Religionen som kjemper mot seg selv

Jeg er opptatt av religion. Jeg er ikke det fordi det er lett, for det gjør absolutt ikke livet lettere. Jeg gjør det fordi det er viktig, og fordi jeg tror kristendommen har minst feil. Alle religioner har motsetninger, men det virker på meg som at ingen har flere og større enn islam.

Nordmenn har sammen med resten av Europa snudd ryggen til den religion som skapte sivilisasjonen vår, og istedet lagt sin elsk på islam. Vi vil ikke bli muslimer, for det innebærer et langt større krav til blind lojalitet enn i kristendommen, men vi vil at f.o.f. arabiske innvandrere skal ta religionen med seg. Det har foregått en maktkamp i islam siden profeten Muhammed døde på 600-tallet. Mye innen islam dreier seg om hvem som skal styre muslimene, og hvis en forstår dette, forstår en sannsynligvis mye av den volden som islam er kjent for. Det virker likevel som at vi hopper lett over dette poenget.

Det blir sagt om og om igjen at islam er kjærlighetens og toleransens religion, men det er likevel en religion med en ekstrem dualitet. Profeten Muhammed underviste både i dyder og vold. Det er umulig å forsone disse to motsetningene, med mindre muslimene velger å ta avstand fra den ene. Det er nettopp det som er problemet med islam. Du kan ikke ta avstand fra noe, og hvis du likevel gjør det blir du en vantro, en fiende.

Jeg har merket meg at det er noen muslimer som i etterkant av hvert terroristangrep i Europa hevder at terroristene ikke tilhører den samme religionen, men islam er ikke én religion. Talal Asad omtaler islam som en serie med religiøse symboler som får innhold fra den politiske og sosiale konteksten den utvikler seg i. Det er ikke så enkelt som norsk media vil ha det til, og en kan derfor ikke si at islam er vold eller at islam er fred. Islam er begge deler, sammen med mye annet som ikke lar seg forene med et sosialliberalt samfunn. Dette er en misforståelse som mange muslimer er skyldige i også, og det er ikke mye som tyder på at land som Iran, Saudi Arabia, Nigeria, Afghanistan, Egypt, Syria og Indonesia egentlig ønsker det samme. Alle later likevel som at islam er én og at den er upolitisk.

Det mest alvorlige som har skjedd i Midtøsten er kanskje at de kristne har mistet motet. Hanne Nabintu Herland kjenner denne regionen godt og skriver om det tette båndet mellom kristne og muslimer. Det har bl.a. vært vanskelig å drive veldedig arbeid blant kristne der hvis det ikke inkluderer muslimene også. Det er i henhold til kristen tradisjon, men det er også fordi kristne har sett på muslimene som sine brødre. Patriarken av Antioch og hele Østen uttalte i januar at tilliten mellom disse brødrene er borte. Det er alvorlig.

irakiske flyktninger i Syria
Irakiske flyktninger i Damaskus, Syria. Situasjonen er mer komplisert enn mange aner. Syria har en lang tradisjon for å hjelpe irakiske flyktninger og FN anslo at det var 1,2 irakiske flyktninger i Syria i 2007. De kristne utgjør bare 5 % av den irakiske befolkningen, men 40 % flyktningene i nabolandene.
Foto: James Gordon via Wikimedia Commons

Det er absolutt en kristen tanke å hjelpe alle uavhengig av hva og hvem de tror på, men en kan likevel undre seg over hvorfor kristne i Midtøsten har vært så standhaftige. Dette er ei side som holder et slags regnskap med mennesker som har blitt henrettet fordi de var kristne. Dette er en artikkel som skriver om det armenske folkemordet, der det ottomanske riket prøvde å utrydde de kristne. Artikkelforfatteren skriver også om at dette skjer i dag, og ikke bare i krigsherjede land.

Det er vemodig, og ganske urovekkende, å tenke på dette denne påsken. Nordmenn ser ut til å velge en religion som de har blitt fortalt representerer hovedsakelig fred, toleranse og kjærlighet. Det er likevel ikke lett å se at de har det i Midtøsten, og det er et paradoks at selv om diktatorer som Saddam Hussein og Muammar al-Gadaffi ikke var noen dydsmønstre, for å si det forsiktig, så det ut til at de kontrollerte de kreftene som i dag kanskje lykkes i å utrydde kristendommen fra regionen. Da muslimene dukket opp hadde disse områdene forøvrig vært kristne i minst 500 år, men nå blir de tvunget på flukt.

Når det gjelder terrorisme tror jeg den sympatien vi uttrykker er avhengig av hvor mye vi tjener på det sosialt. Land som Tyrkia, Indonesia, Nigeria og Elfenbenkysten har blitt rammet av terrorisme i det siste. Jeg tror vi hadde gitt disse landene et Je suis-øyeblikk eller et Brussel-øyeblikk hvis vi trodde at det ga oss mange likes på facebook. Vi er patetisk opptatt av bekreftelse.

 

Coming to Terms With Islam’s contradictions

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s