Den neste kalde krigen: Den kommende kampen om territorier i verdensrommet

Jorda fotografert fra Apollo 8 som gikk i bane rundt månen. Det finnes ikke eierskap der oppe, men hva skal FN gjøre når det ikke finnes noen lover?
Jorda fotografert fra Apollo 8 mens denne gikk i bane rundt månen. Med vage lover blir det egentlig førstemann til mølla. FN makter knapt nok å enes om konflikter på Jorda. Wikimedia Commons

Jeg har ikke skrevet om Romtraktaten fra 1967 og den amerikanske Space Act fra 2015 på ei god stund, men begge er høyinteressante akkurat nå. Senatet i den amerikanske Kongressen har nemlig vedtatt den sistnevnte loven. Den skal videre gjennom Representantenes hus før presidenten eventuelt skriver under, og dermed endelig vedtar loven.

Denne loven er et skritt på veien mot gruvedrift i verdensrommet, på asteroider f.eks. Det virker kanskje som science fiction, men dette er det første skrittet mot stjernene, og det ligger trolig mye nærmere enn vi forestiller oss. Vi nærmer oss i det minste en type romkappløp og internasjonale konflikter vi ikke har hatt tidligere. Nøkkelordet her er nasjonale interesser. De fleste stormaktene i verden involverer seg i en konflikt hvis de mener de har noen interesser å forsvare. Romtraktaten fra 1967 var et resultat av rom og våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen, og den slår i tillegg til å forby testing av atomvåen i rommet fast at ingen stater kan gjøre territoriale krav i verdensrommet. Den er derimot veldig vag når det gjelder private aktører. Jeg tror vi i framtida kan se statlig engasjement fordi det vil være et privat engasjement. De har altså noen interesser å forsvare.

Nord og sørpolen er to regioner her på Jorda som kan skape liknende konflikter fordi det ikke finnes noe internasjonalt anerkjent lovverk hvis situasjonen skulle forandre seg, altså når det blir verdt å kontrollere dette området. Det er en Antarktistraktat som sier at dette området skal brukes til fredelige formål og ikke være åsted eller gjenstand for internasjonale konflikter, men det betyr ikke nødvendigvis så mye. Hva skjer når isen har smeltet og/eller det er ressurser en kan utvinne der?  Jeg kan se for meg at regjeringer kjemper om kontroll fordi de har “interesser” å forsvare.

Mange snakker om fornybare ressurser i dag fordi vi har brukt opp det meste av de ikke-fornybare ressursene (bortsett fra på polene), men det er store muligheter for profitt og for å utvinne f.eks. olje/gass, mineraler og metaller. Dette burde politikerne ha fokus på i dag for å hindre at framtidige generasjoner må takle et nytt og mye vanskeligere våpen/romkappløp. Problemet blir sannsynligvis at sterke land som USA, Russland, Kina, Storbritannia og Tyskland kanskje ikke føler at det vil være i deres interesse å slippe til mindre land når de er i stand til å forsvare interessene sine mot disse.

Norge er et land som har en del å forsvare, men som neppe vil være i stand til det. Svalbardtraktaten fra 1920 gir Norge suverenitet over Svalbard, men det er neppe så enkelt hvis det en gang i framtida blir viktig for andre land å skaffe seg kontroll over denne og andre øyer i området. Traktaten gir de andre partene (bl.a. USA, Storbritannia, Japan og Russland) rett til fiske og fangst, men hva hvis det blir interessant å lete etter olje? Jeg tror det kan forandre en del lands velvilje i forhold til norsk suverenitet. Når det gjelder politikk kan vi gi uttrykk for at det utelukkende ligger edle motiver bak en innblanding i f.eks. Latin-Amerika eller Midtøsten, men alt handler om makt, og den som vinner kampen om de største ressursene vil få mye makt.

Regjeringer uttaler gjerne at de beskytter sine interesser i et land, og hvis de ikke har noen, oppgir de dette som grunnen til at de ikke involverer seg. Da Ashton Carter, den amerikanske forsvarsministeren, nylig uttalte at USA lovet å forsvare amerikanske interesser og de allierte mot Russlands aggresjon, betydde det ikke nødvendigvis at de forpliktet seg til å kjempe for demokratiet og rettferdig handel. Dette er en definisjon av amerikansk utenrikspolitikk fra California State University som forklarer det meste:

“Foreign policy refers to actions the United States government takes on behalf of its national interests abroad to ensure the security and well-being of Americans and the strength and competitiveness of the U.S. economy. A secure group of citizens requires protection of recognized  national boundaries, a strong economy, and a stable, orderly society.”

Det er vel dette som får mange til å rette kritikk mot USA, men det virker som at det er denne politikken som styrer verden. De samme landene som f.o.f. tenker på sine egne interesser kritiserer andre som gjør det samme. USA har f.eks. anklaget Russland for at de truer verdensfreden når de tenker på sine egne interesser. Det er behagelig å tenke at politikk dreier seg om global fred, ytrings og religiøs frihet og om å spre demokratiet til hele verden, men det dreier seg utelukkende om makt. Dette er også kjernen i konflikten mellom semittiske folk. Det har mindre med hva de ulike sektene tror på. Striden mellom muslimer handler om hvem som skal kontrollere de store massene. Det er sannsynligvis en av grunnene til at vi  bare roter det til, for vi lover noe vi ikke har til hensikt å følge opp.

Jeg tror de to polene våre, og selvsagt verdensrommet, kan bli åstedene for noen alvorlige konflikter i framtida, og vi har kanskje sett en opptakt til det allerede. Det er ikke sikkert selvsagt, men det er mulig at Space Act fører oss et skritt nærmere.

Ashton Carter vows to defend US interests and allies against Russian aggression

Senate votes to legalize space mining

The development of U.S. foreign policy

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s