Jul med mening

 

En
En “nativity scene” er ofte av figurer, men utstillingen kan også være levende. Denne er fra St. Wojciech kirka i Wyszków, Polen. Foto:Ejdzej via Wikimedia Commons

Dette er noen tanker jeg har i forbindelse med at det er tredje søndag i advent i morgen. Det er med en viss forundring jeg står litt på sidelinja og observerer hvordan julefeiring forandrer seg, både her i Norge og internasjonalt. Det er vanlig i USA å ha en såkalt “nativity scene”. Det er en utstilling som viser Josef, Maria, Jesusbarnet, de vise menn, gjeterne med dyr, og gjerne noen engler. Dette viser hvorfor vi feirer Jul, men det er stadig flere som vil feire Jul uten noe innhold.

Jeg leste nettopp i The Guardian at en koalisjon av ateister og humanister har kuppet det området i delstatsparlamentet i Nebraska der de har hatt en nativity scene hvert år. Denne julekrybba må dermed fjernes den 18. desember, og bakgrunnen for denne protesten skal være å vise at USA er et sekulært land, d.v.s. at de har et skille mellom stat og kirke. Noen reagerer kanskje på at et sekulært land kan ha ei julekrybbe i parlamentet, men det er helt i samsvar med grunnloven så lenge de gir andre den samme muligheten. Det er derfor ateistene får ha en utstilling denne jula, men jeg undrer meg over hvorfor de ønsker det. Jeg undrer meg like mye over Human-Etisk Forbund som vil ha alle de kristne ritene og feiringene, men uten et innhold.

Disse julekrybbene er nesten ikke synlige lenger. Jeg husker for noen år siden at mange butikker solgte en liten stall med keramikkfigurer. Vi hadde en til pynt i stua, men vi har flyttet mange ganger, og den forsvant dessverre på et eller annet tidspunkt. Jeg trodde faktisk ikke det skulle bli vanskelig å finne en ny, men det er nesten som at påminnelser om hvorfor vi feirer Jul blir for ubehagelig. VG hadde en artikkel denne uka om hvordan norske juletradisjoner har forandret seg. Vi feirer like lenge som tidligere, men mange feirer egentlig fra seg i de fire adventsukene, og er derfor klar for hverdagen når jula starter. Juletrefesten er en av tradisjonene som kan forsvinne. Det er litt trist, for hva er det egentlig folk feirer? Hvis det ikke er en kristen feiring er det da det norrøne vinterblotet som samler oss? Nei, det er ikke det heller.

Kristne liker å tro at de store massene reflekterer over de tre store spørsmålene, og at de bare venter på at noen skal gi dem de svarene de har ventet på hele livet. Jeg er nok ikke på langt nær like optimistisk i forhold til menneskers evne til å produsere fornuftige strategier. De fleste bare prøver å takle det livet gir dem. Det kan selvsagt hende at jeg bare har vært spesielt uheldig og truffet på vandrende minnekort. Det er mennesker som har en godt fungerende hjerne, og som derfor kan samle all nødvendig informasjon, men de mangler evne eller vilje til å kople alt dette sammen i en formålstjenlig konklusjon. Det er derfor like mange bevisstløse mennesker inne i kirka som utenfor. Jeg synes likevel mysteriet, enten en forstår det eller ikke, tilfører noe som ikke forsvinner når vi blir mette på kos.

De tre spørsmålene er forøvrig: Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hvor går jeg hen?

Den som kan svare på spørsmålene får sannsynligvis samtlige nobelpriser neste år. De kristne skal visst ha svaret, og jeg tviler ikke på at jeg hadde fått et slags svar, sikkert et langt et også, hvis jeg hadde spurt presten i den kirka jeg besøker ganske uregelmessig. Det vil likevel alltid være et stort, enigmatisk mysterium for min del. Det er det livet er. Jeg har ikke svaret, men jeg kan ikke se at svaret er så kjedelig som at det ikke finnes noe annet enn den verden vi ser på nyhetene. Jul minner oss på at det er en dypere virkelighet enn noen av oss kan se. Det er på en måte lite tilfredsstillende at vi ikke kan se denne virkeligheten. Den er skjult for oss, men virker litt nærmere i mørke desember. Det er ikke et mørke uten håp.

Advent markerer ventetiden fram til Jul. Vi venter på Jesus, som var oppfyllelsen av gamle profetier i Det gamle testamente. Det er sentralt i den kristne troen at dette var en del av Guds plan. Vi tenker derfor mye på Jesus i disse dagene før Jul, men jeg har også tenkt en del på apostelen Paulus de siste dagene. Dette var virkelig rett mann til rett tid, og han ble den viktigste apostelen da kirka organiserte seg de første årene etter at Jesus ble henrettet. Jeg lurer faktisk noen ganger på om dette var den mannen som burde ha blitt valgt som erstatter for Judas. Det er på en måte det Apsotlenes gjerninger sier.

Paulus var en beryktet motstander for de første kristne. Han forfulgte kristne ved å fengsle dem og sannsynligvis ved å gi andre autorisasjon til å steine dem. De første kristne så antakeligvis på Paulus som en av de mest forhatte og fryktede fiendene sine, ikke ulikt en moderne terrorist. Alt skulle imidlertid forandre seg på en reise til Damaskus i Syria. Paulus var på vei for å straffeforfølge kristne der da han ifølge Bibelens versjon av hendelsene (Apostslenes gjerninger 9 og 22) fikk et syn. For å gjøre en lang historie kort, ble jøden Paulus kristen og kanskje den viktigste forsvareren av kristendommen i den viktige etableringsfasen.

Jeg bruker også adventstiden til å tenke på de kristne i Irak og Syria. De har vært der veldig lenge og de snakker arameisk, morsmålet til Jesus og Paulus. Det er en utrolig kontinuitet. Jeg mangler ikke sympati og empati med muslimske flyktninger fra Syria og Irak, men sannheten er at ISIS ikke er de kristnes eneste fiende. De kristne i Syria og Irak har sannsynligvis vært der siden Paulus’ tid. Det er paradoksalt at de kristne i Irak måtte reise nordover til Nord-Irak, der kurderne styrer seg selv. Irakiske myndigheter er enten ikke villige eller i stand til å hjelpe. Jeg anbefaler leserne mine å kikke på noen av de mange you tube- videoene om de kristne i Irak. Jeg ville vise en relativt kort en, og denne fra ifjor Jul er ganske gripende, men uten sterke scener:

Dette er bare en av mange regioner i verden der det er farlig å være kristen. Det er tydelig at regjeringer verden over ikke prioriterer disse, men jeg mener vi bør tenke spesielt på de kristne denne jula. Dette er ikke behagelig. Det er ikke det vi ønsker i jula. Vi vil heller sprenge gledesbarometeret enn å tenke på det som skjer der kristendommen utviklet seg, men vi kan kanskje ha tre tanker i hodet samtidig. En av dem kan kanskje dreier seg om noen andre. Jeg må dessverre innrømme at jeg mer ønsker det enn klarer det selv.

Jeg foreslo forøvrig en jul med mening i Englene blant oss.

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s