Mistillit

Jeg har skrevet mye om barnevernet, men jeg tror det er ganske nøyaktig ett år siden det forrige innlegget. Det dreide seg da om hvordan språket i barnevernsjournaler kan avgjøre hele saken. Jeg har skrevet litt om psykisk helse generelt i det siste, men dette temaet er også veldig aktuelt i forhold til barnevernsbarn.

Jeg nevnte i Mye å hente i psykiatrien at det er mange som vokser opp med psykisk sykdom uten at de får behandling, og at psykiske plager kan forverre seg over tid. Det gjelder ikke minst depresjon. Det er derfor viktig å gi flest mulig barn hjelp tidligst mulig. Det kanskje største hinderet er det frynsete ryktet som psykiatriske sykehus sliter med. Barnevernet, psykiatrien og NAV utgjør et trekløver som sannsynligvis har det dårligste ryktet i samfunnnet. De fleste som jobber på psykiatriske institusjoner får sikkert jevnlige påminnelser om at rundt 100 av pasienter deres begår selvmord hvert år (NRK siterte Adresseavisens gjennomgang som viste 423 tilfeller mellom 2010 og 2014). Det er også mange som spør seg om innvandrere blir godt nok ivaretatt etter som de er mer utsatt for psykisk sykdom enn resten av befolkningen. Det blir pekt på at det er sosiale helseforskjeller mellom innvandrere og nordmenn, og at det er tabubelagt i mange innvandrermiljøer å ha psykiske vansker, men dette er også generelle utfordringer. Det er derfor sannsynligvis ulikheter mellom ulike grupper etniske nordmenn og mellom menn og kvinner.

Hovedpoenget mitt når jeg har skrevet om barnevernet er at barn har det best hos foreldrene, med mindre det virkelig er et grunnlag for å skille barn og foreldre. Jeg er ikke blant dem som hevder det motsatte, men jeg tror det skjer fordi ingen vil innrømme svakheter ved systemet. Jeg føler meg imidlertid ikke overbevist om at barnevernet alltid tar de mest fornuftige avgjørelsene, som da en sosionom ved Lister barnevern skrev i en sluttrapport at mor hadde moderat til alvorlig grad av psykiske lidelser. Det skal ha skjedd ett år etter at de hadde henlagt saken, og uten at noen fagfolk var inne i bildet. I en annen sak tok mor barnet til lege, men til tross for uttalelser fra fastlegen, en privat nevrolog og spesialpedagog, mente barnevernet på Romerike at mora sykeliggjorde barnet. Det blir å beskylde henne for Munchausen uten å bruke dette ordet direkte. Dette er saker som bidrar til at noen ikke stoler på barnevernet, men mange møter likevel dette som en uforbeholden forventning og kanskje også et krav. Hvis vi ikke har denne tilliten kan vi lett stemples som paranoide. De som ikke stoler på ansatte i barnevernet har altså mistet evnen til å vurdere virkeligheten, mens det kan se ut til at barnevernsansatte ikke har det samme kravet.

Det er trist, for barnevernet har alle muligheter til å gjøre mye bra. De kan hjelpe mange familier. Det er mange barn som kan få det mye bedre hvis fokuset er å hjelpe familiene, men det er veldig mange saker som kunne endt bedre. Det er barn som kunne fått det bedre hjemme hvis de hadde fått tilbud om støttetiltak, barnehageplass, besøkshjem og ulike typer avlastningstiltak. Jeg har som lærer erfaring fra flere kommuner og fylker, og vet derfor at det er kommuner der tilbudet er omsorgsovertakelse eller ingenting. Det er kanskje grunnen til at det blir brukt der saken kunne blitt løst på en bedre måte. Jeg må likevel legge til at det er mange saker som blir løst bra, og barna får det bedre etter at barneverent har gjort sitt. Dette er snakk om å gjøre tjenestene bedre.

Det er en del saker der det er rett å skille barn og foreldre, og som en konsekvens av det barna har opplevd er det vanskelig å klare overgangen til voksenlivet. Statistikk viser at barnevernsbarn har en økt risiko for psykisk sykdom og andre utfordringer. En rapport fra NOVA brukte utdanningsnivå, inntekt, arbeidsledighet og sosialhjelp som indikatorer for å analysere hvordan barn som har hatt kontakt med barnevernet klarte seg som voksne. Det var en gledelig økning fra 24 prosent i 2005 til 42 prosent i 2009. Dette er likevel ikke godt nok.

Innvandrere og/eller fremmedkulturelle er i en spesielt vanskelig situasjon. Mange er like redde for barnevernet som de er for psykiatrien. Det har vært en del tilfeller der barnevernet tar barnet, mens foreldrene blir overlatt til seg selv og uten mye informasjon om hva som skjer. Barnevernet har fokus på barna og det kan se ut til at de velger å omgå foreldre det er vanskelig å kommunisere med p.g.a. språkvansker.

Integritet innebærer at noe er uskadd og dermed bevart i sin helhet. Det kan være et stort gap mellom hvordan offentlig ansatte opplever sin egen integritet, og befolkningen ellers vurder den.
Integritet innebærer at noe er uskadd og dermed bevart i sin helhet. Det kan være et stort gap mellom hvordan offentlig ansatte opplever sin egen integritet, og hvordan befolkningen ellers vurder den. Foto: Stuart Miles via freedigitalphotos.net

Dette er ikke ment som et “la oss ta de fordømte barnevernsansatte-innlegg”. Jeg peker bare på at to betydelige offentlige tjenester som er avhengive av tillit, sliter med nettopp det. Denne mistilliten er en direkte trussel mot barn. Nå er kanskje barnevernstjenesten mer sosial, men den er sammen med psykiatrien på en måte en del av spesialisthelsetjenesten i helsevesenet. Helse er relevant for begge, eller burde være det. Jeg vet at det er mange som får hjelp fra begge tjenestene, men det er likevel ingen tvil om at det foregår ting det burde være ønskelig å luke vekk. Det er et forbedringspotensiale. Når det gjelder barnevernstjenesten er det f.eks. uheldig at noen sakkyndige psykologer, ifølge ABC Nyheter, ikke har råd til å være uenige med barnevernet. Det er nemlig Barnevernet, selv om de er en part i saken, som gir psykologen oppdraget.

Jeg anerkjenner problemet mange av de ansatte har. Det er en krevende jobb, og dette er kanskje et politisk spørsmål mer enn noe annet. Hva skal politikerne gjøre for å få de ulike etatene til å fungere bedre? Det er viktig å ha et kritisk blikk på både psykiatrien og barnevernet. Vi kan ikke ha et samfunn som tillater at mangel på ressurser, et lavt faglig nivå, mangel på rutiner og det som til tider kanskje er et tvilsomt menenskesyn skal ødelegge barn.

Jeg nevnte i det forrige innlegget mitt at depresjon ikke er et veldig stort problem for små barn, men det øker med alderen. Vi kan sannsynligvis gi mange voksne et bedre liv hvis vi hjelper dem veldig tidlig. Det vil for noen innebære at de må leve sammen med fremmede voksne i en stor del av barndommen, voksne som bare gjør det fordi de får ganske mye penger for det, mens det for andre barn vil være bedre om hele familien får hjelp. Vi kan ikke leve med en situasjon der familiene er avhengige av at de bor i den rette kommunen.

Jeg har skrevet tidligere om at vi lærer holdninger fra medlemmer av den gruppa vi er en del av. Ungdom lærer fra ungdom, men ikke fra hvem som helst. En tenåring som gleder seg hele uka til fredagens ungdomsmøte på bedehuset er neppe den rette til å snakke med en gutt som mener at livet ikke blir bedre enn øl og Karmøygeddon (metal festival på Karmøy). Jeg tror myndighetene har noen store utfordringer, for det er ikke lett å skape et inntrykk av tillit når de fleste kjenner til minst én sak som forteller en annen historie.

Jeg avslutter med å vise til et blogginnlegg jeg leste nylig. En barnevernsansatt skrev Du skal ikke kunne stryke i livet. Jeg er enig i mye av det hun skriver. Det er viktig å snakke om psykisk helse, å ufarliggjøre det som for mange er skremmende, men det er samtidig noe urovekkende når en ansatt i barnevernet snakker om “å nornalisere et barns psykiske helse.” Da er vi tilbake til barnevernets tidligere avgjørelser, og den tilliten de må jobbe hardt med for å vinne tilbake. Når det gjelder psykisk helse er jeg ikke sikker på om det er full enighet blant fagfolk om hva normalt er, og hvem skal i så fall avgjøre når et barn eller en familie avviker fra det “normale”?

Er det tillatt å være litt annerledes, litt utenfor A 4- formatet? Er det tillatt med kulturer som skiller seg fra den de fleste norske er komfortable med?

Videre lesning om emnet:

Hva er det med noen sakkyndige?

Fikk ingen oppfølging da barnevernet tok barna hennes

Bedre for barnevernsbarn, men ikke bra nok

Tøft å bli voksen for barnevernsbarn

Stemplet mor som psykisk syk

Innvandrere og psykiatriske tjenester

Psykisk helse i et flerkulturelt samfunn

Mor sykeliggjør barnet

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s