Vi er fremdeles alene

Etter NASAs propagandatur til månen i 1969 har de bare rotet i lav bane rundt Jorda. Vi er ikke nærmere naboene enn vi var for 50 år siden.
Etter NASAs propagandatur til månen i 1969 har de bare rotet i lav bane rundt Jorda. Vi er ikke nærmere naboene enn vi var for 50 år siden.

Jeg har skrevet en del innlegg om forskning og meteforskning, både fordi det er interessant og fordi det er en mangelvare. Det virker som at det vitenskapelige fokuset på logikk og rasjonalitet ikke går innover. Vitenskapen lever på en måte på restene av gammel respekt fra den tida da en hvit frakk og en tittel var en autoritet de færreste stilte spørsmål ved. Prestene hadde like stor respekt på den tida, men den forsvant i den villfarelsen at vitenskapen er udiskutabel. Tanken er at når noe har blitt presentert som vitenskapelig fakta, er det nærmest blasfemi å tvile.

Jeg skulle ønske vitenskapen var så pålitelig, så fri for en agenda, men det er bare de lykkelig uvitende som lever i en så idyllisk verden. Jeg har vært fascinert av verdensrommet siden tidlig barndom da jeg oppdaget Star Trek, Star Wars og ikke minst Carl Sagan. Tanken på intelligent liv på andre planeter er veldig forførende på mange måter, men jeg sitter ofte med en følelse av at noen av de som jobber med dette har en tendens til å sverme litt mer enn vi skulle tro.

Det er veldig forlokkende å sitte på Jorda og tenke at vi ikke er alene, og at de andre ønsker å treffe oss. Det er noe veldig amerikansk over det, for det er utenkelig for lederen for den frie verden at andre frie mennesker ikke elsker dem. De som ikke gjør det er fienden. Det har blitt oppdaget mange exoplaneter de siste årene, og NASA opplyste i en pressemelding 19. Juni 2017 at teamet som jobber med Kepler-teleskopet hadde nominert 219 nye kandidater, og 10 av dem er omtrent på vår størrelse og befinner seg i den beboelige sonen. Dagbladet ga inntrykk av at NASA bortimot hadde bekreftet at vi ikke var alene, men det er ønsketenkning. Det er mye som er uklart, for det er ikke alt vi kan observere gjennom et teleskop. Vi må dessuten være klar over at vi neppe kommer så langt ut i rommet før om tidligst 1 000 år, og det er kanskje for optimistisk også. Det skal sies at Dagbladet modererte seg litt i artikkelen, men overskriften var litt for optimistisk 

Hvis forskerne fremdeles følger prinsippet om at de ikke skal gå fortere fram enn bevisene tillater er jeg veldig spent på framtidige pressekonferanser fra NASA. Jeg tror vi kan forvente små skritt på veien mot sikrere kunnskap, men dette vil ta lang tid. Med dagens teknologi vil det ta 81 000 år å reise til den nærmeste stjerna, og da har vi ikke reist mer enn 4,24 lysår. Vi kan faktisk ikke bekrefte/avkrefte noen ting som helst før vi faktisk er der, men selv om science en viktig komponent i science fiction, bør vi holde spekulasjoner atskilt fra vitenskapen. 

Det er en hypotese om at de andre planetene er eldre enn Jorda og at eventuelle livsformer der har kommet lenger i den teknologiske utviklingen enn vi har. Da er vi tilbake til antakelsen om at vi er så sjarmerende at andre livsformer, også en som kanskje er veldig mye mer avansert enn vår egen sivilisasjon, bare må treffe oss. Hvorfor skal de hjelpe oss? Vi har tross alt vist gjennom hele menneskets historie at de som har bedre teknologi bruker den til å undertrykke andre. Hvis vi hadde hatt muligheten i dag hadde vi neppe behandlet andre planeter og livsformer bedre enn vår egen.

Den teknologien vi ser i Star Trek og Star Wars ligger mange århundrer fram i tid. Jorda fikk hjelp av Vulcans i Star Trek-universet, og disse følte seg langt fra overbevist om at det var en god idé. Det hadde det sannsynligvis ikke vært heller. Vitenskapen har mange paradokser. Ett av dem er det behovet mange har for å tro. De vil at det skal være en mening, og det er meningsløst for dem med et univers der vi er alene. Hvorfor er det forresten så skremmende å være alene i universet? Det har kanskje med at vi ikke vil tro på Gud, men at vi samtidig klamrer oss til håpet om at det finnes noe bedre enn oss selv? Uten et bedre alternativ er vi på en måte fortapt. Det høres irrasjonelt ut, men den erkjennelsen viser oss kanskje på det mest rasjonelle likevel.

Liv på en annen planet hadde sannsynligvis vært en av de største oppdagelsene noensinne, men det hadde egentlig ikke forandret på noe. Vi ville fremdeles vært unike.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s