Inkluderingsutfordringer

“Dette utfordrer grunnleggende likhetsidealer i det norske samfunnet og er verdt å ta på alvor – særlig fordi barrierene minoritetskandidatene møter ikke kan forklares med henvisning til ellers relevante faktorer som språk, utenlandsk utdannelse eller svakere arbeidserfaring.” Fra rapporten Diskrimineringens omfang og årsaker

Dette er det siste av fem innlegg der jeg retter fokuset mot rasisme i Norge, og i dette innlegget skal jeg hovedsakelig ta for meg rapporten Diskrimineringens omfang og årsaker. Forfatterne, Arnfinn H. Midtbøen og Jon Rogstad, stilte følgende spørsmål:

“Møter jobbsøkere med utenlandske navn større barrierer i tilgangen til arbeidslivet enn søkere med norske navn, selv når alle kvalifikasjoner er identiske?”

Denne studien baserer seg på et ganske omfattende empirisk materiale, bl.a. 1800 fiktive søknader som ble sendt til reelle jobber. De konstruerte fiktive identiteter der minoritetssøkerne enten var født i Norge (andre generasjon) eller kom hit i veldig ung alder. Deretter sendte de to søknader til 900 utlsyninger, en med et typisk norsk navn og en med et utenlandsk navn.

En kan lese to ting ut av testen. Resultatet viste at de to kandidatene ble behandlet likt i 85 prosent av tilfellene, d.v.s. at begge enten ble kalt inn til et intervju eller begge fikk avslag. Men testen viste også at en kandidat med et navn som signaliserte etnisk minoritetsbakgrunn reduserte muligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju med 25 prosent. Forfatterne av rapporten ville utdype funnene med intervjuer av noen av de 900 arbeidsgiverne som var involvert. De sendte derfor et brev til 163 av dem i etterkant av ansettelsesprosessen, og 42 av dem svarte. De fikk en del svar av typen jeg er ikke mot innvandring, men…

Dette sitatet er fra en av bedriftene som valgte ikke å kalle inn minoritetskandidaten:

“Har du en minoritetsbakgrunn, så har du et steg å gå i forhold til den jevne nordmann, for å si det sånn. Er du på en måte handikappet eller du er første eller andregenerasjonsinnvandrer, så har du… du må opp et steg i forhold til de andre kandidatene.”

En minoritetskandidat må med andre ord være bedre, ha høyere utdannelse, mer erfaring eller skille seg ut mer positivt på andre måter sammenliknet med en majoritetskandidat. Med bakgrunn i det nevnte sitatet fikk denne arbeidsgiveren et oppfølgingsspørsmål om det er en ulik risiko involvert i å ansette folk med majoritets og minoritetsbakgrunn. Da fikk de dette svaret:

“Selv om jeg er for et fargerikt fellesskap og har veldig få fordommer her i livet og alt mulig sånt noe, så har det blitt litt for mye vold blant somalierne i Norge. Altså, uansett hvordan du snur og vender på det, så er det litt sånn. Og da må man akseptere at det er ikke en feil holdning i samfunnet, det er en feil holdning fra somalierne. Man må jobbe litt med dem da, for å få ned den voldsspiralen som en del av dem er inne i og sørge for at statistikken der går ned, ikke true en oppfatning på resten av befolkningen. For et faktum er på en måte et faktum.”

En annen skilte mellom innvandrere fra Europa og Asia:

“Vi er veldig familiære med svenske og etter hvert polske, men det er klart, blir det kinesiske og indiske, så er det vel en del større skepsis, jeg tror nok det. At da skal det være litt spesielt hvis vi skal innkalle dem.”

Vi ser her at det er klare tendenser til å tillegge hele grupper negative trekk som individer i denne gruppa har.

Rapporten konkluderer med at det å ha et navn som signaliserer etnisk minoritetsbakgrunn i seg selv fungerer som et hinder mot like muligheter i det norske arbeidslivet, samt at den viser til at norskfødte med innvandrerforeldre kan ha vansker med å bli integrert i det norske arbeidsmarkedet. Intervjuene de gjorde med arbeidsgivere avslørte dessuten at mange ikke tenkte på etterkommere av innvandrere som potensiell arbeidskraft.

Det kommer en del ingeniører og andre godt kvalifiserte fagfolk til Norge som flyktninger og innvandrere.  Skal vi la dem ha ambisjoner?
Det kommer en del ingeniører og andre godt kvalifiserte fagfolk til Norge som flyktninger og innvandrere. Skal vi la dem ha ambisjoner?
Foto: stockimages via freedigitalphotos.net

Dette er i strid med den offisielle versjonen eller antakelsen mange har om at vi er flinke på integrering, men det stemmer ganske godt med noe jeg har skrevet om i tidligere innlegg. Rasisme er diskriminering og den trenger ikke være veldig åpenlys. Den trenger ikke dreie seg om å fysisk angripe innvandrere, marsjere for en nynazistisk gjeng i gatene eller stemme på et populistisk parti. Rasisme dreier seg om å generalisere og tillegge alle medlemmer av en gruppe de trekkene ett av medlemmene har (f.eks. at alle arabiske menn, spesielt hvis de har langt skjegg, er terrorister og nekter kvinnene elementære personlige friheter. Eller at alle somaliske menn er mordere fordi det har vært noen tilfeller, bl.a. forårsaket av manglende psykiatrisk behandling). Det er den tankegangen som får representanter for norske selskaper til å si ting som “god kandidat, men feil hudfarge.” Les om det i Dagens Næringsliv.

Det er ikke uten grunn at arbeidslivet blir sett på som den viktigste arenaen for integrering. Arbeid gjør at innvandrerne blir en del av fellesskapet; de føler seg inkludert. Det er kanskje den største skaden diskriminering gjør, den gir en følelse av at en blir holdt utenfor det samfunnet en bør være en del av. Men dette er ikke bare alvorlig for hvert individ som blir rammet av diskriminering. Det er et problem for hele samfunnet, både økonomisk og moralsk. Vi lever i en kultur der det er viktig å delta, og hvis arbeidsføre ikke arbeider, blir de gjerne stemplet som late. Det har i det siste blitt snakket om at mennesker på trygd bør jobbe for den trygda. Det høres veldig fornuftig ut, men det må være noe relevant og meningsfullt. Problemet med attføringsbedrifter f.eks. er at det stort sett dreier seg om mekanisk arbeid eller en type samlebåndproduksjon.

Fagfolk i NAV-systemet skiller gjerne mellom ervervsevne og inntektsevne. Jeg er selv ganske flink til å skrive og drive research, men det er ikke nok til at jeg kan leve av det. Jeg vil likevel hevde at jeg gjør noe fornuftig. Det er mange selskaper som gambler med sin egen virksomhet fordi de faktisk velger å gi jobben til en som har en hudfarge de tillegger positive trekk, men som kanskje ikke er den beste kandidaten. Utdanningsnivået er ganske høyt i byene i Syria. Jeg kan godt tenke meg at det er noen ingeniører blant de som kommer. Jeg lurer på hvordan norske bedrifter vil behandle søknadene de kanskje får etter hvert. Det er viktig at samfunnet som helhet ikke gjør den samme tabben mange i næringslivet har gjort.

Til slutt noen tall fra Statistisk sentralbyrå. Det var store forskjeller i sysselsettingen blant de ulike innvandrergruppene i 2013. Det var blant innvandrere fra Norden en sysselsettingsandel på 76,3 prosent, mens den synker gradvis for alle andre grupper.

EU-land i Øst-Europa 72,9 %
Øst-Europa utenfor EU 62,8 %
Nord-Amerika og Oseania 66 %
Asia 55,2 %
Afrika 41,9 %

Det var bare beskjedne forskjeller da de nyeste tallene ble publisert i dag.

2014, 4. kvartal:

EU-land i Øst-Europa 73,2 %
Øst-Europa utenfor EU 63,7 %
Nord-Amerika og Oseania 66 %
Asia 56 %
Afrika 42 %

Vi ser at det har vært en beskjeden utvikling. Ledigheten har gått ned med 0,1 prosent blant afrikanske innvandrere, men den er fremdeles høy. Artikkelen fra ssb.no poengterer at gruppene fra Asia og Afrika har innslag av flyktninger med kortere botid i Norge enn de andre gruppene. Det er noe som vil redusere muligheten for arbeid, men artikkelforfatteren må likevel innrømme at sysselsettingen blant afrikanere som har bodd her i over 10 år fremdeles er langt lavere enn gjennomsmnittet for innvandrere.

Det er ulike meninger om det skyldes diskriminering, men det som er klart er at det er en etnisk ulikhet i det norske samfunnet. Det er mulig det er andre ting enn rasisme som ligger bak det faktum at mange er skeptiske til arbeidssøkere fra Asia (som forøvrig inkluderer arabiske land) og Afrika, men det er viktig at vi legger denne skepsisen bak oss. Det blir gjort mye bra arbeid fra stat og kommune, men dette er faktisk noe hele samfunnet må gjøre sammen. Nå er sysselsettingsgraden høyere blant innvandrere i Norge enn den er i mange andre land, men hvis vi skal fortsette som et land der likhetstanken er dominerende, må vi godta andre kulturer og hudfarger. Det er de som skal holde hjulene i gang. Det er foreløpig ikke helt samsvar mellom teori og praksis.

Årsrapporten for 2014 fra Integrerings og mangfoldsdirektoratet sier bl.a. at 16,3 prosent av innvandrere i aldersgruppa 20-66 år ikke er registrert med noen kjent aktivitet eller kilde til livsopphold, mens tallet for norskfødte med innvandrerforeldre er 9,5 prosent og 3,8 prosent i resten av befolkningen. Det er også en høyere andel unge innvandrere (20-29 år) som står utenfor arbeid og utdanning. Tallet blant innvandrere er 21,4 prosent. Det går ned til 10,4 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre og den er på 5,4 prosent i befolkningen ellers. Det er framgang fra første til andre generasjon, men det er likevel for stor forskjell mellom majoritets og minoritetsnordmenn. Det er faktisk sånn at vi hadde sannsynligvis hatt en befolkningsnedgang uten innvandring. Vi trenger derfor innvandrerne, og selv de som ikke kan gjøre et arbeid som gir dem en inntekt, bør få slippe til med det de kan. Utestengelse føles ikke godt og resulterer i mange negative følelser, inkludert frustrasjon og sinne.

Jeg skulle derfor ønske at vi kunne gå vekk fra den tanken som driver attføringbedriftene, nemlig at de som ikke lykkes i arbeidslivet blir så takknemlig for muligheten i en skjermet bedrift, at de gladelig gir opp drømmen eller det som gir livet deres mening. Jeg var selv en akademiker som ble prøvd ut i alt mulig jeg ikke hadde noen forutsetninger for å klare, eller interesse for. Jeg hadde en del innspill selv, men det ble ikke vurdert som relevante. Jeg tviler ikke på at innvandrere har ulike erfaringer, positive også, men flere av de jeg traff på i attføring i Telemark var frustrerte over den nedlatende holdningen de ble møtt med fra veilederne i attføringsbedriften og NAV. Jeg fikk den samme følelsen selv, og jeg konkluderte med, som innvandrerne gjorde, at det ikke hadde noe for seg å snakke om det.

Det er ikke et klima som oppmuntrer til samtale, men jeg har mistanke om at mange av de som smiler og tilsynelatende har det bra, er skuffet. Det har vært sånn for meg i alle fall. Vi blir gradvis flinkere til å inkludere, men det blir likevel feil når vi avviser at noen har negative erfaringer.

Sysselsetting 2013                Sysselsetting 2014, 4. kvartal

Årsrapport 2014

Diskrimineringens omfang og årsaker

Verdens beste land?

Norge og innvandring

Advertisements

2 thoughts on “Inkluderingsutfordringer

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s