Virkelighetsflukt

Escapism: An activity or form of entertainment that allows people to forget about the real problems of life Merriam Webster Dictionary

Jeg er akkurat gammel nok til å huske et levende sentrum, og da jeg vokste opp i Haugesund på 70 og 80- tallet var det gjerne gatemusikanter i gågata sommerstid. Dette fortsatte til inn på 90-tallet, men er helt borte i dag, bortsett fra som et lite innslag på helt spesielle dager. Vi hadde vel knapt nok sett opp fra smarttelefonen lenge nok til å bli klar over at det stod en mann med gitar rett foran oss i dag, og det hadde kanskje ikke fascinert oss heller. Vi har tross alt perfekt lyd og bilde på de ulike håndholdte dingsene våre, så hvorfor skal vi ofre en rusten, omreisende stemme oppmerksomhet og noen slanter?

Jeg følger Popular Science på facebook og en av overskriftene som dukket opp i dag var om noen som prøver å utvikle en app som forteller deg når du kjeder deg. Dette er et av de store problemene i dag. Det å ha dødtid eller t.o.m. å kjede seg blir sett på som så problematisk at vi unngår det for enhver pris, og følgelig takler vi det ikke når et inntreffer. Jeg kan ikke nekte for at jeg er ganske hardt rammet selv. Jeg ser ikke så mye på TV etter at jeg sa opp kabel-abonnementet for et halvt år siden, men tilbringer nok mye tid på nettet. Jeg kan derfor ikke unnslippe helt, for en skal ikke være lenge på facebook eller ei nettavis før en får en grundig innføring i det siste som har skjedd på TV. Jeg fikk derfor litt med meg av MTV Music Aawards nylig, og dette oppsummerer det meste av den kvelden: Miley Cyrus og Kanye West gjør som de vil, og vi vil at de skal gjøre det. Hun har forøvrig hatt en spesiell oppvekst, og hvis du googler “Billy Ray and Miley Curus Vanity Fair photo shoot” får du bl.a. noen bilder av far/datter jeg vil karakterisere som temmelig spesielle. Jeg tror dette skjedde mens hun var Hannah Montana.

Det virker som at vi lever i en veldig dekadent tid der alle tabuer forsvinner i underholdningens navn. Målestokken er hvor mye glede det gir oss. Det er det som skiller godt og ondt, og det som filosofen Emmanuel Levinas omtalte som “den annens ansikt”, betyr mindre for oss i dag (spesielt hvis vi møter denne ansikt til ansikt). Jeg synes vi tar det stadig lenger, men virkelighetsflukt er på ingen måte av ny dato. Det har nok alltid eksistert og på 1930-tallet ble Life et populært blad i USA, hovedsakelig fordi det ga folk noe annet å tenke på. Alan Brinkley skriver dette i Culture and Politics in the Great Depression:

“The pictures gave no indication that there was such a thing as a depression; most of the pictures are of bathing beauties and ship launchings and building projects and sports heroes.”

Situasjonen var den samme på radioen og i Hollywood. Hensikten var å få folk til å glømme. Det virker som at denne utviklingen har fortsatt og vi ser en ganske ekstrem form for flukt i dag, noe som fører til at vi er misfornøyde uten å protestere. Noen av de største suksessene blant ungdom de siste årene, både som litteratur og film, er serier om vampyrer og ikke minst Hunger Games og The Maze Runner. Jeg vet ikke hvor framtidsoptimistiske dagens unge er, men det kan noen ganger virke som at behovet for å glømme er stort. To av de største forbildene ser ut til å være Miley Cyrus og Kardashian-familien.

Jeg vokste opp med TV-seriene Star Trek og er fremdeles en stor fan. Det er likevel et noe kvalmende tema som ofte dukker opp i disse seriene, at vi har utviklet oss til noe uselvisk. I denne episoden har de funnet et skip som driver i verdensrommet. Det viste seg å romme tre kryogeniske frysere for tre menneske som hadde blitt fryst ned 300 år tidligere i håp om legene kunne kurere dem seinere:

Vi kommer nok kanskje aldri dit på egen hånd, men jeg synes det er påfallende hvor langt vekk vi har beveget oss i bestrebelsene på å fjerne den kristne kulturen som formet den europeiske sivilisasjonen. Vi lever kanskje i en tid der framtida til en viss grad er usikker, ikke minst fordi demokratiet internasjonalt forvitrer og vårt eget Storting har stadig mindre innflytelse i sitt eget land. Jeg vil likevel si at det ikke er noen europeere i historien som har hatt det bedre enn vi som lever i Nord-Europa i dag. Vi ser likevel at stadig flere europeere lever i en desperat fattigdom som ikke har vært vanlig her på veldig lenge.

Jeg hørte nylig en podcast fra avisa Guardian som setter dette litt i perspektiv. Den handler om noen afrikanske barn som opplever at ulikhetene øker. Noen får det bedre, mens andre må kjempe mot utrolige odds. De har grunn til å føle fortvilelse, men de er kanskje bedre borgere enn vi ser ut til å være. Kanskje vi skulle bli litt mer afrikanske?

Africa’s Children: 10 years on

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s