Tankereisen

Den skatten lå lenge på
Den skatten lå lenge på “til salgs-bordet” før den fikk plass i bokhylla mi.

Jeg har reist langt denne sommeren, men likevel ikke vært utenfor den lille kommunen jeg bor i. Jeg startet sommeren med å oppdage en liten skatt på biblioteket. De har et bord i et hjørne i barne/ungdomsavdeligen der de selger bøker som har gått ut. Det er litt vemodig å se hva de har der, for det er en del av barndommen min som har gått ut på dato. Anne Cath Vestly er representert med flere bøker, og det er ellers klassiske forfattere som Victor Hugo og Alexandre Dumas, og den fantasisk morsomme Douglas Adams. Jeg fant også tre av science fiction-bøkene til Jon Bing.

Jeg leste krøniken om stjerneskipet Alexandria da de kom ut tidlig på 1980-tallet, og startet årets reise med å lese den første boka i serien igjen. Jeg har også den tredje og fjerde boka, men vil vente med å lese resten til jeg har kjøpt den jeg mangler. Det er en fascinerende idé Jon Bing har presentert. Alexandria er et stjerneskip som også er et bibliotek. Det tar så lang tid å reise mellom planetene at bibliotekarene er nedfryst mens de reiser. Vel fremme blir de der så lenge de trenger for å dokumentere den kunnskapen dette folket har, og hjelpe befolkningen med en utfordringen de måtte ha.

Den lange reisetiden er forfriskende realistisk. Science fiction beskriver som regel en teknologi som neppe blir oppnåelig før om bortimot 1000 år. Bare for å sammenlikne med virkeligheten, så var det en del nettsteder som begeistret delte nyheten i går om at NASA hadde oppdaget det de mener er en planet som ligner mye på Jorda, 1400 lysår fra oss. Den stjerna som er nærmest oss, bortsett fra Sola, er Proxima Centauri, som er 4,2 lysår unna. Den sonden som nylig tok bilder av Pluto hadde en fart på 50 000 km/t, og med den farten vil det ta 80 000 år å nå den nærmeste stjerna. Når vi klarer å reise med lysets hastighet, kan vi altså reise til denne nye planeten på 1 400 år, og selv med ti ganger lysets hastighet vil det ta 140 år. Vi vil altså være avhengig av generasjonsskip og kryogen frysing i veldig lange tider, og det er den ideen Jon Bing har brukt.

Jeg oppdaget Bill Bryson på slutten av 1990-tallet da jeg leste Made in America: An Informal History of the English Language in the United States. En skulle ikke tro at ei bok om språkhistorie kunne være underholdende, men det var den. Bill Bryson er en mester i å krydre fakta med morsomme kommentarer og anekdoter. I A Walk in the Woods tar han for seg “The Appalachian Trail.” Dette er en av verdens lengste turløyper med sine 2180 miles, og den går langs denne fjellkjeden fra Georgia til Maine. Jeg har ikke vært der selv, men det er absolutt fristende etter å ha lest om Brysons opplevelser. Det er en hard tur og Bryson ble litt sjokkert da han i etterkant regnet ut at han ikke hadde klart mer enn 870 miles. Men det er en stor prestasjon for en utrent mann på 44.

Bryson har som vanlig krydret boka med mange morsomme historiske anekdoter fra de områdene han passerte, men det er også en del tragiske ting her som kan gjøre deg temmelig opprørt. Han skriver bl.a. om dyr og skog som har blitt utryddet ut av uvitenhet, men også som et resultat av grådighet. Smokie Mountains blir gjerne omtalt i negative toner, men skogen i dette området har faktisk et utrolig mangfold. Det er 1500 arter av ville blomster, 1000 typer busker, 530 arter mose og lav, 2000 arter sopp og 130 arter tre, 200 fuglerarter, 67 typer pattedyr og 80 typer krypdyr og ambifier.

Det er mye skog i USA sammenliknet med de fleste andre i-land i verden, men det kan noen ganger virke som at det ikke alltid er en velsignelse når myndighetene skal beskytte skogen. Føderale myndigheter eier 240 millioner dekar, og US Forest Service eier 191 av disse. Mye av dette er ifølge Bryson klassifisert som flerbruk (multiple-use), noe som betyr at det brukes til f.eks. gruvedrift, olje og gassutvinning, alpinanlegg, boligeiendommer, ferdsel med snøskuter og andre off-road kjøretøy. Dette krever veier og US Forest Service er faktisk ansvarlig for et veinett på ikke mindre enn 378 000 miles.

Det var moro å lese denne boka på nytt etter såpass mange år. I tillegg til at jeg gledet meg over innholdet, gikk tankene tilbake til da jeg leste boka for 12-13 år siden. Jeg er bare tre år eldre enn Bill Bryson var da han trasket rundt i skogen. Kanskje jeg skal legge ut på et eventyr selv? Det kom faktisk en Hollywood-film ut i år basert på denne boka. Traileren ser litt småmorsom ut, men jeg sitter med en følelse av at den ikke kommer opp på samme nivå som boka. En film kan dessuten ikke formidle de mange faktaopplysningene og morsomme anekdotene som originalen gjør:

Den tredje boka jeg leste denne sommeren var Wilderness Tips av den fantastiske kanadiske forfatteren Margaret Atwood. Dette var en annen type reise. Det er delvis en reise i den kanadiske naturen, men mest av alt en reise gjennom livene til noen kvinner som levde i Toronto fra 1960 til 1990-tallet. Boka består av ti noveller der vi blir kjent med kvinner som ser tilbake på livene sine og de valgene de tok, spesielt i forhold til partner.

En annen forfatter, som Fay Weldon, hadde nok gjort dette til et mer mer åpenbart angrep på mannen, for hun har hatt en tendens til å skrive om menn som aldri er annet enn representanter for ondskapen, det som ødelegger livene til kvinnene. Vi ser nok noe liknende i Wilderness Tips også, at det er menn som har definert og redusert kvinnene i noen av disse novellene, men bildet er ikke så ensidig som hos sinte feminister. Det er mange interessante karakterer i denne boka, og det gjør Margaret Atwoods skildringer langt mer spennende enn Fay Weldons. Tittelen på boka avslører kanskje en ambisjon om å være en overlevelsesguide for kvinner i det urbane Toronto, der handlingen i de fleste novellene utspiller seg. Den kan kanskje tilby menn noe også? Det er noen veldig generelle temaer her, f.eks. det store gapet mellom ungdommens drømmer og den realiteten en våkner opp til som middelaldrende. Novellene viser også de ulike rollene menn og kvinner har, og at menn vil tvinge kvinner inn i en rolle hun ikke velger selv. Det er med andre ord snakk om en maktkamp, og ikke et forhold mellom to likeverdige partnere. Konklusjonen blir kanskje den samme som for Fay Weldon, at kvinner lever i et patriarkalsk samfunn og at det er vanskelig å ta opp kampen mot sosiale normer, men jeg synes likevel dette er en mer positiv feminisme. Det er et mer komplisert bilde.

Terrakottahæren i Xian er omtalt i boka. Hæren består av 8000 forskjellige figurer laget av terrakotta. Den ble oppdaget i 1974 av en bonde som hade blitt truet til å grave en brønn.
Terrakottahæren i Xian er omtalt i boka Midtens rike. Hæren består av 8000 forskjellige figurer laget av terrakotta. Den ble oppdaget i 1974 av en bonde som hadde blitt truet til å grave en brønn.
Wikimedia Commons

Jeg har nettopp lagt ut på en ny reise. Jeg har lest omtrent en tredjedel av Midtens rike av Torbjørn Færøvik. Dette er en fantastisk reise gjennom Kinas historie. Jeg kan allerede anbefale den på det varmeste. Boka har rett og slett vært en veldig positiv leseopplevelse så langt. Den er underholdende, men også litt trist. Færeøvik fulgte opp med Maos rike – en lidelseshistorie etter denne boka. Men dette store riket hadde 4000 år med fascinerende historie før Mao skulle ordne opp. Det skal likevel sies at det som blir omtalt som en rik historie før Mao også inneholder mye lidelse. Samme hva kinesisk filosofi sier om veien til lykke, kan vi vel slå fast at kinesiske herskere ikke alltid bidro til denne lykken. Det moderne eksperimentet med revolusjon og kommunisme har vel ikke vært spesielt vellykket for arbeiderne heller.

Det er litt rart å tenke på at mongolerne kunne ha tatt hele Europa. Djengis Khan døde i 1227, men sønnen Ögedei Khan fortsatte felttoget mot Europa. De kom helt til Wien og forberedte seg nok på å ta resten, men Ögedei døde. Hæren trakk seg derfor tilbake til Beijing, som ble basen for det store mongolske riket. Vi kunne altså vært mongolske i dag, men det ble vi ikke, og kineserne fikk etter hvert landet sitt tilbake også.

Kina bygget seinere en stor flåte og kunne ha blitt en kolonimakt 100 år før Spania og Portugal. Det hadde gjort europeisk historie veldig annerledes. Det hadde sannsynligvis ikke betydd noe for Afrika og Amerika, men jeg har alltid lurt på hvorfor Kina isolerte seg i en periode der de kunne ha erobret verden.

Jeg skal til biblioteket igjen i morgen. Det blir nok en ny reise.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s