakker/skriver om omsorgsovertakelser som er så akutte at Barnevernet må gå tungt inn sammen med politiet, skulle en tro at det dreide seg om grov vold e.l. Det ser likevel ikke ut til å være så mange saker som dreier seg om virkelig akutte situasjoner. Jeg spør meg selv om saker som de vi har sett i Haugesund og Ås i det siste representer noe akutt. I Haugesund har både Tingretten og Høyesterett sagt at barnet skal gjenforenes med foreldrene, men to år etter at barnet ble hentet på fødeavdelingen vurderer Barnevernet fremdeles situasjonen som akutt.

Nettstedet The Local skrev for et år siden at Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg hadde hørt 8 norske barnevernssaker de siste 15 månedene. Det høres ut som et høyt nummer, for det er sikkert ikke lett å få sakene sine opp der. Retten hører saker fra hele Europa, og i andre saker enn omsorgsovertakelser. Da høres 8 saker fra Norge mye ut.

Det er ingen tvil om at vi trenger Barnevernet. Poenget mitt er at det kan bli bedre, og den etaten som faktisk skal fokusere på omsorg, på å hjelpe, bør kanskje ikke tenke strid. Jeg nekter likevel ikke for at noen barn har det bedre hos andre, vel å merke hvis de får det bedre, men Bufdirs egne rapporter viser dessverre at det langt fra alltid er tilfellet. Det virker derfor litt rart at mange motarbeider ønsket om å gjøre Barnevernet bedre, bedre i stand til å følge mandatet sitt. Det er mange saker som kunne ha blitt løst bedre for alle parter.

Det er for mange feige mennesker. Det er de som tenker at foreldrene må ha gjort noe, for myndighetene tar jo aldri en feil avgjørelse. De tenker kanskje sånn helt til det eventuelt er deres barn politiet henter. Hvem skal de be om hjelp da? Jeg minnes den gamle helten min fra Star Wars-filmene, Yoda: Be a candle, or the night. Vi trenger flere mennesker som vil gjøre verden lysere.

Fattigdom, barnas omsorgsbetingelser og levekår – Barnevernets ansvar?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s