Mistenkte krigsforbrytere blant norske folkevalgte

Norske soldater feirer 17.mai i Afghanistan. De må vise blind lojalitet og håpe på at politikerne gjør de rette vurderingene, men har vi hjulpet menneskene i de landene vi har frigjort? Foto: PRT Meymaneh via Wikimedia Commons
Norske soldater feirer 17.mai i Afghanistan. De må vise blind lojalitet og håpe på at politikerne gjør de rette vurderingene, men har vi hjulpet menneskene i de landene vi har frigjort? Foto: PRT Meymaneh via Wikimedia Commons

Det er ikke ofte jeg lar meg provosere, og det er kanskje ikke det mest dekkende ordet denne gangen heller, men jeg blir i det minste litt irritert når jeg stadig får oppdateringer på Facebook om regjeringen. Jeg er ikke fremmed for den tanken at det er en del sannhet i konspirasjonsteorier om en ny verdensorden eller at det er en elite som styrer verden i en bestemt retning. Det jeg er uenig i er påstander om at alt blir så meget bedre med Arbeiderpartiet. Dette kunne vært et innlegg om at innvandringspolitikken ikke var annerledes under Stoltenberg enn under Solberg. Det kunne også vært et innlegg om at Arbeiderpartiet ikke er spesielt opptatt av å hjelpe mennesker med lav inntekt, men når jeg tenker elite tenker jeg f.o.f. på USA.

Da Donald Trump ga ordren om å skyte 59 Tomahawk raketter mot en militærbase i Syria ble han president i USA. Han ble ikke det etter valget, for det var store organiserte grupper, inkludert Det demokratiske partiet, som gjorde det klart at de kom til å motarbeide Trump de neste fire årene samme hva han foretok seg. Trump ble plutselig hyllet, for det er ingenting amerikanere liker bedre enn å vise muskler. Da er man “presidential” og den norske makteliten nølte ikke med å støtte denne aggresjonen. Det er en ting amerikanske presidenter fra begge partiene har til felles; de angriper andre land i den hensikt å skifte ut regimet med et som passer dem bedre. Det handler ikke om at det nåværende regimet gjør en god eller dårlig jobb. Hillary Clinton vil faktisk gå lenger. Hun har tatt til orde for å angripe alle regimets flybaser i Syria, samt Iran.

Dette gjelder alle norske partier, men jeg har vært mest skeptisk til det partiet som har hatt mest makt etter 2.verdenskrig. Det er ingen tvil om at Norge stort sett støtter amerikansk politikk i Asia, og deltakerne på landsmøtet i Ap uttalte nylig at de ville fremme en global orden med FN som kjerne, men at de var åpne for å gi Donald Trump ny støtte til militære aksjoner uten vedtak i FN. Jeg har alltid ment at de som snakket om new world order uten noen form for bevis var i overkant fanatiske, men den type uttalelser som vi fikk fra Ap nylig høres ganske urovekkende ut. Det er fortsatt ingen som har sett de bevisene USA hevder å ha i Syria, eller i Irak for den saks skyld. Hvordan kan vi vite at vi gjør det rette? Det kan vi faktisk ikke!

Resultatene så langt bør kanskje fortelle oss noe. Det har vært et hovedmål å stabilisere disse landene. Vil du si at strategien har vært en overveldende suksess i Afghanistan, Irak, Libya og Syria? Jeg tror ikke det var hensikten heller. Det syriske regimet advarte i 2003 mot å innvadere Irak. Da Den arabiske ligaen diskuterte den USA-ledede invasjonen var også Libya sterkt imot, mens Iran var i en vanskelig mellomposisjon. De hadde kjempet mot Saddam Husseins invasjonsforsøk gjennom det meste av 1980-tallet, og var derfor ikke veldig interessert i å gjøre noe som tilsynelatende var en støtte til Saddam Hussein, men de ville heller ikke ha amerikanske styrker på den andre sida av grensa. Jeg tror likevel det er rett å si at de ikke støttet krigen mot Irak.

Disse tre landene har en annen interessant ting til felles. De ville vekk fra den såkalte petrodollaren. De vil kjøpe og selge olje i en annen valuta. Saddam Hussein hadde allerede lagt om til Euro, mens Gadaffi i Libya prøvde å overtale andre afrikanske land til å bli med på en ny valuta. Jeg vet ikke om det ligger en konspirasjon bak dette, men jeg er såpass kynisk at jeg ikke tror amerikanske presidenter bryr seg om at mennesker i Vest-Asia lider. De bryr seg ikke om at barn dør, for hvorfor er det så mye verre at de dør av gass enn kuler og granater?

Bashar al-Assad advarte i 2003 om at Irak kunne bli destabilisert, og at det kunne destabilisere Syria også etter som de har ei lang felles grense. Jeg kan ikke se at den frykten var ubegrunnet. Jeg tror Iran blir det neste landet vi angriper hvis vi lykkes i Syria. Jeg har skrevet tidligere om at 3. verdenskrig kanskje har startet. Jeg mener ikke med det at krigshandlingene har startet, men vi ser forberedelser som kanskje ender med en stor krig. Det betyr ikke at krig er uunngåelig, men at det er ett av mange mulige scenarier. Syria og Iran er viktige allierte for Russland i Vest-Asia, mens de 400 basene USA har omringet Kina med gjør situasjonen der spent. Jeg synes ikke det er mye som tyder på at Russlands lille koalisjon i regionen utgjør en trussel, og da er det litt rart at NATO framstiller alle andre som en trussel mot verdensfreden. Sannheten er vel heller at NATO trenger en fiende.

Det er mange som mener at den forrige regjeringen hadde medlemmer som burde ha blitt stilt til ansvar for krigsforbrytelser i Libya. En av dem ble belønnet med jobben som generalsekretær i NATO, en annen ble direktør i Verden økonomiske forum og FNs spesialrådgiver for Kypros, og det ser ut til at Jonas Gahr Støre styrer mot statsministerkontoret. Tidligere utenriksminister, Espen Barth Eide, er forøvrig tilbake i norsk politikk med en sikker plass på Oslo Aps liste til Stortingsvalget.

Det hadde sannsynligvis ikke spilt noen rolle hvilken regjering vi hadde, men jeg er ikke spesielt innstilt på å feire eliten denne 1.mai. Det er to muligheter: Enten visste den politiske eliten veldig godt hva den gjorde da den sendte F-16 fly til Libya, eller så gjorde den det ikke. Begge mulighetene er alvorlige og bør få folk til å snakke om demokratiet. Vi velger faktisk politikere inn på Stortinget som skal ta avgjørelser på våre vegne, og hvis vi er uenige i avgjørelser, må vi faktisk gi dem beskjed.

Jeg kritiserer forøvrig ikke norske soldater. De kan ikke gjøre noe annet enn å stole på at politikerne tar de rette avgjørelsene, men gjør de det? Soldatene gjør en fantastisk jobb for å beskytte resten av befolkningen, og vi burde aldri bevisst utsette dem for unødvendige krigshandlinger. Jeg tror politikerne har sviktet dem. Les også lederen i Dagbladet fra september 2016: Uunngåelig granskning av krigen i Libya

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s