Barn som inntektskilde

Barnevernet er litt som krigen i Syria. Det er ikke rom for objektive meninger og god kildekritikk. Det er bare ett synspunkt som er velkomment, og de som viser til andre, samme hvilke kilder de bruker, blir gjerne angrepet med ulike våpen. Ord som propaganda, konspirasjonsteoretiker, fanatiker og psykisk sykdom er populære våpen. Det er vanskelig, nesten umulig å forsvare seg mot dette når store grupper i samfunnet angriper. Jeg vet ikke hvilken kategori jeg havner i. Jeg legger alltid vekt på objektivitet når jeg skriver om barnevernet, og selv om jeg ikke er journalist prøver jeg å ha et kritisk blikk på kilder.

Jeg har skrevet om barn som en inntektskilde tidligere. Jeg skal ikke gjenta Bufdirs satser til fosterforeldre, men viser til to eksempler på departementets nettsted. Det har vært et stort fokus på Fyrlykta de siste ukene fordi denne stiftelsen har tjent titalls millioner på å selge barnevernstjenester. Det var sågar en sak i VG der direktøren i Aleris, som VG omtaler som en kommersiell  barnevernsgigant, hevder at han har varslet direktoratet om Fyrlykta flere ganger. Det som er ankepunktet i den spesielle saken er at Fyrlykta åpenbart ikke er en ideell stiftelse, men hva med å bruke barn som en inntektskilde? Burde ikke det få oss til å reagere, enten det er en stor kommersiell bedrift eller en stiftelse?

Inga Marte Thorkildsen prøver i debattinnlegget Barnevern skal ikke skape profitt å skape et inntrykk av at problemet oppstod og ble raskt utviklet da Erna Solberg overtok som statsminister. Jeg kan ikke gå god for tallene hennes, for politikere bruker/misbruker gjerne fakta i en retorikk der hensikten er å overbevise om at en har rett, mer enn å formidle sannheten. Når det gjelder kilder vil jeg tro at Fagpressen er interessert i å gi de to periodene med Stoltenbergs flertallsregjeringer, den såkalte rødgrønne regjeringen, hederlig omtale. Det er derfor interessant å lese hva FriFagbevegelse skrev om det private barnevernet for to år siden. Les Privat barnevern sjudoblet på ti år Den samme arikkelen ble forøvrig publisert i Fontene, fagbladet til Fellesorganisasjonen (FO), forbundet for bl.a. barnevernspedagoger og sosionomer.

Private solgte ifølge artikkelen tjenester til barnevernet for 350 millioner kroner i 2005, og dette økte til 2,5 milliarder kroner i 2014. Erna Solberg har vært statsminister siden oktober 2013, og det blir vel litt urettferdig å gi Høye og Frp hele ansvaret. FO-lederen Mimmi Kvisvik forklarte utviklingen med at “staten har bygget ned institusjonene sine ut fra ideen om at det beste er fosterhjem.” Hovedproblemet var ifølge dette synest at det var for få fosterhjem.

Solveig Horne, Den nåværende Barne- og likestillingsminister, har fått mye fortjent kjeft, men var det bede under SVs ledelse? Foto: Ilja C. Hendel
Solveig Horne, Den nåværende Barne- og likestillingsminister, har fått mye fortjent kjeft, men var det bede under SVs ledelse? Foto: Ilja C. Hendel

Jeg lurer noen ganger på om det virkelig er sant. Jeg har hørt om  en del stygge barnevernssaker fra USA og Storbritannia. Vi kan ikke sammenlikne oss med dem, men det er en interessant sammenlikning likevel. Det er fordi vi har mange goder de ikke har. Vi har barnehager og et godt offentlig skolesystem, samt ytelser som gjør at det er lettere å hjelpe foreldre i Norge lenge før det blir akutt. Det burde derfor ikke være noe stort problem å plukke ut de barna som trenger mest hjelp, men jeg er ikke overbevist om at behovet er så stort som en kan få inntrykk av.

Barnevernet har en lov å forholde seg til, og § 4-16 sier at Barnevernstjenesten skal kontakte foreldrene kort tid etter omsorgsovertakelsen med tilbud om veiliedning og oppfølgning. Hensikten med dette er å arbeide for en tilbakeføring av barnet, men jeg spør meg selv om hvor ofte dette blir gjort. § 4-21 blir brukt for å hindre tilbakeførsel. Denne paragrafen sier at “Fylkesnemda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg” Paragrafen sier også at avgjørelsen ikke skal oppheves hvis barnet har knyttet seg til mennesker i det nye miljøet sitt. Det er altså et skjerpet krav til bevisføring for foreldrene. Det er ikke lett å vinne i Fylkesnemda, og jeg lurer på om de to paragrafene blir brukt rett. Jeg lurer kort fortalt på om det er de rette sakene det blir strid om.

Det har blitt skrevet mindre om hvordan barn har det på institusjoner og i fosterhjem enn om profitt. Forskning.no skrev i 2015 om en rapport som NTNU skrev på oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet og Helsedirektoratet. 400 barn og unge i barnevernsinstitusjoner ble kartlagt, og det viste seg at 76 prosent var alvorlig psykisk syke, mens bare 38 prosent mottok psykiatrisk hjelp de siste tre månedene før de ble kartlagt. Jeg skal kommentere den rapporten på hovedbloggen min om noen dager. Jeg skriver om utviklingsforstyrrelser der, og psykisk sykdom er et relevant tema. Jeg er bl.a. uenig i det ansvaret artikkelforfatteren legger på foreldrene.

Barnevernsbarn gjør det ifølge en artikkel fra Fontene, vesentlig dårligere i skolen enn andre. Det er tall fra Statistisk sentralbyrå og Bufdir som viser dette. Tallene viser at mindre enn 40 prosent av barnevernsbarn fullfører videregående skole, mens 30 prosent hverken jobber eller går på skole 6 år etter fullført grunnskole. De tilsvarende tallene for resten av barna/ungdommene er 80 og 10 prosent.

Statistikken for dropouts gjelder alle barn som har fått hjelp av barnevernet, og den er altså ikke begrenset til barn på institusjoner. Den sier ikke noe om hvor stor del av problemet foreldrene var, og hvordan disse utfordringene utviklet seg etter omsorgsovertakelsen. Jeg tror det er en sammenheng mellom psykisk sykdom og dropouts-statistikken. Det betyr at de som leverer tjenester for barnevernet, enten det er en fosterfamilie eller en privat institusjon, tar på seg et stort ansvar. Det betyr at tilbudet bør være betydelig bedre enn det de anklager foreldrene for.

Det er ikke bare penger det sløses med her. Det er mange muligheter som skusles bort, og resultatet blir mange barn med vansker. Inga Marte Thorkildsen skriver om at SV ønsker et barnevern som gir barn trygghet. Det hadde de mulighet til i regjering, og imotsetning til den nåværende regjeringen, hadde begge Stoltenberg-regjeringene flertall. Det er dumt at hun ikke hadde den samme motivasjonen til å gjøre det rette da hun hadde muligheten. Det hun fokuserte mest på da var en mistillit til BUP.

Advertisements

One thought on “Barn som inntektskilde

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s