Selvmotsigende ateisme

llustrasjon. Bibel med et korshalskjede. Det er noen som klarer å finne trøst i en verden med mye ondskap, også enkelte ateister.
Det er noen som klarer å finne trøst i en verden med mye ondskap, også enkelte ateister.

Det var en tid da jeg i min enfoldighet trodde at en ateist var en ateist. Jeg har skrevet en del tekster om emnet de siste årene, og har forstått at det er mange nyanser. En ateist er ikke bare en ateist. Noen av dem er ikke en gang ateister.

Jeg har vansker med å forstå kjendisateister som Stephen Fry, Christopher Hitchens og Richard Dawkins. De er representanter for en type mennesker med en bemerkelsesverdig svikt i kognitive funksjoner, d.v.s. funksjoner som bl.a. har betydning for erkjennelse, tenkning og kunnskapservervelse. Det er snakk om en automatisk refleks eller intuisjon, og de virker å bli mest opphisset av mennesker som er uforskammet nok til å mene noe annet enn de gjør selv. De oppmuntrer ikke akkurat til uavhegighet.

Jeg tenker ofte over hva konsekvensen av et kompromissløst ateistisk syn er. Når en lytter til f.eks. Stephen Fry kan en få inntrykk av at livet er meningsløst. Forfatteren av Forkynneren (Kong Salomo ifølge legenden) fra Det gamle testamentet prøvde å resonnere seg fram til meningen med livet. Salomo konkluderte med at livet var menigsløst uten Gud, men åpningen kunne like gjerne ha vært skrevet av Stephen Fry:

Alt er tomhet, sier Forkynneren, ja , alt er bare tomhet.
Hva har menneskene igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen? Slekter går, og slekter kommer, men jorden står alltid ved lag……

Det som var, skal alltid være, og det som skjedde, skal atter skje. Det fins ikke noe nytt under solen (kilde: Kunnskapsforlaget).

Boka starter ikke direkte oppløftende, men det er dette inntrykket jeg får når jeg lytter til en viss type ateister, f.eks. de nevnte kjendisateistene. Det er nesten som at de sier: Hvorfor prøve? Hvorfor skal vi ha barn og gi dem en skikkelig oppdragelse hvis livet ikke har noe mening likevel.? Det er jo ikke noen høyere mening som forteller oss at det er verdt det. Da blir det faktisk feil å fortelle barn at livet er verdt å leve.

Jeg kan på en måte forstå det sinne disse ateistene uttrykker hvis de virkelig tenker på den måten. Det er en veldig vitenskapelig måte å tenke på, for ifølge vitenskapen er universet veldig logisk. Vi vet hva som kommer til å skje hvor som helst i universet fordi det har skjedd før. Det er akkurat som været. Vi forstår været fordi de samme forholdene vil produsere det samme været hver gang. De fleste opplever mye negativt gjennom livet, og det er skremmende å tenke at det ikke er noe håp, at det aldri kommer til å bli bedre. Det vil alltid være ondskap. Mennesker vil drepe, voldta og bedra hverandre fordi de har gjort det så lenge det har vært mennesker. Vi er fanget i en loop, og dermed dømt til å repetere oss selv i det uendelige. Det er ulike typer ateister, men jeg tror ikke at denne typen har det spesielt bra. Det er kanskje derfor de er sinte?

Jeg har nettopp begyndt å se på en TV-serie jeg bevisst har unngått fordi jeg ikke trodde den var særlig interessant. Jeg blir kanskje lei Bones før jeg har pløyd gjennom alle 11 sesongene som finnes på Netflix, men serien er foreløpig fengende nok. Den kvinnelige karakteren, rettsantropologen Temperance Brennan, mener at religion og spiritualitet er irrasjonelt, i motsetning til vitenskap. Dette er et gammelt argument, men når ateister starter et  resonnement med at Gud er ond eller “hvis Gud finnes”, er det litt seint å bruke rasjonalitet som et forsvar. Da har en allerede godtatt at Gud finnes.

Det som slår meg når jeg hører de mest aggressive ateistene er at de trenger Gud. Du kan ikke si at Gud ikke eksisterer og samtidig si at “han” eller “det” er ond. Jeg skal ikke late som at jeg forstår det ondes nærvær, men når vitenskapsfolk viser til krig, sult og sykdom snakker de om ting som menneskeheten i stor grad må ta ansvar for selv. Det kan være greit å avvise at det finnes en gud, men ha noen å skylde på når det passer oss, men jeg tror de fleste vet hvorfor det er mer kreft, hjertesykdom, mitokondrieskader, mutasjoner etc. nå enn i tidligere tider. Det er stadig flere som hevder at genmodifisert mat kan utrydde sult, men jeg tror de fleste er klar over at problemet ikke er for lav produksjon. Det blir hevdet at dette bare skjer, at det er naturen som gjør dette mot oss, og at det dermed er Gud som er ansvarlig, men gift, forurensning og grådighet dukker faktisk ikke opp ut av intet. Det er ikke en lunefull Gud som gjør det mot oss.

Det har forøvrig vært populært med ateisme i drama-serier de siste årene. Jeg husker spesielt serier som House, X-files, Sherlock, Firefly og nå Bones. Det var ingen som var overbevisende rasjonelle. Det er, som jeg har antydet, ulike typer ateister. Jeg kjenner noen ateister personlig, og de har ikke den samme hevngjerrige personligheten som de nevnte kjendisateistene. De tenker framover, og er i stand til å akseptere at andre tar andre valg. De ser ikke verden som utelukkende ond og lunefull. Dette er en positiv ateisme, som kanskje er mer agnostisisme enn ateisme.

Det er faktisk noen ateister som blir agnostikere, og noen blir sågar religiøse. Det er en logisk og rasjonell tankegang, men jeg blir mer betenkt over vitenskapsfolk som lever i den bobla f.eks. Stephen Fry lever i. Da tar de ikke rasjonelle avgjørelser, og ateisme blir et selvmotsigende livssyn.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s