Propagandakrigen

Facts do not cease to exist because they are ignored Aldous Huxley

Dagbladet hadde en sak i går der de skrev om Syrias førstedame og et krav om at hun må bli fratatt det britiske statsborgerskapet sitt. Hun har syriske foreldre, men er selv født og oppvokst i London.

Dagbladet refererte i artikkelen til et russisk TV-intervju med henne og kommenterte at det ikke var noen kritiske spørsmål. Er det ikke bemerkelsesverdig hvor raskt vi utvikler en moralsk indignasjon når vi kan peke mot andre? Jeg så intervjuet selv da det ble delt på Facebook i fjor høst, og selv om det tydeligvis ikke var ment som en nyhetssak, var dette et interessant innblikk i det regimet som ingen kjenner, men som alle mener er ondt.

Asma Al-Assad kunne sannsynligvis ha gitt gode svar på de aller fleste spørsmålene, men mange journalister ville ha gått til det intervjuet med forutinntatte holdninger, og avvist alt som kom i konflikt med disse. En annen ting er hvor mye vi lar andre førstedamer/menn komme til orde. Hvor mange kritiske intervjuer finnes det med Joachim Sauer (gift med Angela Merkel), Philip John May (Theresa May), Sindre Finnes (Erna Solberg) eller amerikanske førstedamer? Selv Hillary Clinton og Michelle Obama holdt seg stort sett unna “farlige” emner før de ble politisk aktive selv. Det må de gjøre for å hindre at landets leder blir sett på som svak. Det er ikke tilfeldig at da Sindre Finnes i starten av Erna Solbergs karriere som statsminister kritiserte NRK, fikk han klar beskjed om å holde kjeft.

Det store spørsmålet er om journalister er flinke nok til å fokusere på kildekritikk. Den nevnte saken i Dagbladet referer til opplysninger fra Syrian Network for Human Rights (SNHR), en av tre organisasjoner MSM liker å bruke som sannhetsvitner. Problemet er at disse gruppene blir finansiert av store NATO-land og drevet av Assad-mostandere. Media vet at disse organisajonene er svært omdiskuterte og lyger faktisk når de omtaler dem som uavhengige. SNHR og Syrian Observatory for Human Rights blir drevet fra England, mens det er mye som tyder på at White Helmets har tette bånd til Al Qaida. Denne organisasjonen har også laget en del videoer som skal vise redningsaksjoner i Syria, men ifølge f.eks. Swedish Doctors for Human Rights er mange av de livreddende prosedyrene de utfører livstruende. SDHR mistenker at barna i disse filmene allerede er døde, og at de dermed blir misbrukt i en propagandakrig.

syrisk flagg. Det er mange som mener de kjenner Syria så godt at de ikke trenger uavhengig informasjon. Jeg er ikke en av dem. Foto: zdivid via freedigitalphotos.net
Det er mange som mener de kjenner Syria så godt at de ikke trenger uavhengig informasjon. Jeg er ikke en av dem.
Foto: zdivid via freedigitalphotos.net

Leger kan være en god kilde til nyheter fra fronten. De ser hvilke skader som kommer til sykehuset. Mange vil f.eks. huske at Mads Gilbert ble intervjuet på CNN og andre store kanaler da han sammen med Erik Fosse var de eneste vestlige vitnene til krigshandlingene i Gaza. Det høres derfor troverdig ut når Leger uten grenser deler øyevitnerapporter fra Syria, men disse er ofte bare en kopi av det White Helmets har sagt tidligere. Leger uten grenser har nemlig ingen representanter inne i Syria.

Det er en grunn til at en bare finner alternative kilder når en søker etter bevis på at det syriske regimet faktisk har gjort det det er beskyldt for. MSM vil av en eller annen grunn ikke grave, og det er mye de kan grave i. Det er f.eks. mange rapporter som tyder på at opprørsgrupper har enkle kjemiske våpen. Det blir sagt at mer kompliserte våpen, som saringass, blir brukt i Syria, men vi får aldri se bevisene. Dette minner mer og mer om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. FNs våpeninspektører fant ingenting, men vi ble likevel bedt om å stole på  at NATO hadde beviser de ikke kunne vise.

Det er medias oppgave å formidle sannheten. De skal informere, ikke øke lykkefølelsen vår. Nyhetene skal ikke være en koseprat på frokost-TV. Det høres derfor veldig rart ut når amerikanske og britiske TV-kanaler hevder at de så veldig dramatiske skader etter det siste kjemiske angrepet, men at de ikke kunne vise så sterke bilder. Ikke at det hadde bevist noe heller, men jeg lurer på hvorfor ingen prøver å finne ut om det er en viss sannhet i det mange angivelig uavhengigie kilder sier, nemlig at det er opprørere som bruker kjemiske våpen. I stedet for å reise til Syria for å undersøke om det stemmer, bruker de all energi på å angripe disse varslerne. Det er grunn nok til å være skeptisk når det er så stort fokus på å legge alt ansvar over på Syria og Russland, uten noen form for bevis.

Det er viktig å drive kildekritikk fordi denne kritiske vurderingen forteller journalisten hvordan kilden påvirker kildematerialet. Det er fire kriterier som er viktige: Troverdighet, objektivitet, nøyaktighet og egnethet (kilde: Store norske leksikon). Det har vært mange eksempler på at journalister, også i Norge, ikke gjorde denne vurderingen. Det gjelder spesielt saker om syriske flyktninger og krigen i Syria. Det virker altså ikke som at MSM har et veldig sterk grunnlag for sin moralske indignasjon.

Jeg opplever meg selv som nøytral. Det er ikke viktig for meg at Russland og regimet i Syria kommer seirende ut. Det jeg bryr meg om er sannheten og at vi er på rett side av den. Det var feil versjon av virkeligheten som ble presentert om Libya og Gadaffi. Vi erklærte likevel krig mot et annet land, og begikk alvorlige forbrytelser. Gadaffi gjorde mange ting vi ikke kan forsvare, men han var også veldig mye bedre enn det Libya har i dag. Vi har et delansvar for det som skjer der nå. Jeg er ikke overbevist om at den veldig ensidige versjonen vi får om Syria nødvendigvis er den rette. Informasjon er en del av krigen. Jeg tror det er derfor det er så ensidig fokus på at Russland og Syria er onde. Vi representerer de gode, og det er derfor vi kan angripe andre land uten at FN har godkjent det,

Jeg tror ikke vi er så gode at vi kan godta alt som blir sagt. Vi har beveget oss i en veldig mørk retning. Vi er på en måte på vei til å bli en del av The Galactic Empire i Star Wars. Både regjeringen og Arbeiderpartiet har åpnet opp for å godta et hvilken som helst militært angrep uten noe vedtak i FN. Det er i realiteten vi som bestemmer hvem som skal styre i andre land og hvem som skal ha det bra. Hvis målet var stabilitet, vil du si at Libya, Afghanistan og Irak var en suksess? Jeg tror ikke det blir det i Syria eller Iran heller. Det høres ut som at vi ønsker å være en del av en elite som styrer verden. Vi har kanskje blitt Darth Vader, keiserens lærling.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s