Far-datter samtaler om universet

Et mobilbilde av månen ved Rossabø kirke. Far og datter er enige om at nattehimmelen er langt mer spennende enn en preken.
Et mobilbilde av månen ved Rossabø kirke. Far og datter er enige om at nattehimmelen er langt mer spennende enn en preken.

Jeg skrev nylig om Halloween da vi tente lys på kirkegården. Jeg tenkte i etterkant på faren min, og det slo meg at jeg aldri hadde noen interessante samtaler med han. Jeg var kanskje for barnslig til at vi kunne ha de store samtalene, for det er ingen tvil om at jeg var en “late bloomer.” Jeg kan ikke huske noen i alle fall, men det er tross alt 38 år siden han døde. Jeg var 11 år i 1979, og dattera mi passerte den alderen for ett år siden. Jeg tror både faren min og jeg gikk glipp av noe. Jeg antar at vi kommuniserte, men han hadde så langt jeg kan erindre ikke trangen til å filosofere over de ubesvarte spørsmålene. 

Faren min så ikke opp på himmelen og jeg vet ikke om han spurte seg selv hva som var der ute, eller hva som var Guds plan. Han var mest opptatt av Bibelen og mente kanskje det var nok at han var en del av Guds plan. Jeg liker imidlertid å stille spørsmål og fabulere, og det er en interesse dattera mi har også.

Det er noen som hevder at det er mer mellom himmel og jord enn noen andre steder, og det er der vi henter samtaletema fra. Vi snakker om Syria, om ulv, om kommunens økonomiske prioriteringer, om anime, om dans, om Sørpolen, men framfor alt om universet. Vi er opptatt av hvor fantastisk vårt solsystem er, av multiverser, av de første menneskene som lander på Mars, av teorier om at vi lever i en simulasjon etc.

Det er vanlig å bruke størrelsen på universet som et argument. Tanken er at det må være liv på andre planeter fordi universet er så stort og fordi det er så mange planeter. Logikken går ut på at det ikke gir noen mening for universet å bruke så mye energi på ingenting. Det kan like gjerne være en del av planen at vi skal bruke dette seinere.

Det er lett å glømme det første ordet i science fiction, for denne genren er langt mer enn fiksjon. Den kombinerer vitenskap og dikterkunst for å finne virkelige muligheter. Det som tidligere var science fiction blir gjerne god vitenskap seinere. Etter som det har blitt stadig tydeligere at planeten vår kanskje ikke vil være beboelig like lenge som sola vil brenne (asteroide, krig, økologisk katastrofe, overbefolkning etc) har en rekke forfattere brukt tanken om en reserveplanet. Forfattere som Isaac Asimov, Ursula Le Guin, Sheri Tepper, Robert Heinlein, Ray Bradbury og Kim Stanley Robinson har skrevet om kolonisering av andre planeter. Arthur Clarke, skrev at “Earth is the cradle of civilization, but one cannot live in a cradle forever.” 

Det er nok dette som ligger bak mye av arbeidet til de ulike romfartsprogrammene. Det er mange som arbeider med å lagre jorda, bl.a. gjennom det globale frøhvelvet på Svalbard. Det er foreløpig ikke mulig, men det er andre som prøver å utvikle tilsvarende hvelv for dyr. Det hjelper ikke å lagre dette her hvis vår egen planet skulle bli truet. Det neste steget blir å lagre det i verdensrommet, og det er nok noe av tanken med å forske på hvordan planter klarer seg på den internasjonale romstasjonen f.eks. Jeg håper dattera mi får se det første TV-programmet fra den permanente Mars-kolonien.

Det er forøvrig mye som er bemerkelsesverdig med vårt eget solsystem. Jupiter er kjempestor og mange av de asteroidene som kunne vært en trussel for oss blir sugd inn av Jupiters tyngdekraft. Vår egen måne gjør kanskje at liv faktisk er mulig her, for det hadde sett veldig annerldes ut på Jorda uten månen. Da hadde vi ikke hatt flo og fjære (der livet faktisk oppstod), samt at dagene hadde vært kortere, og været mye mer dramatisk. Det hadde kanskje vært liv på planeten, hvis det utviklet seg, men det hadde sannsynligvis ikke vært så komplisert som det vi har i dag. Vi har en uvanlig stor måne og det betyr mye for hvordan vi har det her

Det var mye som måtte være perfekt. Vi er akkurat langt nok fra sola, vi har en atmosfære som beskytter oss og et magnetfelt som beskytter atmosfæren og planeten, og en tyngdekraft som er passe stor nok til at mennesker og store dyr kan leve her, og vi har en stabil rotasjon takket være månen, samt at vi har noen planeter spredd rundt omkring.

Johannesevangeliet 14:2-3 er et spesielt facinerende vers: I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik ville jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere med til meg, så dere skal være der jeg er.

Det er sannsynligvis feil å tenke på hus og rom i bokstavelig forstand siden Bibelen gir flere indikasjoner på at vi er huset der Gud oppholder seg, men det er fascinerende å spekulere på andre muligheter. Bibelen sier såvidt jeg vet ikke at verdens ende betyr slutten på menneskene. Verdens ende er ikke menneskehetens ende. Jeg har ikke tro på at vi er bundet til Jorda eller at vi er de eneste intelligente livsformene Gud skapte. Jeg kan imidlertid se for meg at det med tid og stunder blir slutt for denne planeten, og enten det er andre vesener der eller ikke, tror jeg de andre planetene, galaksene og universene er der for oss å bruke.

Jeg er av den oppfatning at hvis det ikke er en del av planen er det heller ikke fysisk mulig for oss å flytte. Det er denne type samtaler jeg har med dattera mi. Det er fascinerende. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s