Den gode følelsen

Jeg har prøvd å formidle noen av nyansene de siste ukene som media ikke har presentert i flyktningdebatten. Da statsminister Erna Solberg kommenterte dekningen den 25. november var hun ganske diplomatisk og kalte debatten for unyansert. Det er mildt sagt, for det har vært et voldsomt mediekjør der det bare har vært plass til én side av saken, nemlig at det er vår plikt å ta imot absolutt alle. Det er ikke mange som har hatt mye å si om de flyktningene som ikke kan reise, og ikke minst de som ikke kan reise tilbake igjen. Media tok fullstendig av for å si det forsiktig, men det er tegn som tyder på at noen journalister har startet å stille spørsmål igjen. NRK meldte f.eks. den 30. september at en del av de syrerne som krysser grensa fra Russland har bodd i Moskva i opp til sju år.

Da nyhetsbildet var på sitt mest intense rapporterte  mange om forferdelige forhold i den franske byen Calais, og ordføreren i denne byen mente at Englands asylpolitikk var intet mindre enn avskyelig. Det var sikkert mye frustrasjon bak den uttalelsen, for Calais trengte nok hjelp med å håndtere denne situasjonen, men var situasjonen så prekær som media ville ha det til? Det er ikke sikkert, for vi snakker om noen hundre mennesker og fra mange ulike land. Jeg er enig i at vi skal hjelpe, men hvorfor kommer dette kravet akkurat nå? Det burde ha vært et interessant spørsmål for media å stille.

Dette er kanskje en forholdsvis ny trend, men ikke så ny som en kunne få inntrykk av. Denne artikkelen fra The Telegraph i august 2014 rapporterte om 1 200 migranter i Calais, hovedsakelig fra Eritrea, Sudan og Afghanistan, men med grupper fra Somalia, Pakistan og Chad også. BBC har en artikkel som viser en liknende situasjon i 2013. Dette går i alle fall tilbake til 2002 da migrantene organiserte en serie flyktningleirer i Calais som gikk under navnet Calais Jungle.  Disse migrantene prøvde å komme seg ulovlig til England som blindpassasjerer på trailere, båter eller toget som kjører gjennom tunellen under kanalen. FN advarte i 2009, ifølge The Guardian, om at det var små barn blant migrantene som tok den farlige turen til England.

Det store spørsmålet jeg sitter med er hvorfor England? Det er grunn til å tro at disse migrantene hadde vært rimelig trygge lenge før de kom til Calais, og England er vel ikke det eneste trygge landet i Europa. Jeg kan godt forstå at de ønsker et bedre liv, men det er noe som skurrer når det blir hevdet at vi ikke kan hjelpe lokalt; hjelpen kan bare skje gjennom å gi disse menneskene en europeisk levestandard. Hvis vi er skeptiske til det blir vi stemplet som intolerante. Da lurer jeg faktisk på hva som er motivasjonen bak.

Dette er en reportasje fra Channel 4 News om Calais Jungle som jeg synes skaper litt balanse:

Nå lurer noen kanskje på hvor jeg vil med dette. Det jeg har prøvd å fokusere på i denne serien om flyktningkrisen er mulige konsekvenser. Det er lett å være altruistisk akkurat nå, men Erna Solberg har et poeng når hun sier at vi har et velferdssystem som er basert på at vi ikke kan ha veldig stor innvandring. Det vet opposisjonen, og den har derfor vært like restriktiv når den har vært i posisjon, og for Arbeiderpartiets del har det vært stort sette hele etterkrigstida.

Det er grunn til å tro at dette kommer til å bli langvarig, for hvis vi sammenlikner med andre muslimske land der vi har hjulpet fram demokratiet, blir det ikke snakk om stabilitet på veldig lenge. Det henger sammen med at det har blitt kjempet en maktkamp innen islam siden profeten Muhammed døde i år 632, og at islam er en religion som ikke tillater at en stiller spørsmål ved Gud og de som representerer han på jorda. Det er derfor grunn til å tro at det ikke blir snakk om et kortvarig behov for beskyttelse, men jeg tror det er det mange regjeringer verden over tror. Det kan forklare hvorfor de er skeptiske til å hjelpe de kristne syrerne fordi de vet at denne gruppa neppe kan reise tilbake til Syria.

Poenget mitt i denne serien har vært at vi ikke kan tillate 50 000 flyktninger per år de neste 10 årene, som de ser ut til å planlegge i Sverige. Da snakker jeg ikke om innvandrere, for de kommer i tillegg. Det er likevel det inntrykket som skapes i media i disse dager, at vi kan ta imot titusenvis per år hvis det kommer så mange. Det vil være suksesshistorier blant disse, men vi har allerede mye erfaring som viser oss at veldig mange av disse sannsynligvis ikke kommer til å arbeide. Det er nok det Erna Solberg har tenkt på, for i en tid da olje og verftsindustrien sliter, og arbeidsledigheten stiger, er det kanskje lurt å tenke på vår egen framtid. Det betyr at vi skal hjelpe, men at vi skal gi en hjelp som monner mer enn den hjelpen vi legger opp til akkurat nå.

Jeg var inne på det i Den selvmotsigende altruismen. Vi har mulighet til å si i fra i dag. Det nytter ikke å komme på banen om fem år og klage på regjeringen for at den slapp så mange inn. Jeg er ikke sikker på hvem som har presset på mest, om det er folket eller media som har mest ansvar, men sistnevnte har i alle fall ikke bidratt til å dempe hysteriet og få fram nyansene som kunne gjort bildet klarere. Nå stemte jeg ikke på verken Høyre eller Fremskrittspartiet ved det forrige Stortingsvalget, men denne saken er ikke så enkel som mange vil ha det til. Senterpartiets Geir Pollestad har hevdet i forbindelse med næringspolitikken at regjeringen selger Norge bit for bit. Den naive altruismen, hvis den virkelig blir så ekstrem som det kan tyde på i øyeblikket, er kanskje så dramatisk at den selger samfunnet vårt. Jeg mener med det at dette kan bli en så stor økonomisk belastning at viktige offentlige tjenester kan forsvinne fordi verken stat eller kommune kan ta seg råd til det. Det er verre!

Men det gir naturligvis en god, varm følelse å vite at en har hjulpet noen. Det er kanskje det dette dreier seg om. Vi vil føle oss bedre. Jeg tror flertallet av nordmenn er smarte nok til å se sammenhenger og vurdere de ulike nyansene i bildet. Jeg tror de kan se at flyktningene sitter i flyktningeleirer i land som Tyrkia, Jordan og Libanon, og at de som reiser gjennom hele Europa ikke er blant de som er mest truet.  Dette har imidlertid ett unntak, de kristne. Jeg velger å gi utrrykk for dette nå som det ikke er populært å gjøre det, snarere enn seinere. Jeg tror det blir flere etter hvert.

Den gode følelsen kan bli ertstattet av den mer ubehagelige skyldfølelsen som kanskje treffer de som erkjenner at de hadde et ansvar hvis dette ikke går like glatt som de trodde. Vi kan jo håpe på at det kommer en liten fé og drysser litt “pixie dust.” Det enkleste hadde likevel vært om vi erkjente galskapen og la oss på en mer moderat linje der vi gjerne la igjen en god del milliarder i Midtøsten, for det spiller ingen rolle hvor mange vi tar imot i Europa. Det løser ikke problemet.

Advertisements

2 thoughts on “Den gode følelsen

  1. Jeg kan så lite om disse konfliktene og landene at jeg synes det er vanskelig å mene veldig mye om hva som skjer, men magefølelsen har protestert mot mediedekningen av flyktningekrisen. Tekstene dine i denne serien er informative, og det setter jeg pris på. Har du tenkt på å legge ut denne eller flere på Verdidebatt? Da ville du fått flere lesere – sikkert en del også som er enig med deg der.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s