Idrettens paradoks

Jeg har skrevet en del om vitenskap, både fordi jeg liker vitenskap/forskning og fordi jeg mener at metaforskning er en mangelvare. Den metaforskningen som finnes viser at vitenskapen har et stort problem.

U.S. National Library of Medicine skriver i artikkelen Research – good, bad and unnecesary om en forskningsgruppe som på 1990-tallet gikk gjenom ulike behandlingsformer for tardive dyskenisier. Dette er en bivirkning som kan forekomme etter langvarig bruk av antipsykotiske medisiner. Ufrivillige bevegelser i ansiktet og munnen er typiske symptomer. Forskergruppa fant 500 studier og 90 foreslåtte behandlingsformer som 30 års forskning hadde produsert, men det var ingenting nyttig blant dette. Det var ikke fordi det ikke var noen løsning på problemet, men fordi forskningen hadde vært veldig dårlig. Studiene var for små og behandlingen gikk over en for kort periode til å ha noen effekt.

Den samme forskergruppa gikk gjennom 2000 studier på schizofreni med et tilsvarende resultat. En annen forskergruppe gjennomførte 100 tidligere publiserte studier innen psykologi. Det er et viktig prinsipp innen vitenskap at en skal kunne kopiere en studie og få det samme resultatet, men denne gruppa klarte bare å bekrefte 47 av studiene. Les om det i Science. BBC omtalte The Reproducibility Project fra University of Virginia. Målet var å gjenskape funnene fra fem store kreftsstudier, men resultatet ble at de bare kunne bekrefte funnene i to studier, to andre var mangelfulle og i den siste studien fikk de ingen av de samme resultatene. Les mer.

Studien Why Most Published Research Findings Are False hevder som tittelen røper at problemet er så stort at forskningen sliter med troverdigheten. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon når en leser saken Mads Kaggestad slakter ny EPO-forskning: Det kan ikke stemme. Det dreier seg om nederlandsk forskning som hevder at dopingmiddelet EPO ikke har noen prestasjonnsfremmende effekt. Mads Kaggestad brukte seg selv som en sammenlikning. Han var selv med på et forskningsprosjekt i regi av World Anti-Doping Agency, som altså arbeider for å bevise at doping har en effekt. Han følte seg i god form og hadde 10 prosent forbedring på testene sine, uten at det nødvendigvis kan føres tilbake til dopet han tok.

Marco Pantano fra Tour de France. Tour de France var spennende da Lance Armstrong, Jan Ulrich og Marco Pantani herjet, men det endte med vanære for alle. Foto: Wkimedia Commons
Tour de France var spennende da Lance Armstrong, Jan Ulrich og Marco Pantani herjet, men det endte med vanære for alle. Foto: Wkimedia Commons

Det er viktig å være kritisk til all forskning, for det er som nevnt mange funn som ikke lar seg bekrefte av andre studier. Det er derfor rimelig å være kritisk til forskning som frikjenner EPO, men jeg er ikke sikker på argumentasjonen til Kaggestad. Han mener bl.a. at siden så mange utøvere har brukt EPO må det være fordi det har en effekt. Det er ikke noe bevis fordi mange utøvere vil bruke det de tror virker, enten det stemmer eller ikke. Det norske langrennslandslaget hevder f.eks. at astmamedisin ikke har noen prestasjonsfremmende effekt. Hvorfor bruker da friske utøvere denne medisinen?

Idretten har skapt et problem for seg selv ved at den tillater noen prestasjonsfremmende midler og forbyr andre (selv koffein var forbudt for noen år siden). Norske idrettsutøvere går langt i bestrebelsene sine på å bli best, og langrenn ser ut til å skille seg ut. Det er landslag som sikkert kunne tenkt seg det budsjettet de norske langrennsøperne har, men det er mange prestasjonsfremmende tiltak som sørger for at Norge er best i langrenn.

Det er et stort fokus på at sport en sunt, men hvis en tar med alle aspekter er ikke det så tydelig. Unge blir lært fra tidlig alder at de må presse kroppen, og gjerne eksperimentere med tilskudd og medisiner, for å bli bedre. Det er ikke utøver mot utøver, men det er det laget med mest penger som vinner. Det er likevel en bakside, for det er ikke uvanlig at utholdenhetskonkurranser over tid skader hjertet, hormonnivået og tarmene. Det er sannsynligvis mange syke utøvere for hver suksess vi kjenner til. Når det gjelder den nevnte astmamedisinen er den på lista over medisiner som skader mitokondriene. Det er en risiko forbundet med alle medisiner, og en skal ikke ta dem i tide og utide. Det er noe sykt med idretten hvis en faktisk må ta medisiner for å bli best.

En kan dessuten spørre seg om biproduktet reklame er en god innflytelse. Alkohol, brus, junk food og energidrikker utgjør en betydelig del sponsormarkedet. Jeg har merket meg at forbruket av koffein og sukker blant barn er veldig høyt, og idretten er ikke en motvekt til denne utviklingen. Jeg er ikke overbevist om at dop er den største trusselen. Det høres vanvittig ut å foreslå det, men idretten hadde kanskje blitt litt sunnere hvis doping ble tillatt.

En annen ting er at det er et sykt samfunn som betaler voksne menn og kvinner millionlønninger for å leke. Det blir også sløst vekk mange penger på svak forskning. Tenk på hva vi kunne ha oppnådd hvis vi brukte pengene bedre.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s