Nytte-kostnadsanalyse i barnevernet

Statistisk sentralbyrås tall for barnevernet viser at det var 53 440 barn som fikk tiltak i 2015, og at innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn utgjorde 13 750 eller 25,7 prosent. Det er et uforholdsmessig høyt tall, for det er ingen tvil om at minoritetsbarn/ungdom i alderen 0-22 år er overrepresentert. Det var 49 per 1000 innvanderbarn som fikk tiltak i 2015, mens det tilsvarende tallet for barn uten innvanderbakgrunn var 22 per 1000.

Det er den samme tendensen for de som barnevernet overtar omsorgen for. Barnevernet hadde ved utgangen av 2015, 9 000 barn under omsorg, hvorav 700 var innvandrere og 800 norskfødte med innvandrerforeldre. De fleste individene kom naturlig nok fra den største befolkningsgruppa, men sett i forhold til befolkningen var tallet høyere blant innvandrere. 10 per 1000 innvandrerbarn under 18 år fikk nye omsorgspersoner, mot 8 per 1000 barn uten innvandrerbakgrunn.

Det noe vage begrepet manglende foreldreferdigheter er den viktigste begrunnelsen i bekymringsmeldinger og i vedtak om tiltak. Denne kategorien utgjør 29 prosent, noe jeg mener er veldig betenkelig, fordi det er mye synsing knyttet til omsorgsevne. Jeg vet om tilfeller der mor har latt barnet leke alene under en observasjon fordi hun visste at barnet foretrakk å leke alene, noe som kan være tilfellet hvis det f.eks. har en autismespektertilstand. Rapporten kan være veldig ødeleggende hvis det står at mor virket fjern eller at hun ikke oppmuntrer barnet.

Jeg nevner dette som et eksempel på at avvikende atferd noen ganger har en naturlig forklaring. Det må ikke være foreldrene som mangler ferdigheter. Det skal sies at barnevernet har en vanskelig oppgave, og den har ikke blitt lettere med økende innvandring. Det er velkjent at både krig og fattigdom kan føre til PTSD, og det er derfor ikke usannsynlig at både syrere og migranter fra andre land har stort behov for hjelp, og en større forståelse for hvor vanskelig det er å være fattig. Det blir også pekt på et det er økende fattigdom generelt i Norge. Bufdir sier f.eks. på nettstedet sitt:

En av konsekvensene av å vokse opp i familier med dårlig økonomi , er dårligere materielle levekår, noe som igjen vil kunne påvirke muligheten for deltakelse i bl.a. fritidsaktiviteter. Det er sammenheng mellom svak økonomi og sosiale og psykososiale levekår. I tillegg kan det å vokse opp i fattigdom ha negative konsekvenser for barns helsetilstand.

Grunnen til at innvandrerfamilier er overrepresentert i statistikken kan være lav inntekt, men dette er enkelt å gjøre noe med. Jeg har tidligere skrevet om at det er mye penger i det private barnevernet, såvel som i systemet med fosterhjem. Jeg tror vi kan få mange flere saker i de kommende årene hvis inntekt skal være et hovedtema, og da mener jeg det gir mer mening å hjelpe foreldrene. Det er krevende å oppdra barn samme hvordan den økonomiske situasjonen er, men det er selvsagt verre hvis en sliter økonomisk. Nå er det ikke mulig å tjene seg rik som fosterforeldre, for de har ikke de samme inntektene som private institusjoner, men det er heller ingen tvil om at de har gode betingelser. Fosterforeldre får to ytelser. De må betale skatt for arbeidsgodtgjørelsen, mens utgiftsdekningen som skal betale for klær og fritidsaktiviteter for barnet er skattefritt. Arbeidsgodtgjørelsen er på 7 800 kroner per barn uansett alder, men utgiftsdekningen varierer fra 5 000 (0-6 år) til 7400 (15 år og oppover) per måned.

Illustrasjonstegning av en hjemløs. Hjemløse har ikke vært en stor problemstilling i Norge, men det er stadig flere fattige blant oss. Skal vi hjelpe eller sende bekymringsmelding?
Hjemløse har ikke vært en stor problemstilling i Norge, men det er stadig flere fattige blant oss. Skal vi hjelpe eller sende bekymringsmelding?
Illustrasjon: Piaxabay

Jeg kom over et spørsmål på klikk.no mens jeg skrev dette innlegget. En anonym bruker ville vite hva en får per måned for fosterbarn. Responsen var forutsigbar. Jeg er enig i at det er mye jobb forbundet med å være en forelder, men problemet er kanskje at noen ser på det kun som en jobb. Hvis en overtar omsorgen for et barn har en et moralsk og etisk ansvar for det barnet. Det barnet kommer til å ha utfordringer andre ikke har, og Bufdirs egen statistikk viser at mange barn kommer for skadet ut av fostersystemet til å ta utdannelse eller jobbe. Det å være fosterforeldre er ikke ment å være en inntekt, og jeg lurer noen ganger på om offentlige midler blir brukt forsvarlig.

Jeg mener det er fosterforeldrenes oppgave å planlegge for barnas framtid, og hvis en sier at en ikke gjør det for pengene, forventer jeg at hver eneste krone går direkte til det barnet en har fått omsorgen for. En har garantert for at det barnet skal få det bedre, og da kan en ikke se på dette som en jobb. En må nemlig strekke seg langt og lenger enn langt noen ganger, og da spiller det ingen rolle hva dette koster i kroner.

Jeg ville brukt penger på kampsport, hesteridning, ballett og Kulturskolen fordi dette er aktiviteter som utvikler barnet. Jeg ville ellers oppmuntret til andre kreative hobbyer barnet hadde, f.eks. anime, cosplay, parkour og skateboard. Hvis barnet ikke fikk tilbud om psykolog ville jeg betalt for denne tjenesten privat. Jeg ville også lagt til side penger som barnet kunne brukt når han/hun ble myndig, og jeg mener at ytelsene er store nok til at dette er mulig. Fosterforeldre får 60-80 000 skattefrie kroner per barn per år, og 90 000 kroner de må betale skatt for. De overtar også barnetrygden på 970 kroner per måned.

Jeg er på ingen måte en motstander av barnevernet, og jeg innser at en omsorgsovertakelse noen ganger er nødvendig, men reagerer på mistanker og antydninger om at økonomi er et relevant poeng når en vurderer omsorgsovertakelse. Når fosterforeldre sier at de ikke gjør det for penger lurer jeg på om de kan dokumentere at de bruker pengene på barnet og ingenting annet. Det burde de, for det dreier seg om penger fellesskapet gir for å hjelpe barn. Hvis de svikter til tross for at de får midler foreldrene ikke hadde, er de skyldige i et langt større svik. Da bør også samfunnet ha rett til å vurdere hva de får igjen. Vi forventer en kritisk gjennomgang når det offentlige deler ut pengr i andre sammenhenger, så hvorfor er barnevernet et unntak? Når jeg ser på statistikken jeg nevnte i Psykisk sykdom i barnevernet er jeg ikke imponert.

Kvart fjerde barn i barnevernet har innvandrerbakgrunn

Barnevern 2015

Barnefamilier med lav inntekt
Veiledende satser for fosterhjem og besøkshjem

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s