Falske bekymringsmeldinger

barn med raseriutbrudd
Det er ulike grunner til at barn uttrykker sinne, men det blir i økende grad vurdert som sykdom eller symptom på omsorgssvikt.
Kilde: rafa2010 via flickr

Det er en stund siden jeg skrev om barnevernet, men det er et emne jeg har engasjert meg i tidligere. Jeg er enig med de som hevder at barnevernet gjør mye bra, men jeg har vært mest opptatt av det jeg mener bør reformeres. Det er ikke noen tvil om at vi trenger denne etaten og at den har gjort mye bra for mange barn, men jeg tror likevel systemet har svekket barns rettssikkerhet unødvendig mye. Jeg ble minnet på dette igjen da jeg i dag kom over et spørsmål noen hadde stilt på forumet til klikk.no: Er det virkelig sånn at du kan sende falske bekymringsmeldinger til barnevernet, uten at det får konsekvenser for melder?

Svaret er faktisk ja. Det er mange som har opplevd at bekymringsmeldinger blir brukt bevisst som en hersketeknikk. Det kan være en ren hevnaksjon, men meldingen kan også brukes for å sette motparten ut av spill i en konflikt. Jeg har opplevd flere typer konflikter, både i arbeidslivet og privat, der en falsk bekymringsmelding har inngått som en del av strategien.

Jeg kan godt forstå at mange er redde for barnevernet. Det hender nemlig at ansatte i barnevernet misforstår formålet med loven, som er å “sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.” Loven sier også at den “skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.”

Dette er litt vagt, men loven er ganske spesifikk i § 4-12  når den lister opp situasjoner der barnevernet kan gjøre et såkalt vedtak om omsorgsovertakelse. Det er egentlig ikke mye rom for tvil der. Ansatte i barnevernet er sikkert ikke glad i det fokuset de får i media, men de sitter sannsynligvis på løsningen selv. Det dukker med jevne mellomrom opp saker der barnevernet har kommet til overraskende resultater, og der det virker som at bekymringsmeldingen ikke var realistisk. TV2 rapporterte om en sak i Skodje kommune som er en av de verste jeg har hørt om. Det høres muligens ut som en tabloid overskrift som behandler saken litt lettvint, men det stemmer faktisk at skolen sendte en bekymringsmelding utelukkende fordi foreldrene spurte om større utfordringer i matte for sønnen, og fordi de skal ha hatt en problematisk kommunikasjon med skolen.

Dette er egentlig en gjenganger, for foreldrene har i en god del av de sakene som havner i media blitt anklaget for for mye eller for lite omsorg. Det er en situasjon der det er umulig å vinne. Hvis en blir anklaget for for mye omsorg, som i realiteten er å sette diagnosen Munchhausen på foreldrene (ofte mor), er en selvfølgelig skyldig hvis en aksepterer diagnosen. Hvis en ikke gjør det blir det tolket som et bevis på Munchhausen. Et par google-søk avslører raskt at det er mange saker som dreier seg om barn som blir hentet på fødeavdelingen før mor og barn blir utskrevet fra sykehuset. Dette skjer tilsynelatende uten at foreldrene får noe informasjon på forhånd. Det er også en god del saker der enten melder eller saksbehandleren bruker ord som psykisk sykdom eller en spesifikk diagnose på eget initiativ, og hvis disse formuleringene blir stående i en rapport, kan de bestemme utfallet på saken.

Loven sier at barnas beste skal veie tyngst, og jeg kan se argumentet om at barnas beste og foreldrenes ønsker ikke nødvendigvis er det samme, men det virker likevel ganske spesielt at det noen ganger kan være tilfeldigheter som avgjør en sak. Barnevernloven sier i § 4-4 at “barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetltak for barnet og familien.” Det kan naturligvis være ting vi utenforstående ikke vet, men det virker noen ganger som at lista med mulige hjelpetiltak blir satt til side, og en direkte omsorgsovertakelse blir prioritert. Da hjelper det faktisk ikke at foreldrene ønsker å samarbeide.

Jeg vet ikke om folk flest tenker over hvor alvorlig det er å sende en falsk bekymringsmelding. Det er nødvendig med bekymringsmeldinger noen ganger, men dette dreier seg ikke bare om retten til å oppdra barna. Foreldrene blir i realiteten anklaget for overgrep eller omsorgssvikt, og det er straffbart. Når melderen har levert rapporten sin lever saken sitt eget liv, og foreldrene må bevise at de er uskyldige. Det er faktisk ikke mange, hvis noen i det hele tatt, som kan bevise at de er uskyldige. Det er likevel et krav noen foreldre må leve med. En bør derfor vurdere om det er andre muligheter enn en bekymringsmelding. Det finnes kanskje ikke alternativer, for vi må ha muligheten til å melde om overgrep der det skjer, men det er også bekymringsfullt at melderen kan lyge uten at det får konsekvenser.

Riksadvokaten ba forøvrig Oslo-politiet om å slå hardere ned på falske voldtektsanmeldelser i 2012. Det er et liknende prinsipp her, for selv om vi liker å tro at det ikke er noen meldere som lyger, vet vi at det skjer. Det er menneskelig å utnytte muligheter til å angripe folk en ikke liker. Jeg angriper ikke barnevernet, for de kan ikke gjøre annet enn å samle informasjon og vurdere om det er noen grunn til bekymring, og selv om de aller fleste meldingene kanskje er reelle, er det heller ingen tvil om at barnevernet blir misbrukt. Etaten blir brukt som et våpen mot andre, og i tillegg til de alvorlige konsekvensene dette kan få for både barna og resten av familien, er det alvorlig å tvinge barnevernet til å bruke ressurser unødvendig. Det er også alvorlig at noen, som i Skodje, sikkert har de beste intensjonene, men resultatet blir likevel det samme.

Jeg vet ikke om det er noen løsning på dette problemet, men jeg peker på at det er et problem i noen saker. Sammenlikningen med voldtektsanmeldelser er en påminnelse om at det ikke skjer ofte, men at det skjer. Det er ingen som har mer makt til å gjøre veldig store inngrep i familiens liv. Det er heller ingen andre etater som i like sterk grad avviser all kritikk. Foreldre og barn har i veldig liten grad mulighet til bli hørt. Da virker det rart at ingen er opptatt av kvaliteten på bekymringsmeldingen. Denne artikkelen fra Tidsskrift for Norsk psykologforening illustrerer noe av utfordringen. Saken dreier som ett av flere opprop der fagfolk har uttrykt bekymring for barnevernet.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s