Vi er én planet, men hvem snakker for oss?

måne og jorda
Jorda sett fra Månen. Det er på tide vi kommer oss videre. Foto: NASA via Wikimedoa Commons

Jeg har vært fascinert av astronomi og science fiction siden jeg som 13-åring så Carl Sagans TV-serie Cosmos, og leste boka som ble gitt ut samtidig. Jeg blir aldri lei av de tretten episodene og har derfor sett dem en rekke ganger siden 1981. Det var en fantastisk entusiasme rundt NASA og jeg følte at jeg var med på noe stort. Jeg trodde romfergene skulle være starten på noe nytt, og et stort skritt videre fra Apollo-programmet. Det har derfor vært en enorm skuffelse å konstatere år etter år at NASA har surret rundt Jorda i lav bane siden Apollo 17 og den siste måneferden i 1972.

Dette er likevel ikke bortkastet, for det er en forberedelse til et bærekraftig liv på en annen planet. Robert Zubrin er en amerikansk luftfartsingeniør og mannen bak Mars Direct, en organisasjon som har lobbet for en Marsekspedisjon i mange år. Jeg husker godt en dokumentar jeg så for mange år siden der han vitnet i en høring i Kongressen, og han sa rett ut at NASAs og Kongressens passivitet var et svik. Jeg kan forstå den lidenskapen han har for Mars, og det er på høy tid å sende mennesker langt forbi månen, men vi kan likevel ikke nekte for at verdensrommet er veldig farlig.

Det er to interessante prosjekter for tiden, samt et som sannsynligvis ikke er mer enn et pr-stunt. SpaceX har ambisjoner om bli det første private selskapet som sender astronauter til den internasjonale romstasjonen i 2017, og de håper i tillegg å sende en ubemannet kapsel til Mars året etter. Det skal være en forberedelse til å bygge en base der. SpaceX har den fordelen at de samarbeider med NASA og det er ikke utenkelig at dette samarbeidet gir resultater. NASA har planer om en bemannet ekspedisjon innen 2030, men dette prosjektet kan bli utsatt til 2040. Mars One er sannsynligvis det villeste prosjektet, for dette skal være en enveistur til Mars i 2024. Dette virker å være et slags reality show der hele 200 000 søkte og de skal til slutt sitte igjen med noen få som får æren av å dø på Mars. Planen er å sende grupper på fire astronauter med 26 måneders mellomrom. Dette høres veldig urealistisk ut.

Det er nok ikke vanskelig å få skipet i bane rundt planeten, men det blir verre å lande. Det er med dagens teknologi og landingsteknikk mulig å lande trygt på Mars med en farkost som veier ett tonn. Det alene gjør en koloni umulig, for NASA mener at de vil trenge mellom 20 og 30 tonn. Jeg tror det er derfor NASA drøyer det, for en kan tenke seg reaksjonene hvis regjeringen betaler for et astronomisk dyrt prosjekt som i tillegg dreper alle astronautene. De vil sannsynligvis trenge tiden fram til 2030, og vel så det, for å løse dette problemet.

Jeg skal ikke gå detaljert inn på alle utfordringene, men det er store problemer knyttet til temperatur, matproduksjon og tyngdekraft. En person som veier 100 kg på Jorda vil bare være 38 kg på Mars. Dette er en av grunnene til at astronauter ikke er mer enn ett år på den internasjonale romstasjonen. Den vektløse tilstanden svekker bein og muskulatur, og siden turen sannsynligvis vil vare i tre år, må vi regne med at astronautene får veldig alvorlige helseproblemer når de kommer tilbake. Det er også grunn til å tenke over politiske konsekvenser.

Romtraktaten fra 1966 slår fast at verdensrommet tilhører menneskeheten, og ingen land kan derfor gjøre krav på noen himmellegemer. Det var derfor ikke mer enn en symbolsk handling da USA plantet et amerikansk flagg på Månen i 1969. Denne traktaten sier så vidt jeg forstår ingenting om private selskaper. Det var derfor ikke i strid med Romtraktaten da President Obama signerte The US Commercial Space Launch Competiveness Act of 2015 i november i fjor. Loven slår fast at private selskaper eller individer kan beholde det de finner på asteroider eller Månen. Dette vil nok på kort sikt redusere de enorme kostnadene ved romfart, men jeg lurer på om det på lengre sikt kan flytte våpenkappløpet ut i verdensrommet.

Stormaktene har nemlig en tendens til å blande seg inn der de har økonomiske interesser å beskytte. Det er store verdier på asteroidene som passerer relativt nær Jorden. Det kan dreie seg om f.eks. gull, sølv, platinum, jern, wolfram, kobolt og titan. Det er også vann, oksygen, hydrogen og ammoniakk der som er viktig for å holde liv i astronautene og for å produsere drivstoff i verdensrommet. Jeg mistenker at stormakter som USA, Russland og Kina tenker på hvordan de kan utøve herredømme i verdensrommet uten å bryte Romtraktaten. India og Japan er forøvrig romfartsnasjoiner også nå, så det kan bli store konflikter i rommet. Polområdene på Jorda blir en slags lakmustest, for hva skjer der når det blir mer attraktivt å eie de områdene? Det er litt forstemmende å tenke på at vi kanskje ødelegger resten av solsystemet like mye som vår egen planet.

Jeg frykter at Carl Sagan var litt for optimistisk da han uttalte seg for 35 år siden. Dette er fra den siste episoden Who Speaks for Earth?

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s