Den nye epidemien

Epidemic: Affecting or tending to affect a disproportionately large number of individuals within a population, community, or region at the same time. Merriam Webster Dictionary

Dette er bare en av flere definisjoner av epidemi i den amerikanske ordboka. Den sier også, som den norske gjør, at epidemi dreier seg om sykdom. Jeg tenker likevel mest på den vide definisjonen nå. Da er epidemi et ord som kan brukes synonymt med farsott eller pest, og gjerne i overført betydning. Jeg tror det er en treffende beskrivelse, i kombinasjon med narsissisme, for den utviklingen vi har gått gjennom de siste tiårene. Det meste handler om oss selv, også når vi tilsynelatende retter fokuset vekk fra oss selv

Det var en lang periode der jeg ventet med lengsel på at TV-kanalene skulle finne tilbake til en form for normalitet, men det skjedde aldri, og jeg har nok forsonet meg med at verden ikke blir den samme. Reality og et evig jag etter den perfekte eksponeringen er den nye normen. Jeg ikke sikker på om det var vi som skapte denne TV-underholdningen eller om det var den som skapte oss, men disse programmene viser i alle fall noe av den narsissmen som preger oss i dag.

Det er ikke den samme narsissismen som psykiatrien og psykologien beskriver, for det er nok ikke mange som virkelig nyter og beundrer seg selv. Det er likevel ingen tvil om at vi har trekk som kan kalles narsissistiske, og vi er kanskje på vei mot den forbannelsen som rammet Narcissus. Denne skikkelsen fra gresk mytologi ble beskrevet som veldig vakker, men da nymfen Ekho forselsket seg i han, og han ikke gjengjeldte følelsene, ble han som straff tvunget til å forelske seg i sitt eget speilbilde og dø. Det er flere versjoner av fortellingen, men poenget er i alle fall at han ikke så andre enn seg selv, og da kunne han heller ikke skille mellom godt og ondt, selvdisiplin og selvdestruksjon, egoisme og sjenerøsitet etc. Det mest kjente eksempelet i disse dager er kanskje den amerikanske forretningsmannen og politikeren Donald Trump. De sterkeste egenskapene hans ser ut til å være en total mangel på empati, samt en overvurdering av sine egne ferdigheter og popularitet. Det spiller ingen rolle hva andre sier, for den kritikken de kommer med kan bare ikke stemme.

Det er kanskje ingen som er upåvirket, og vi ser denne epidemien selv i det som skal være uselviske handlinger. Jeg har ikke så mange helter lenger. Det er ikke så mange som fortjener den anerkjennelsen, og det er derfor litt trist når en av dem dør. Det virker imidlertid som at det for noen er viktigere å vise at de bryr seg enn å faktisk bry seg.

Bill Nye tar en gruppe-selfie sammen med Preident Barack Obama og Neil DeGrasse Tyson.
Vi kan ikke oppleve noe uten å ta en selfie. Her er det Bill Nye som tar en gruppe-selfie sammen med President Barack Obama og Neil DeGrasse Tyson. Foto: Wikimedia Comons

Da David Bowie døde tok det ikke lang tid før alt som kunne krype og gå av kjendiser skrev en facebook eller twitter-melding der de ga uttrykk for hvor mye Bowie hadde betydd for dem. Det gjør mange av oss hver gang noen dør. Det er liksom forventet. Mange gjorde det samme da storheter som Harper Lee og Umberto Eco døde også, men jeg er ikke overbevist om at det bare var oppriktighet som ble servert.

Denne atferden har vel noe med en fellesskapsfølelse å gjøre. Et dødsfall går nok sterkere inn på oss hvis det er mange andre som uttrykker de samme følelsene. Da kan vi konkurrere om hvem som er flinkest. Det var kanskje det Hillary Clinton gjorde nylig da hun skulle si noe fint om Nancy Reagan, Amerikas førstedame på 1980-tallet. Hillary Clinton roste Nancy Reagan for den jobben hun og Ronald Reagan hadde gjort i kampen mot HIV/AIDS mens han var president (1981-1989). Sannheten er at myndighetene ble klar over denne trusselen allerede det første året hans i Det hvite hus, men han nevnte den ikke ikke i en tale før i 1987.

Det er nok interesser som spiller mest inn for min del. Jeg vokste opp med bl.a. Carl Sagan, Roald Dahl, Isaac Asimov, Leonard Nimoy og The Eagles. Det er kanskje et tegn på narsissisme i meg selv når det ikke betyr så mye om en italiensk forfatter dør (Umberto Eco), mens jeg tenker på de som gjorde oppveksten min interessant.

Vi har i de seinere årene vist en mer altruistisk side av oss selv, eller er det et snev av eksponeringstrang der også? Mange av oss har vært veldig aktive i forhold til å uttrykke empati og støtte til Paris etter et par store terrorist-angrep der. Det var forferdelig da 130 mennesker ble drept i november 2015, og 12 mennesker i Charlie Hebdo-angrepet. De 12 Charlie Hebdo-ofrene var verdt så mye for hele den vestlige verden at vi nærmest slo ring om Paris, mens 2 millioner mennesker og 40 verdensledere marsjerte i den franske hovedstaden. Det var dessuten 3,7 millioner mennesker som gjorde det samme i andre franske byer. Vi fulgte dette tett og brukte sosiale medier til å fortelle hele verden at vi brydde oss. Det var vårt store Je suis Charlie-øyeblikk, og vi viste dette ved å skifte profilbilde på facebook.

Den tyrkiske hovedstaden Ankara har blitt hardt rammet av terror i det siste. De to bombene som eksploderte utenfor jernbanestassjonen i Ankara i oktober 2015 drepte 103 mennesker, og et snaut halvår seinere (13.03.2016) ble 37 mennesker drept i et nytt angrep. Nå er det kanskje mange som ikke vet hvor mye sympati de skal vise for et land som er delvis europeisk og delvis asiatisk, men jeg har i alle fall ikke registrert en veldig stor interesse for å slå ring om Ankara. Dette er tross alt et land som mange europeere har et forhold til. Det er et populært ferieland. Jeg tror dette viser noe som er genuint oss. Vi stiller oss i kø for å gi flyktningene goder, selv om vi vet at det vil redusere våre tilsvarende. Vi gjør det sannsynligvis fordi vi vil se bra ut. Vi klarer samtidig ikke produsere et tyrkisk Je suis-øyeblikk. Vi gjør det kanskje ikke før vi tror vi har sosiale fordeler av det.

Hvordan ser framtida ut hvis vi virkelig har narsissistiske trekk? Det kan bli en brutal oppvåkning, for vi lever på mange måter i ei boble der ingenting er virkelig. Det er et vanlig scenario i science fiction at heltene i historien ender opp i en annen virkelighet der alt virker ekte, men det kan være en illusjon. De kan leve bra der en stund, men det er ikke ekte, og dette er noen ganger en felle eller et fengsel. Det kan dreie seg om en parallell virkelighet eller narkotiske stoffer som får hjernen til å skape en illusjon. Poenget er at en må tolke det en ser og vurdere hva som er virkelig. Da kan en finne veien tilbake til sin egen virkelighet. Løsningen blir kanskje den samme for oss. Hva er det som betyr noe? Hva er virkelig og hva er illusjon? Det er kanskje ikke det beste å grafse til seg mest mulig. Det er den verdenen mektige forretningsfolk og politikere lever i. Det er mange som gir blaffen i miljøet, økonomien, krigen, fattigdommen, sykdom o.l. så lenge det ikke rammer oss direkte. Vi bryr oss av og til, men det er ikke lett å svare på hva det er som får oss til å reagere noen ganger. Det er i alle fall noen syrere som kan glede seg over en midlertidig norsk altruisme i disse dager.

Dette har kanskje like mye med at vi fornekter vår egen kultur å gjøre. Det er et kraftig gruppepress i dag, og det er ikke mye rom for de som tenker litt annerledes. En skulle tro at det er rom for individualisme i en kultur som legger så mye vekt på narsissistiske trekk, men andre betyr bare noe i dette samfunnet hvis de kan gjøre mitt liv bedre. Problemet med å vurdere hva som er virkelig og hva som er illusjon er at mange foretrekker sistnevnte. Det er ikke mange i dag som tenker at vi kan beskylde norske myndigheter eller media for bevisst å bruke propaganda, men resultatet blir kanskje det samme når objektive nyheter en en mangelvare. Vi har nyheter som noen ganger forteller en annen historie eller gir oss en del av sannheten. Det kan sikkert diskuteres hvor bevisst dette er, men vi har i det minste infrastrukturen som er nødvendig for å bruke dette propaganda-apparetet, og dermed styre debatten i en viss retning.

Jeg tror reality og mye annen underholdning har den funksjonen at de skal distrahere oss. De skal få oss til å tenke på andre ting. Det er behagelig å tenke på noe annet enn virkeligheten, og da mener jeg ikke virkeliget i form av Paradise Hotel, Farmen o.l.

Jeg avslutter med et sitat fra Aldous Huxley. Han skrev dette i Enemies of Freedom, og gjentok det i et intervju med Mike Wallace i 1958 da de snakket om amerikanske politikere:

All that is needed is money and a candidate who can be coached to look sincere; political principles and plans for specific actions have come to lose most of their importance. The personality of the candidate, the way he is projected by the advertising experts, are the things that really matter.

Jeg tror nok Aldous Huxley hadde blitt temmelig sjokkert hvis han hadde sett inn i framtida. Eisenhower, Nixon og Stevenson var nok ganske milde sammenliknet med det vi har i dag.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s