Feminismens svik

Det er store ord, og det gjelder absolutt ikke bare feministene, men de skilller seg ut. Aktivisme, samme hvilken sak det handler om, strekker seg nemlig langt lenger enn det nærsynte blikket på egen kropp og person de fleste har. Hva er kvinnefrigjøring? Det er nesten litt dumt å spørre, for som ordet sider handler det om frigjøring. Da er det kanskje bedre å spørre hvem denne frigjøringen skal gjelde for, eller hvem vi skal svikte. Det er nemlig det valget vi tar når vi er sneversynte.

Jeg har skrevet om Trilateral Commission i tidligere innlegg. Dette var en av flere amerikanske tankesmier som diskuterte demokratiet på 1970 og 80-tallet. Jimmy Carter hentet deler av regjeringen sin fra denne private organisasjonen, og Project Censored utropte saken til årets beste sensurerte nyhetssak i 1976. Kommisjonen er mest kjent for rapporten The Crisis of Democracy, som argumenterer for at vi trenger å moderere demokratiet for å kunne håndtere det de omtalte som “an excess of democracy.” Forfatterne av denne rapporten mente at det var nødvendig med en viss mengde apati eller ikke-involvering for at demokratiet skulle fungere. Protestene på 1960-tallet ble sett på som et problem, og målet var derfor å redusere demokratiet. Det er den holdningen de aller fleste demokratiske regjeringer har. Det er derfor demokratiet bør være et hovedpoeng for de som vil arbeide for mer frihet for kvinner.

Little Rock Nine 1958. Ordføreren i New York City, Robert Wagner, møter de første svarte ungdommene som gikk på en skole som tidligere var forbeholdt hvite. Foto: Wikimedia Commons
Little Rock Nine 1958. Ordføreren i New York City, Robert Wagner, møter de første svarte ungdommene som gikk på en skole som tidligere var forbeholdt hvite.
Foto: Wikimedia Commons

Det er interessant at alliansen mellom feminister og borgerrettighetsbevegelsen forsvant, og afrikansk-amerikanske feminister følte seg nok sviktet av begge sider. Dermed oppstod black feminism på 60-tallet. Oppløsningen av raseskille på slutten av 1950-tallet viser hvor viktig demokratiske verktøy som fredelige demonstrasjoner kan være, og ikke minst hvor viktig det er med allierte. Det tar lang tid å forandre samfunnet. Kona mi er fra Little Rock, og hun var den første i en søskenflokk på sju som gikk på en fullstendig integrert skole helt fra første klasse. Hun startet i 1972, 16 år etter at Høyesterett hadde gitt ordre om at dette skulle gjennomføres raskt.

Jeg startet med å spørre hvem frigjøringen skal gjelde for. Det er mange emner som burde være naturlige feministsaker. Det er mye som tyder på at vi vil oppleve økende sosiale forskjeller de kommende årene. Vi vil kanskje ikke se den type ekstrem fattigdom de har i f.eks. USA, men det vil være flere som ikke har råd til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Mange av disse vil være kvinner.

En kan også få inntrykk av kvinner som velger familie ikke får like mye respekt som karrierekvinner. Arbeiderpartiet er f.eks. opptatt av at kvinner skal kunne velge å bli alenemødre. De ser på det som likestilling og da blir det litt snodig når de andre sammenhenger snakker om at barna har rettigheter. Det er mye fokus på at kvinner og menn ikke tjener det samme, men det snakkes lite om hvordan utviklingen er for kvinner med og uten utdannelse. Jeg vet ikke hvordan situasjonen er i Norge, men tror ikke vi er annerledes enn britene. Avisa Independent skrev om en studie for fire år siden som hevdet at feministene hadde sviktet arbeiderklasse-kvinnnene.

Fra den første integrerte klassen i Washington DC i 1955.
Fra den første integrerte klassen i Washington DC i 1955.

Når vi diskuterer innvandring må vi også diskutere fattigdom eller sosiale forskjeller. Alt tyder nemlig på at det er vanskeligere for innvandrere å få jobb, og at de tjener mindre enn nordmenn, også de som har en høy utdanning. Vi har vært flinkere enn resten av Europa til å holde på et lite fødselsoverskudd, men hvis vi får en eldrebølge betyr det formodentlig at vi ikke kan opprettholde dette overskuddet alene. Dette kan akselerere tendensen til sosiale forskjeller, og det bør engasjere oss.

Mange er dessuten opptatt av kvinnefrigjøring i vår egen religion. Det er få ting som provoserer mer enn kristne menn som bruker religion mot kvinner, så hvorfor tillater vi det i andre religioner? Det er bemerkelsesverdig hvor uvillige vi er til å kritisere islam f.eks. Hver gang det skjer, blir gjerne islam-kritikeren stemplet som useriøs. Det eneste som betyr noe er at vi lever i et samfunn der loven ikke tillater diskriminering. Kjønn eller seksuell legning skal ikke avgjøre om vi har rettigheter eller ikke, men dette idealet er ikke like selvsagt i islam, heller ikke i Norge. Da blir det veldig problematisk hvis vi krever noe av de kristne som muslimene kan ignorere.

Hvor var feministene da Norge erklærte krig mot Libya? Dette var det rikeste landet i Afrika, og landet hadde en forventet levealder på europeisk nivå. Kvinnene skal også hatt mer frihet enn i mange andre muslimske land, bl.a. til å gå på skole. Det har ifølge den uavhengige journalisten Mustafa Fetouri vært mange drap på kvinner, etter den såkalte frigjøringen, som ikke har blitt etterforsket, men det kanskje største sviket mot libyske kvinner er annuleringen av forbudet mot polygami. Det er mange som ser på Hillary Clinton som en av de viktigste feministene i våre dager, men hun var også en del av en veldig aggressiv amerikansk regjering. Hun var spesielt fornøyd med at forsvarspakten NATO klarte å destabilisere Libya, og landet er i dag et fristed for ISIL.

Jeg har skrevet mye om barnevernet og skal ikke repetere det her, men dette er også kvinnesak. Det er nemlig mye som tyder på at enkelte individer i barnevernet har problemer med kvinner. Det er et mønster i mange av sakene som havner i media, for det blir slengt ut udokumenterte anklager om psykisk sykdom eller Munchhausen syndrom mot mor. En skulle tro at det ville opprøre noen.

Dette er veldig menneskelig. Det var dette menn og rike land gjorde i århundrer. De som hadde makt brukte den til å herske. Det er derfor en følelse i fattige land at det er de rike som har forurenset, og det er de rike som må redusere utslippene. Det virker likeledes å være en tanke blant noen feminister at de har rett til å gjøre de samme feilgrepene menn har gjort før. Det handler altså ikke om å finne løsninger som fungerer for alle. Det handler om makt. Ulike former for aktivisme er viktige for demokratiet. Det er ikke så mange måter vi kan fortelle politikerne om hva som se folkets vilje, så når viljen til å protestere forsvinner, forsvinner også en del av demoktratiet. Vi har sannsynligvis fått langt mer apati enn noen amerikansk liberalist drømte om på 70-tallet. Det er dermed ikke lett å snu utviklingen, men hvis vi skal klare det må vi kjempe for andre enn oss selv.

Les også Feministiske forbilder.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s