Ondskap og behovet for hevn

Vi kan si hva vi vil om høye etiske normer og viktigheten av at vi ikke krysser den streken som skiller de uskyldige og de skyldige, men jeg tror likevel at hevn har en sentral plass i de fleste menneskers rettferdighetssans.

Filsofen Immanuel Kant er nært knyttet til plikt, og hans etikk kalles derfor for en pliktetikk. Den går ut på at det er vår plikt å handle i samsvar med det kategoriske imperativ. Han ga fem formuleringer av dette imperativet, og universallovformuleringen er den mest kjente: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.

En skulle kanskje tro at hevn ikke hadde noen rolle å spille i et etisk system eller i rettssystemet i et demokratisk land, men det var viktig for Kant at mennesker fikk som fortjent. Han mente derfor at hevn var også en plikt. Jeg har nettopp lest den veldig interessante boka En liten bok om ondskap av Ann Heberlein. Hun kommer bl.a. inn på fysikeren Bruno Manz, som vokste opp i Dortmund, og meldte seg frivillig til Wehrmacht allerede i 1939. Han flyttet til USA etter krigen og ga ut memoarene sine i 2001. Han prøvde i A Mind in Prison: The Memoir of a Son and Soldier of the Third Reich å forstå de valgene han tok som ung mann.

Jeg skal ikke gå inn på inn på den forklaringen her, men han undret seg over hvorfor han ikke tok det samme valget som f.eks. Sophie Scholl gjorde. Hun ble født samme år som Bruno Manz og studerte medisin i München i 1942. Hun ble sammen med den tre år eldre broren sin forgrunnsfigur i mostandsgruppen Den hvite rose. Bruno Manz overlevde krigen, mens de to unge fra Scholl-familien ble arrestert, stilt for retten, dømt og halshugget i løpet av fire dager.

Manz var bare en fotsoldat, men det var mange vitenskapsmenn som fikk gode jobber i USA etter krigen. USA trengte dem, og den denazifiseringen som USA og Storbritannia styrte i Tyskland var like tilfeldig. Dette føles feil. Det er som at ondskapen i andre verdenskrig ikke fikk en naturlig avslutning, og det bidro også til å skape terroristen Ulrike Meinhof. Hun vokste opp i et Tyskland etter krigen der det var nazister i de fleste viktige stillinger.

Den greske gudinnen Themis utenfor høyesterett i Brisbane, Australia. Figuren symboliserer straff (sverdet), vekt (vurdere bevisene) og bindet for øynene objektivitet. Jeg tror likevel at behovet for straff/hevn på vegne av offeret og familien har en større plass i rettssystemet enn mange tenker over.
Den greske gudinnen Themis utenfor høyesterett i Brisbane, Australia. Figuren symboliserer straff (sverdet), vurdere bevisene (vekt) og bindet for øynene er objektivitet. Jeg tror likevel at behovet for hevn på vegne av offeret og familien, som en form for forsoning, har en større plass i rettssystemet enn mange tenker over.
Foto: Wikimedia Commons

Jeg har ikke fulgt med på den nye ABB-saken der terroristen bak Utøya-massakren krever bedre soningsforhold. Jeg har bare lest en kommentar som VG-kommentator Anders Giæver skrev. Han pekte på at Anders Breivik ikke kan ha isolasjonsskader siden han har 3 celler med bl.a. skrivemaskin, treningsrom og TV med DVD-spiller. Han har også kontakt med mennesker, men ikke med de han ønsker kontakt med. Det virker som at fengselet gjør noe for at fangen skal ha det greit, men om det er bra nok er en annen sak.

Breivik kan i teorien komme ut igjen, for det finnes ikke livstid i Norge, men det spørs om det er mulig i dette tilfellet. Hvis psykiatrien mener at Breivik trenger noen som kan moderere ideene hans, må han nødvendigvis ha kontakt med noen som er uenige med han, og som kan diskutere disse temaene. Jeg tror fengselet har gjort mye for å hindre at Breivik har noe kontakt med andre fanger, og det sentrale for min del er om de har prøvd. Hvis de har prøvd og ingen ønsker kontakt, eller hvis det er umulig fordi han blir truet, blir det annen sak. Sikkerheten er imidlertid så streng at selv Breiviks advokater må snakke med klienten sin gjennom en glassvegg. Dette blir kanskje å gå for langt.

Jeg har problemer med et system som åpner opp for livstid, samtidig som vi ikke reformerer fengselssystemet. Det er ikke utenkelig at forvaring blir misbrukt i framtida, og da er det viktig at vi ikke har åpnet opp for noe som faktisk går for langt i retning tortur. Vi må ha et fengsel som er tilpasset et helt liv i fengsel. Hvis det er fare for å spre et farlig budskap, og kanskje rekruttere lærlinger, må fanger leve med at de ikke har tilgang til inernett, men det er ikke bra hvis vi hindrer all menneskelig kontakt. Da må en spørre seg om hvor stor del av fengselsstraffen som er ment å forsvare de utenfor murene, hvor mye som skal virke avskrekkende og hvor mye som er ren hevn.

Vi har ikke hatt denne type fange siden Quisling, men det er sannsynligvis rett å holde ABB på livsstid hvis han fastholder at han ikke har gjort noe galt. Det blir vel lagt opp til at vi skal gjøre et unntak i dette tilfellet, og det er kanskje behovet for hevn som styrer mange av avgjørelsene i denne saken. Det skal sies at ABB sannsynligvis bruker rettsapparatet for å spre budskapet sitt, og jeg forstår at vi ikke kan tillate det. Jeg synes likevel ikke det er så lett å ha en klar mening i denne saken, for det er kanskje nødvendig med et visst fokus på hevn i rettssystemet. Hvis vi er for opptatt av forsoning, en avslutning, en lykkelig slutt, kan resultatet bli at vi godtar ondskap. Jeg tror det var det som skjedde etter andre verdenskrig. Alle ville legge det bak seg raskest mulig.

Bruno Manz spurte seg selv hva det var som ga Scholl styrken til å velge rett og stå mot presset alene. Dette er et spørsmål som burde plage flere av oss. Gjør vi nok? Jeg har hatt kontakt med noen få mennesker de siste årene som jobber for å reformere barnevernet. Det har også vært noen varslere de siste årene som har risikert livene ved å fortelle om ting som har skjedd i f.eks. tobakksindustrien, etterretning, forskning, juks i den farmasøytiske industrien, tortur av krigsfanger etc. Dette er ikke lett hvis en står alene.

Når det gjelder Bruno Manz og Scholl tror jeg Ann Heberlein nevnte at Scholls foreldre hadde skapt et hjem der politikk ble diskutert med barna da de var store nok for det, mens det i Manz’ hjem ikke var debatt, bare en uforbeholden støtte til nazistene. Bruno Manz, og seinere Ulrike Meinhof, måtte likevel ta ansvar for det de hadde gjort. Jeg tror vi kan lære noe viktig fra dette. Vi kan oppmuntre barna til å ha meninger, og til å forsvare dem. Hvis vi ikke gjør det tror jeg mange vil erfare at de ikke kjenner sine egne barn.

 

Immanuel kant (Store norske leksikon)

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s