Vi er forskjellige

Pappa er kaffe. Jeg er karamell. Mamma er vaniljesaus.
Elias, 8 år

Jeg har nettopp lest boka Kaffe, karamell og vaniljesaus av Hilde Eskild. Sitatet fra gutten som ble resultatet av kjærligheten mellom somaliske Faisal Aligas og norske Liv Toril, ga også tittelen til boka. Det er interessant at barn ser på hudfarge og sammenlikner den med kjente ting. Det er noen som hevder at barn bare ser én farge, at de er fargeblinde. Det er en veldig forenkling, for de har ikke noe problem med å se at vi er forskjellige. De har derimot ikke lært å dømme og diskriminere, men det blir noe annet. Forfatteren av denne boka vil derimot ikke innrømme at vi er forskjellige.

Det er tidvis en veldig interessant bok som skifter mellom episoder som Faisal husker fra oppveksten i Mogadishu og opplevelser han har hatt i Norge. Boka blir dessverre ikke stort mer enn gjenfortalte anekdoter. De er interessante, og gir leseren et innblikk i hvordan Somalia var før og etter krigen, men den gir ikke noe nyttig informasjon i forhold til integrering i Norge. Tittelen ga i alle fall meg forventninger om at rase og kulturforskjeller skulle være en viktig del av boka, men det er det altså ikke. Jeg tror de fleste er enige i at det er urealistisk å forvente at en får det som en vil hele tida. Det er naturlig med en gi-og-ta mentalitet. Jeg er nysgjerrig på hvordan det fungerer i et norsk-afrikansk eller kristent/ateistisk-muslimsk forhold, men det forteller ikke boka noe om.

Hilde Eskild jobber som forfatter og forteller, noe som jeg mener blir litt for tydelig i boka. Den aller siste sida i boka er ei liste over andre bøker Eskild har medforfattet sammen med Benedicte Hambro. Hele fem av disse seks bøkene er gjenfortellinger. Det er fortellinger som er hovedfokuset hennes. Det gjør boka underholdende, men ikke så lærerik som den kunne ha blitt.

kaffe, sjokolade og vaniljesaus
kaffe, karamell og vaniljesaus er absolutt ei lesverdig bok, men jeg mener den skuffer med det den ikke tar opp.

Hilde Eskild er hovedpersonens svigerinne og de to har skrevet boka i et tett samarbeid. Jeg er derfor usikker på om det er Hilde Eskild eller Faisal som styrer samtalen og fokuset denne boka har. Jeg synes ikke boka går langt nok i å forklare hvordan Faisal og hans norske kone klarer det umulige. Han er muslim og jeg vet ikke om hun var kristen da de ble kjent, men når en har vokst opp i et samfunn som er så preget av kristen kultur som den norske, spiller det ikke noen rolle hva en er. Islam og kristendom er uforenlige; de kan ikke leve i sameksistens. Det beste de kan klare er å ignorere hverandre. Denne boka gir et veldig positivt bilde av kjærlighet mellom en norsk kvinne og en afrikansk, muslimsk mann uten å komme inn på noe problematisk. Islam er fraværende i så sterk grad i boka at en kan lure på om Faisal i det hele tatt er religiøs, samtidig som det blir poengtert at religion er viktig for han.

Jeg har krysset den store avstanden det er mellom ulike kulturer selv, og giftet meg med en afrikansk-amerikansk kvinne. Jeg liker derfor den positive skildringen i boka, men lurer likevel på om vi får høre hele historien, for jeg vet at det ikke er uproblematisk. Forskjellen mellom Norge og Arkansas er større enn mange tror, og jeg tror ikke kjærlighet alene er nok til å gjøre avstanden mellom Kristiansand og Mogadishu stort kortere.

Jeg tror faktisk vi må erkjenne at vi er ulike og at det er vanskelig for ulike kulturer å ha noe med hverandre å gjøre. Det snakkes mye om at fremmedhat har med manglende kunnskap å gjøre. Hvis vi bare lærer de nye kulturene å kjenne vil vi takle dem bedre. Vel, vi har da litt erfaring. Vi kjente ganske godt til samene da vi prøvde å drepe den samiske identiteten. Vi kjente taterne da vi tvangssteriliserte og tvangsflyttet dem. Vi opplevde alle andre grupper som levde en omflakkende tilværelse som en trussel, og spørreundersøkelser fra Integrerings og mangfoldsdirektoratet viser at nordmenn har bisarre motsetninger som grenser til det morbide. Vi er positive til å leve i et flerkulturelt samfunn, samtidig som det er stabile, negative holdninger til innvandring. Det er nesten som vi har en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Vi er kanskje det folket som er mest vant til å være alene, som har minst erfaring med andre kulturer, men jeg har tro på at vi finner ut av det. Jeg er likevel sikker på at dette ikke er noe som går seg til uten at jobber hardt for at det skal skje. Det kreves en innsats fra begge parter.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s