Fotball i forandring

Forandring var noe positivt da supporterne sang “men tiene e forandra, for fotballen her i byn” . Det var på midten av 1990-tallet da Conny Carlsson var den første treneren i FKH. Dagens forandring har kanskje ei bakside.

Mye har forandret siden jeg spilte fotball på slutten av 70 og begynnelsen av 80-tallet. Vi spilte på “gymnasbanene”, 4-5 grusbaner som lå tett i tett mellom Skeisvang videregående skole, Haraldsvang ungdomsskole, klubbhusene til fotballklubbene Vard, Haugar og Djerv 1919. Alle grusbanene har blitt erstattet med kunstgress, mens tre av klubbene har fått en hall. Det har også blitt bygget ishall, klatrehall, utendørs friidrettsanlegg og hall i det samme området. Skeisvang videregående skole har dessuten ei fantastisk danselinje og Toppidrettsgymnaset gir ungdommer muligheten til å kombinere over 20 ulike idretter med utdanning. Mulighetene er fantastiske, men en kan lure på om framskrittet har kostet for mye. Det virker ikke som at fotball er like inkluderende som det var.

En overskrift om barnefotball burde ikke sjokkere, men Nettavisen gjorde en god jobb for noen dager siden. Det dreide seg om et klasseskille, og i noen klubber må foreldrene ut med flere titalls tusen kroner per barn. En talentfull 14-åring må f.eks. betale 23 000 kroner i året i Lyn. Fotball er i utgangspunktet gratis, og det var derfor jeg kunne spille i barndommen. Vi reiste ikke til turneringer, men spilte kamper i Haugesund, Karmøy og Tysvær. Jeg var egentlig ikke lei meg for at jeg ikke kunne delta på store turneringer, for jeg deltok ikke mye på det sosiale likevel. Det var bare spillet som interesserte meg.

Det har vært mye fokus på anlegg og utstyr siden jeg vokste opp. Det er positivt at mange får muligheten til å spille på gode baner, men det er ikke nok å møte opp i slitne joggebukser og fotballsko fra Spar Kjøp. Utstyret må være fra de kjente merkevarene, de samme som stjernene bruker. Ambisjonene må være på det samme nivået. Det er vel sånn en utvikler spillere som skal spille i Eliteserien. Det er konkurranse på hvert nivå som skaper de få som står igjen som vinnere til slutt. Jeg vil likevel hevde at det har gått for langt hvis denne breddeidretten er så fokusert på resultater, også blant barn, at det faktisk krever en del tusenlapper.

Det var en av grunnene til at jeg sluttet med fotball da jeg var 14-15 år. Jeg spilte på toer-laget. Dette var de som ikke fikk plass blant de beste, og vi hadde en veldig avslappet trener. Han var ikke en del av det vante klubbmiljøet, og var mer opptatt av å trene og spille uten å lage for mye styr. Vi fikk seinere en veldig ambisiøs trener som ga oss en overhaling for hver minste feilpasning. Gleden ved å spille var borte og jeg holdt meg stort sett til jogging etter det.

Jeg tror imidlertid fotballkarrieren min startet med gatecup, et samarbeid mellom Haugesunds avis og Vard. Vi var en liten gjeng som spilte utenfor blokkene i Ramsdalen i Haugesund, og vi meldte oss på til gatecupen. Det er der de beste minnene mine kommer fra. Faren til en i klassen min kom fra Jugoslavia, og siden sønnen hans var stjerna på laget vårt, ble vi enige om å kalle oss Røde Stjerne. Det var et av de beste lagene i Europa på den tiden, og de vant en av Europa cupene i 1978/79.

Hjemmearenaen til Røde Stjerne fra Ramsdalen, Haugesund er i en sørgelig forfatning i dag.
Hjemmearenaen til Røde Stjerne fra Ramsdalen, Haugesund er i en sørgelig forfatning i dag.

Vard Haugesund var en del av storhetstiden for fotballen på Haugalandet. Jeg mener å huske at perioden ble avsluttet med at Haugar, Vard og Djerv 1919 spilte i samme divisjon sammen med Kopervik fra nabokommunen Karmøy. Det var i meste laget, og det var kanskje like greit at Haugar og Djerv 1919 gikk sammen om å skape FK Haugesund. Fotball er fremdeles en breddeidrett i Haugesund og det er veldig mange som har glede av de gode anleggene. Jeg lurer likevel på om det kan bli for høyt ambisjonsnivå for enkelte. Haugesund kommune har forøvrig brukt en del titalls millioner på en ny stadion fordi det var et krav fra fotballforbundet. Det er vel ikke der fokuset bør ligge for en kommune som har skåret skole og omsorgsbudsjettene til beinet.

Alle klubbene i Haugesund driver bra barneidrett, men Vard skiller seg nok ut. Vard-modellen er et program som gjør fotball til en familie og integreringsvennlig idrett. Det er nettopp der fotball har styrken sin. Fotball er et språk som ikke trenger ordbøker. Les en sak om det i VG.

Jeg har kanskje ikke tilført noe nytt til debatten, men dette innlegget var inspirert av Martine Halvorsens innlegg Klasseskille i barneidretten.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s