Om å leve i fornektelse

Beretningen om den trofaste apostelen Peter som fornektet Jesus tre ganger er en ubehagelig påminnelse om menneskets svakhet. Maleri av Anton Robert Leinweber via Wikimedia Commons
Beretningen om den trofaste apostelen Peter som fornektet Jesus tre ganger er en ubehagelig påminnelse om menneskets svakhet. Maleri av Anton Robert Leinweber via Wikimedia Commons

Det er en stund siden Eurovision betydde noe for meg. Det har litt mye preg av kitsch, håpløs lyrikk og freakshow, men det hender jeg får med meg noen overskrifter. Det skjer gjerne når Ukraina er involvert.

Det er vel ikke til å unngå at et program som skal underholde mennesker fra Island til Vest-Asia blir av den noe spesielle arten, men det kripler litt i fingrene når de blander inn geopolitikk. Jeg ble litt overrasket da jeg leste et intervju med Bjørn Nistad, som har doktorgrad i russisk idéhistorie. Bakgrunnen for intervjuet var at Ukraina, som er årets vert, har utestengt den russiske artisten fra finalen. Det skal være fordi hun opptrådte på Krim i 2015, og skal ha fått et 3 års innreiseforbud etter det.

Dagbladet har nok intervjuet Nistad fordi han er kontroversiell og fordi de vil gi inntrykk av at en som har kjennskap til russisk historie har mer tyngde enn resten av oss. Han er nok i overkant melodramatisk når han hevder at dette kan bety slutten for Eurovision, for programmet er sannsynligvis bisart nok til at det fremdeles vil fenge mange nok. Jeg er imidlertid enig med Nistad i at Eurovision har mye politisk innhold, og det er ingen tvil om at det har blitt mer politikk med Ukraina. Det er ganske provoserende når alle later som at det ikke er tilfellet.

Ukraina var vertskap i 2005, like etter den oransje revolusjonen, og denne fargen var påfallende sterkt til stede under det “totalt ikke-politiske” showet. Det var mye politikk i fjor også da Ukraina vant med en sang om Stalins deportasjon av krimtatarer. Russland er like aktive på propaganda-fronten, og i 21014 i København deltok de med to 17 år gamle jenter. Dette skulle være et mykere innslag, en slags “la oss være venner-propaganda.” De russiske tvillingene ble imidertid møtt med buing av det danske publikummet. Mange vil huske Conchita Wurst, mannen som ville være kvinne, men som også ville ha skjegg. Det var virkelig et “la oss være venner-bidrag” og jeg tror mye av grunnlaget for suksessen var ønsket om å framstå som politisk korrekt.

Jeg tror mye av suksessen til Ukraina har å gjøre med at vi vil vise opposisjon til Russland. Det er mange som er overbevist om at politikk og Eurovison er fullstendig atskilt, men det er ingen tvil om at det finnes allierte i denne konkurransen. Det er stort sett de samme landene som stemmer på f.eks. Tyrkia og Russland. Avisa The Telegraph har en artikkel med en scroll down meny der en kan se hvem som ga mest poeng til spesifikke land i perioden 2006-2016. Det eneste landet vi kan kalle vestlig på topp ti lista over de som ga mest poeng til Russland er Hellas. Det er den samme tendensen for Georgia og Aserbadjan, mens land som orienterer seg vestover får mye vestlig støtte. Dette gjelder bl.a. Polen, Litauen, Latvia og Ungarn.

Det er forøvrig noen som har overbevist seg selv om at idrett er like upolitisk, og mens vi er inne på fornektelse kan vi ta med oss norsk politikk også. Det nærmer seg valg og det overrasker meg ikke hvis flertallet av oss faktisk tror at Ap, SV og SP vil holde de valgløftene de ikke gjorde forrige gang. Politikk handler ikke om å samarbeide, men om å ha rett. Erna Solberg hadde ikke vært statsminister i mer enn seks uker før Jens Stoltenberg anklaget henne for 12 løftebrudd, og de kjører egentlig i det samme sporet fire år seinere. Jeg tipper at mange kjøper argumentet.

Det verste er at nyheter og politikk er en narrativ, og vi velger å tå tro på den offisielle. Vi velger å ikke stille spørsmål ved noe. Derfor kan vi få et  comeback for de samme politikerne som skapte den situasjonen vi har i Libya i dag. Norge slapp ifølge Klassekampen seks bomber mot fiendtlige mål i perioden 1945-2011, men vi slapp ikke mindre enn 567 bomber over Libya i løpet av noen få måneder i 2011. Det er det som skjer når politikere ikke ser de menneskene de tar avgjørelser for. De betyr rett og slett ingenting. Jeg vet ikke om det har skjedd før at jeg var enig med partiet Rødt om noe, men jeg synes det hørtes fornuftig ut da de i 2011 ville anmelde Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Grete Faremo for krigsforbrytelser. Det var det det var.

Noen vil kanskje si at bombetoktene ikke hadde med poltikk å gjøre. Det var bare et humanitært oppdrag. Vi frigjorde folket sånn at ISIL kunne etablere seg i landet. Da snakker vi virkelig om å leve i fornektelse.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s