Hvorfor demokrati?

Somaza’s a bastard. Yes, but he’s our bastard

Sitatet skal være fra en samtale mellom utenriksminister Sumner Welles og president Franklin D. Roosevelt (kilde: Wikiquote). Utsagnet hadde vært like treffende hvis vi hadde byttet ut den nicaraguanske despoten Somaza med f.eks. Saddam Hussein eller Hosni Mubarak, og det illustrerer hvordan mange NATO-land tenker. Vi støtter hvem som helst så lenge det tjener våre interesser. Demokrati er underordnet, men det er gjerne det vi bruker som begrunnelse for de krigsforbrytelsene vi gjør oss skyldige i.

Det spiller ingen rolle hvem som har regjeringsmakt i de ulike NATO-landene. Det offisielle hovedmålet er å spre demokratiet. Dette ordet har blitt et universalmiddel som kan fikse alt. Det minner litt om en fotball-kamp på TV. Kommentatorene er veldig opptatt av sluttresultatet. Det spiller ingen rolle om en angripende spiller fullstendig pulveriserer beina på motspilleren sin hvis denne grusomme taklingen bare avsluttes med at en er først borti ballen. I storpolitikken spiller det heller ingen rolle om en bryter folkeretten og begår store overgrep mot sivilbefolkningen, noe Norge i aller høyeste grad gjorde seg skyldig i under Stoltenberg, hvis en bare dreper dikatoren.

Tanken bak er nok at demokratiet er den eneste styreformen som kan tilby økonomisk og politisk stabilitet, og at demokratiske land ikke angriper andre demokratiske land. Det høres bra ut å si at en vil ha demokrati, men det betyr like lite som når en deltaker i Miss Universe forklarer at det er ingenting hun ønsker mer enn å hjelpe fattige barn i et slumområde e.l. Det er nok ikke så enkelt som mange tror, for den som hevder at land som f.eks. Kina, Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia er demokratiske vil nok slite med troverdigheten. Disse landene gjør det bra økonomisk, og de har vært ganske politisk stabile også. Teorien om at bare demokratier er stabile er derfor litt usikker.

Det er ikke nok å være demokratisk. Det har også noe å si hvordan en kom dit. Det er noe annet å oppmuntre til en demokratisk utvikling enn å forsøke å tvinge det fram gjennom krig. Oppmuntring fungerte bra i Europa etter 2. verdenskrig da land som Tyskland, Italia, Spania, Portugal og selv Norge kunne ha beveget seg i en helt annen retning enn de gjorde.

Rådhuset er det mest lokale uttrykket for demokratiet, og vi opplever ofte at folket ikke blir hørt.
Rådhuset er det mest lokale uttrykket for demokratiet, og vi opplever ofte at folket ikke blir hørt.

Hvorfor gjorde vi ikke dette i resten av verden? Vi har støttet de fleste av de regimene vi har fjernet de siste årene, men det var aldri snakk om å oppmuntre til demokrati. Vi støttet Irak i krigen mot Iran fordi det var en reell frykt for at Saddam Hussein skulle tape den krigen han selv hadde startet. Det var imidlertid aldri snakk om å oppmuntre demokratiske krefter, men det var nok oljefeltene i Kuwait NATO ville sikre. Det hender at militær makt er det rette, og verden burde absolutt ha reagert raskere i Rwanda og Bosnia. Det er et paradoks at land som Irak, Syria, Egypt, Libya, Somalia, Afghanistan og Libanon ikke er stabile i det hele tatt, mens når det blir pekt på at Israel har vært en kjempesuksess glemmer en som regel at de har fått veldig mye hjelp. Jeg lurer på om vi er like motiverte til å hjelpe naboene deres, for vi har “hjulpet” dem i 100 år, men har denne hjelpen vært like god som den vi har gitt til Israel? Storbritania og Frankrike hadde ansvar for bl.a. Mesopotamia (Irak), Palestina, Syria og Libanon etter at Det osmanske riket gikk i oppløsning. Jeg undrer meg over hvor stort fokus de hadde på at disse områdene skulle få utvikle seg naturlig og uten innblanding.

Det er rart at vi aldri hører noe om The United Nations Democracy Fund. Dette fondet ble opprettet av Koffi Annan i 2005 for å støtte demokratiseringskrefter over hele verden. Jeg har ikke tro på at vi kan tvinge demokratiet på folk, og det er det vi gjør. Det var tydelige tegn i f.eks. Libya og Syria til at folket ikke var spesielt opptatt av regimeskifte. Ja, de så gjerne for seg reformer, men de fikk noe mye verre da vi fjernet/forsøkte å fjerne regimet. Noen ganger er en diktator ikke det verste en kan ha, og samme hva vi må ha ment om Gadaffi i Libya, gjorde han faktisk en god del bra. Jeg kan ikke se at han var verre enn enkelte av de vi er alliert med.

Det er uheldig at de fleste av de diktatorene vi har fjernet de siste årene hadde én ting til felles, de ville vekk fra petrodollaren. Da kan det se ut til at det er andre ting enn demokratri som driver oss, og det stemmer vel ikke? Vi er jo de snille, de som kanskje takler en spiller stygt, men som treffer ballen først. Det spiller kanskje ikke noen rolle i den store sammenhengen hva Norge mener. Militæraksjoner blir utført enten vi støtter dem eller ikke, men jeg skulle ønske vi hadde politikere som stilte spørsmål. Hvorfor gjør vi det vi blir bedt om å gjøre? Er det bare fordi NATO og Russland er fiender, og siden f.eks. Syria, Iran og Russland er allierte må vi være fiender?

Hvis NATO/FN bestemmer seg for at verden blir tryggere med et nytt regime i f.eks. Iran, Nord-Korea, Jemen, Somalia og Sør-Sudan, skal vi nok en gang svare ja uten å tenke oss om? Vi ble tvunget inn i en union med Sverige i 1814 etter en kort krig, men Norge fikk likevel beholde den nye grunnloven og utvikle seg som en selvstending stat. Det vi gjør mot andre land kan ikke sammenliknes, for vi tillater ikke det svenskene gjorde for 2000 år siden. Nå skal det sies at de angret på den avgjørelsen i 1905.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s