Den demokratiske illusjonen

The effective operation of a democratic political system usually requires some measure of apathy and noninvolvement on the part of some individuals and groups. Samuel Huntington, The Crisis of Democracy

Vi liker demokratiet, og spesifikt vårt demokrati. Det er en del av de verdiene vi vil ta vare på, for det er demokratiet som skiller oss fra autoritære regimer. Det er i teorien folket som styrer i et demokrati. Det er ikke praktisk at folket styrer direkte, og vi har derfor politikere som skal representere folket. Vi har innflytelse på den måten at offentlig debatt og direkte kommunikasjon med politikerne skal fortelle representantene våre hva vi mener om en spesiell sak. De skal deretter iverksette det som er folkets vilje.

Det er imidlertid mange som sitter med en følelse av at de ikke lever i et demokrati, og det er nok rett å si at demokrati aldri har vært idealet. Alle hevder å være demokratiske, men selv her i Skandinavia har vi i beste fall noen utvalgte demokratiske prinsipper. Det betyr ikke så mye i dagens verden å si at et land er fascistisk eller tyrannisk, mens vi i Norge er hundre prosent demokratiske. Det som gjør et land demokratisk er hvor mye innflytelse folket har, og hvis folket ikke har det, gir det mer mening å bruke termen oligarki. Det betyr at den politiske makten er samlet hos en liten gruppe mennesker.

Vi tar gjerne etter USA, der det har vært en konflikt mellom Kongressen og folket siden grunnloven ble skrevet. Det var holdningen på den tida at det var rike mennesker som skulle ta avgjørelser, og målet var derfor helt fra starten av å opprettholde dette skillet mellom eliten og majoriteten. Den skotske økonomen og filosofen Adam Smith beskrev det ganske dekkende i boka Wealth of Nations i 1776: All for ourselves, and nothing for other people, seems, in every age of the world, to have been the vile maxim of the masters of mankind. Dette betyr at politikere som får operere uten noen særlig motstand vil forfølge den politikken som gagner dem selv.

Boss Tweed, en korrupt, amerikansk politiker på 1800-tallet, er kjent for sitatet: I don’t care who does the electing, so long as I get to do the nominating. Dette sitatet sier ganske mye om hvordan valg blir avholdt. Hvor stor del av befolkningen tror du er med på å velge de kandidatene vi får stemme på? Det er så få at det knapt nok er mulig å tallfeste det. Nominasjonsprosessen foregår bak lukkede dører, men vi hører av og til om intriger og skittent spill mellom ulike grupper som kjemper for sin kandidat. Deretter får vi stemme på den kandidaten eliten har plukket ut. Det kan være problematisk, for det vil være lett å holde enkelte grupper utenfor. En kan tenke seg at etnisitet, religion, livsstil kan bli brukt mot en kandidat i en hemmelig prosess. Jeg vil hevde at det er et system som inneholder demokratiske elementer. Det er ikke et fullverdig demokrati. Vi kan innbille oss at dette ikke er det samme som i USA, der det er pengene som avgjør hvem som kan vinne valget, men resultatet blir likevel at folket ikke har direkte innflytelse.

Karl Johan med Stortinger og slottet.
Symboler for makta i Norge, men hvor demokratiske er de?

Det er mange som mener at Norges rolle i Irak og Libya bør granskes, og at avgjørelsen om å delta i krigshandlingene ikke burde ha blitt tatt. Det er spesielt alvorlig når det gjelder Libyakrigen, og mange mener at Norges bombing av Afrikas rikeste land var ulovlig. Torbjørn Jagland var en av flere som stilte det spørsmålet. Dette har blitt debattert i alternative medier og blant bloggere, men det har vært bemerkelsesvedig lite debatt ellers. Det tyder på at vi har den situasjonen som Huntington antydet i det sitatet jeg innledet med.

Det har blitt tatt en del avgjørelser der folket ikke har blitt spurt, bl.a. jagerflykjøpet og byggingen av Gardermoen. TV2 avslørte for sju år siden at 15-20 ansatte i PST hadde gjennomført overvåkning av nordmenn på oppdrag fra USA. Hverken PST eller Politiet skal ha gitt tillatelse til overvåkningen, og daværende Justisminister Knut Storberget hevdet at han ikke hadde blitt informert. Da kan en lure på hvem det er som tar denne type avgjørelser. Politiets Fellesforbund, Fagforbundet og Lokalsamfunnsforeningen arrangerte en konferanse på nettopp Gardermoen. Store statlige reformer som Politireformen, NAV-reformen og kommune og regionreformen skal sørge for kortere avstand mellom de offentlige tjenestene og folket, men det var enighet på denne konferansen om at det er det motsatte som skjer. Det er altså mye som tyder på at de demokratiske trekkene ved samfunnet vårt blir svekket.

De som levde på 1960-tallet kunne observere kampen om demokratiet spesielt godt i USA. Det var en tid som var preget av en økende demokratisering, og dette ble uttrykt gjennom protestmarsjer, protestbevegelse og organisasjoner som kjempet for rettigheter for svarte, indianere, fattige og kvinner. Det var dessuten hippier, som kanskje ikke brukte friheten sin til noe fornuftig, men de fremmet i det minste et krav om uavhengighet. Konklusjonen på alt dette blir at det var en sterk følelse i det amerikanske samfunnet om at en ikke lenger ville godta de begrensningene eliten la på majoriteten.

Det som er litt urovekkende nå er at institusjoner som fagbevegelsen og kirka ikke har den samme statusen som tidligere. Det kan svekke demokratiet, for den type institusjoner er nyttige hvis en vil forene ulike interessegrupper. Det er ikke like lett å utvikle solidaritet og viljen til handling uten disse institusjonene. Det var nettopp institusjoner og samhold som var nøkkelen til suksess på 1960-tallet.* USA ser ikke på demokrati som noe positivt, og rapporten The Crisis of Democracy fra 1975 var veldig kritisk til europeiske demokratier. Rapporten omtalte 1960-tallet i USA som “an excess of democracy.” Les rapporten her.

Det var en bevisst strategi fra 1970-tallet for å motarbeide demokratiet i USA. Vi er ikke på det nivået, men jeg mener det er tydelige tegn på at demokratiet er svekket i Norge også.

 * Det er viktig å presisere at det er en dyp splittelse, og sannsynligvis like dype sår, blant kristne i USA. De svarte kirkene gjorde en viktig jobb for å vise at alle mennesker fortjener demokrati og rettigheter som borgere, mens kirker med hovedsakelig hvite medlemmer forholdt seg tause og passive. Vi har en tendens til å gjøre det samme i Norge.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s