Barnevernets kvinneproblem

Jeg er enig med Martine Aurdal i at barnevernet er selve redningen for utsatte barn, som hun uttrykker det innledningvis i en kommentar i Dagbladet, Krisen i barnevernet. Jeg er også enig i at barnevernsdebatten trenger flere nyanser, men jeg tror likevel hun mister noe av poenget når hun ikke klarer å sette seg inn i den situasjonen mange foreldre har opplevd.

Det som provoserer mange er ikke et barnevern som tilbyr hjelpetiltak og vedtar omsorgsovertakelse bare når det er absolutt nødvendig. Det provoserer heller ikke når barnevernet oppmuntrer til kontakt mellom fosterbarn og biologiske foreldre fordi loven sier at barnet skal tilbake til foreldrene der det er mulig. Det som provoserer er de sakene der dette ikke blir prøvd, der barnevernet bruker unødvendig makt, og forsøk på dialog blir vurdert som innblanding. Det spiller ingen rolle hvor mange slike saker det er. Det som er viktig er at myndighetene anerkjenner behovet for en reform av et veldig lukket miljø. Jeg kan ikke forstå alt selv, men etter å ha opplevd flere ganger at en bekymringsmelding ble brukt som straff i en konflikt, kan jeg forstå litt av det de ivrigste aktivistene føler.

Aurdal skriver at «det er ikke noe omfattende problem i Norge at barnevernet tar omsorgen fra foreldre som burde fått beholde den. Men det skjer.» Hun har forsåvidt et poeng, for det er ifølge advokaten Olav Sylte bare 0,5 prosent av de rundt 35 000 sakene barnevernet åpner hvert år der de fremmer sak om omsorgsovertakelse. Han anslår videre at det bare er omtrent halvparten av denne halve prosenten der foreldrene kjemper for å beholde barna. Det innebærer at saken går til fylkesnemda og deretter til tingretten. Jeg synes ikke det spiller noen rolle om det er omfattende eller ikke, men det faktum at det skjer og at det er vanskelig for foreldrene å gjøre noe, burde bekymre flere.

Det er mye dokumentasjon som viser til at det biologiske prinsippet er sentralt i Norge. Det betyr at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre med mindre det er klart at disse ikke kan klare oppgaven etter å ha fått hjelp og veiledning. Loven sier det ikke direkte, men det er ingen tvil om at dette prinsippet ligger til grunn for loven, for det står veldig klart der at det er hovedmålet å hjelpe barnet til å bli boende hos de biologiske foreldrene. I tilfeller der omsorgsovertakelse er nødvendig skal det arbeides for en tilbakeføring til foreldrene, og retten har selv i saker som går til adopsjon sagt at samværsretten mellom barn og biologiske foreldre skal oppmuntres. Advokat Arne Seland har hatt mange barnevernssaker i retten og han uttalte til Dagbladet at barnevernet ofte tar avgjørelser som er basert på andrehåndskilder og rykter. Situasjonen kan dermed vise seg å være en helt annen når saken kommer til retten. Han mener også at barnevernet har en tendens til å gå inn i feil saker, og at de dermed tar feil barn. Det kan bety at barn som trenger hjelp ikke får det.

Advokat Sylte skrev på bloggen sin om en asiatisk familie der barna ble tatt ved akuttvedtak og omsorgsovertakelse i 2012. Det dreide seg om ulike kulturer, for det er akseptert med oppdragervold som f.eks. klaps i Asia, mens det er ulovlig i Norge. Barnevernet kunne ha prøvd å veilede foreldrene i dette tilfellet, men de gikk istedet rett til et akuttvedtak. Det er en del saker der det kan se ut til at beslutningen ble tatt på grunnlag av panikk eller i beste fall for lite informasjon, og selv om foreldrene vinner fram kan det ta lang tid. Det er fordi det tar lang tid å få en sak til tingretten. Det tok to år for den nevnte asiatiske familien, noe som dessverre er vanlig.

Martine Aurdal nevner også ei bok som den tidligere statsråden for SV, Inga Marte Thorkildsen, skrev. Der viser hun til at ADHD er et tydelig tegn på at barn har blitt utsatt for vold, og dette er noe av problemet i mange saker. Barnevernloven legger opp til en skjønnsmessig vurdering og det er derfor eksempler på at diagnoser og uttalelser fra spesialisthelsetjenesten blir satt til side. Den skjønnsmessige vurderingen konkluderer nemlig noen ganger med at mor gir for mye omsorg og sykeliggjør barnet, eller at mor er psykisk ustabil. Det er forøvrig en diagnose de setter på egen hånd, noe som viser en bemerkelsesverdig innsikt i psykiatrien. Det virker som at de ofte angriper mødre i denne type saker, og en kan lure på om barnevernet har et kvinneproblem.

Aurlands hovedpoenget var å tilbakevise påstanden fra mange demonstranter om at barnevernet er Gestapo, men når jeg leser noen av de sakene som havner i media, kan jeg godt forstå at noen blir veldig emosjonelle. Jeg tror de fleste hadde blitt det hvis de opplevde at f.eks. lav inntekt, manglende forståelse for en annen kultur, eller foreldres kamp for at barnet deres skal få medisinsk behandling, hadde resultert i at barnet deres ble fjernet med makt. Ja, det har faktisk vært noen saker der uniformert politi fjernet et barn med makt, selv om det seinere viste seg at det ikke var noe grunnlag for vedtaket.

Det som er vanskeligst å forstå er hvor lite nordmenn er interessert i å diskutere en etat som sliter med manglende innsyn og en manglende vilje til å gi partene i en sak rettssikkerhet. Vi bare antar at offentlig ansatte gjør det som er til alles beste, selv om ingen har innsyn i den jobben saksbehandlere eller institusjonene gjør. Jeg er derfor tilhenger av å reformere barnevernet. Vi trenger barnevernet, men et bedre et.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s