Skitne fotspor

Aibel i Haugesund klargjorde Glen Lyon for produksjon for BP foe et par år siden. Denne regionen har ganske kraftige fotspor.
Aibel i Haugesund klargjorde Glen Lyon for oljeproduksjon i Skottland for et par år siden. Denne regionen har ganske kraftige fotspor.

Det har blitt snakket stadig mer om carbon footprint eller karbon fotavtrykk de siste årene. Dette er den totale mengden drivhusgasser som et menneske, en hendelse eller en organisasjon slipper ut. Det er et komplisert regnestykke, for det er ikke så enkelt at et miljøvennlig alternativ er det beste.

Det som avgjør hvor stort fotavtrykk en handling har er hvordan energien ble produsert. Det blir f.eks. solgt flere el-biler, og dette resulterer sannsynligvis i langt lavere utslipp, men hvis strømmen kom fra kull eller naturgass, legger en likevel igjen et fotavtrykk. Det er også nødvendig å se på hvor bilprodusenten fikk strømmen fra, og hvor mye olje den brukte for å transporten bilen til kunden.

Vi har mye vannkraft i Norge, men vi klarer likevel ikke å produsere nok strøm hvert år, og ifølge en artikkel i E24 fra 2010 hadde vi importert mer strøm enn vi hadde eksportert fem av de siste ti årene. Import betyr strøm fra kull, gass og atomkraftverk. Vi har mye naturgass men den eksporterer vi fordi vi vil gi inntrykk av at vi er mer miljøvennlige, og ikke minst fordi staten vil ha inntektene.

Dette er et generelt problem når vi snakker om fotavtrykket vi etterlater oss. Det er en ting at vi kjøper stadig flere produkter vi ikke trenger, men selv de tingene vi trenger blir produsert i andre verdensdeler. Jeg liker honning, og de største butikkene har gjerne 10-12 ulike merker, men bare ett av dem pleier å være norskprodusert. De andre kommer som regel fra land utenfor EU/EØS, noe som kanskje betyr Sør-Amerika eller Kina, og de har dermed blitt transportert langt.

En av de tingene vi som forbrukere kan gjøre er å resirkulere, men da er det viktig at plasten, metallet og glasset blir brukt til noe fornuftig. Norrøna solgte for noen år siden ei fleecejakke som var produsert av resirkulerte norske plastflasker. Problemet var at de sendte plasten til Boston i USA, videre til Hong Kong, før de ferdige produktene kom tilbake til Norge. Det eneste som var kortreist i det tillfellet var ideene.

Det blir ofte sagt at vi kan bidra ved å spise mindre kjøtt, og det er sikkert en god idé generelt å spise mindre, med jeg er ikke overbevist om at tradisjonelt landbruk er syndebukken. Vi importerer stadig mer mat. En skulle tro at brød var lokalprodusert, men vi importerer mye, og selv bakervarene fra norske bakere har reist et stykke. Jeg jobbet en sommer ved et lokalt bakeri i Seljord, men nesten hele produksjonen foregikk i Oslo. Varene ble kjørt til Vest-Telemark, lastet om på mindre biler og kjørt ut til hele fylket. Det etterlot et betydelig CO2-spor.

Men det er likevel ingen tvil om at forbruker for mye, og det er ikke mye, hvis noe av de vanlige dingsene, som er karbonnøytrale. Vi kan redusere på mye, og det hadde utvilsomt hjulpet, men jeg blir noen ganger litt irritert på regjeringer som hele tida legger ansvaret over på oss forbrukere. Jeg skrev noen artikler for Tysvær bygdeblad i 2007, og gasskraftverket som var under bygging var en viktig sak for avisa. Haugaland Kraft undersøkte dessuten  muligheten for å bygge et kullkraftverk i det samme området. Begge prosjektene var avhengig av at det ble noe av CO2-fangst-prosjektet til Stoltenberg-regjeringen, men da det havarerte, ble det ikke noe av de to andre prosjektene heller. Det ble brukt to millarder kroner på å bygge et gasskraftverk på Kårstø, men det ble aldri noen produksjon der.

Det er viktig med visjoner, men den skepsisen jeg uttrykte for ti år siden da Stoltenberg hevdet at Norge ville bli det første karbonnøytrale landet i verden var dessverre berettiget. Vi skulle få utslippene helt ned til 0 innen 2050 ved å redusere dem i andre land. Det var imidlertid en del av regnestykket at vi skulle redusere utslippene med 30 prosent i Norge innen 2030. Vi nærmer oss årstallet, men utslippene bare fortsetter å øke. Det vil de gjøre så lenge vi fortsetter med olje, og det er ingenting som tyder på at myndighetene vil bruke Statoil til å utvikle fornybar energi sammen med Statkraft.

Det er dårlige nyheter, ikke bare for miljøet. Thina Saltvedt, oljeanalytiker i Nordea Markets, uttalte til Dagbladet nylig at behovet for olje vil ha nådd toppen i 2030, og deretter vil andre energiformer overta. Det kan ta mange år med utvikling fra en begynner å investere til produksjonen kan starte. Det er litt seint å starte når vi merker behovet. Naturen har imidlertid kommunisert et behov i mange år.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s