De gode nazistene

Sylvi Listhaug
Noen mener hun er like farlig og usmakelig som Donald Trump
Foto: Torbjørn Tandberg via regjeringen.no

VG skrev for noen uker siden at Washington Post omtalte Listhaug som “en av Europas Donald Trumps.” Det er ikke spesielt overraskende etter nordmenns og norsk medias kjør mot Frp-politikeren. Det kommer ikke fram hvor den amerikanske avisa har opplysningene sine fra, men det hadde ikke overrasket meg om det dreide seg mer om at de hadde skumlest norske avisoverskrifter enn en rettferdig analyse av norsk innenrikspolitikk.

Norsk media har stort sett hatt negative oppslag om Listhaug etter at hun ble statsråd. Listhaug presenterte ei liste med asylforslag før jul, og hensikten med disse var å gjøre det mindre attraktivt å komme til Norge. Det er relevant hvis vi ønsker å hjelpe de syriske flyktningene. Den engelske avisa Mail Online skrev f.eks. i september 2015 at bare 44 000 av de 213 000 asylsøkerne som hadde blitt registrert i EU i april-juni var syriske flyktninger. Det er med andre ord mange fra andre land, som sikkert fortjener vår empati like mye, men skal vi ta ansvar for alle som vil ha et bedre liv? Jeg tror de fleste forstår at regjeringen må gjøre noe for at Norge skal bli mindre attraktiv for mennesker fra områder med ulike andre konflikter.

Et av forslagene var derfor å øke perioden for å få permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år. Det høres rimelig ut for meg at vi hjelper mennesker så lenge det er nødvendig, men det betyr ikke nødvendigvis at de skal bli boende her. Det er faktisk det som ligger i ordet asyl; det er midlertidig. Utlendingsloven definerer en flyktning som en utlending som har velbegrunnet frykt for forfølgelse p.g.a. etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller p.g.a. politisk oppfatning. Loven sier også at flyktningen ikke har rett til opphold i Norge hvis denne kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet. Loven favoriserer med andre ord regjeringens ønske om å hjelpe syrerne i den regionen de kommer fra.

Det som kanskje er mer kontroversielt er at Listhaug vil kreve et visst nivå i norsk muntlig og at asylsøkerne kan forsørge seg selv i tre år før de får permanent oppholdstillatelse. Det er ikke realistisk, for mange av flyktningene er sannsynligvis ute av stand til å arbeide, og det er dessuten veldig vanskelig for voksne å lære et nytt språk. Dette er derfor et forslag jeg ikke støtter, men vi må nok se det i sammenheng med en strategi som går ut på å fortelle migranter og ikke minst smuglere at det vil bli flere krav i framtida.

Regjeringen vil også at en midlertidig oppholdstillatelse ikke skal gi automatisk rett til familiegjenforening. Det kan virke som at noen familier sender barn og unge menn for at de skal søke om familiegjenforening. Dette er ikke uproblematisk hvis det faktisk viser seg at flertallet kommer fra andre land enn Syria. Da reduserer vi faktisk muligheten til å hjelpe syrere.

Listhaug foreslo også å utstede kontantkort for å hindre at flyktningene sender penger hjem. Jeg forstår tankegangen, men  jeg er ikke enig med de kritikere som har sagt at dette er en umyndiggjøring av voksne mennesker. Jeg tror det er bra for den lokale økonomien hvis flyktningene sender penger hjem, og det er derfor noe vi kan oppmuntre til. Spørsmålet er hvor vi ser for oss at disse pengene havner. Det er dessuten en god mulighet for at noen har vært nødt til å låne penger for å kunne reise til Europa, og det vil  i så fall være lånehaier som har prioritet.

Jeg var inne på i Norsk grådighet at det norske oljefondet er et lite ærbart kapittel i norsk historie. Det er en ting at de av og til investerer i tvilsomme bedrifter, men de som jobber for oljefondet gleder seg over menneskelige tragedier. Det er nemlig når vi har økonomiske nedgangstider, og mange taper på børsen, at de rike tjener penger. Mens mange sleit i kriseåret 2009 kjøpte oljefondet aksjer for 1000 milliarder kroner. Jeg har derfor stilt meg spørsmålet: Hvor langt må vi gå som investorer for å finansiere dagens altruisme? Hvor langt må vi gå for å finansiere pensjoner, helsevesenet, trygdeytelser? Har vi råd til å være sympatiske? Har vi råd til å gi opp olja? (inkl. i Nord-Norge)

Den utviklingen vi har sett de siste par årene får meg til å lure på om nordmenn er gode nazister. De fleste inntar den meningen media sier at de bør ha. Vi har blitt fortalt at Listhaug er både latterlig og ond, selv om jeg mistenker at mange faktisk støtter tanken om en moderat innvandring. Det har også vært en del kritikk mot Erna Solberg, og selv om det kanskje ikke blir sagt direkte, blir det fra medias side antydet at den nåværende regjeringen er den største trusselen mot Norge. Hvis dette var 1940 hadde vi nok ikke sett mange av de samme nordmennene motarbeide nazistene. De hadde hjulpet dem, og regjeringen hadde ikke fått mye hjelp på den spektakulære flykten til London.

Det er vanskelig å finne en mellomposisjon. Hvis en lever i ekstrem fattigdom, eller i krig, er det ikke lett å kjempe mot undertrykkelse, men det har vist seg å være like vanskelig hvis en har det for komfortabelt. Vi trenger kort sagt å finne den mellomposisjonen der vi kan gi uttrykk for hva vi mener. Jeg håper vi har meninger.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s