Langsom integrering

De som har fulgt meg eller kona mi på facebook har sannsynligvis lagt merke til at vi har hatt en noe konfronterende tone i kommunikasjonen med familien min i det siste. Vi refererte forøvrig til dem som familien min, og da vi ble kritisert for å inkludere hele slekta, begynte vi å navngi personer. Vi har prøvd i en del år å informere dem om sider av samfunnet som de har mindre kunnskaper om fordi de ikke opplever det direkte. Jeg snakker om rasisme. Problemet med rasisme er at det er få som ønsker å tro at det er utbredt i Norge. Det er litt som med konspirasjonsteorier. Hvis en hevder hardnakket at det som få andre kan se, finnes, blir en gjerne stemplet som fanatisk og paranoid.

Vi har derfor fortalt om våre opplevelser gjennom 13 år i Norge. Vi flyttet til Haugesund i 2002 der vi opplevde mange mindre episoder, men jeg husker spesielt året etter da vi flyttet til Stavanger.  Kona mi er afrikansk-amerikansk og hun ble kalt nigger på bussen. Det var det mest åpne angrepet vi ble utsatt for. Mye av det andre har vært skjult rasisme. Vi bodde på Mosvangen Camping de første 2 månedene etter at vi flyttet fra Haugesund i forbindelse med at jeg fikk en jobb på Bryne. Jeg reiste først alene noen uker før jobben startet for å skaffe en leilighet. Jeg kikket på flere, og fikk en muntlig avtale med en mann i Sandnes som hadde et eldre hus ved siden av sitt eget. Det var kanskje naivt, men siden vi hadde et løfte så jeg ingen grunn til å fortsette boligjakten. Da jeg kom tilbake sammen med kona mi et par uker seinere, fikk vi vite at de hadde glømt at de hadde lovet vekk huset til en slektning. Det spesielle i denne saken var at det var vi som svarte på deres annonse. En skulle derfor tro at de hadde tenkt nøye gjennom det før de averterte huset. De hadde nummeret og navnet mitt, og hadde altså hatt to uker på seg til å kontakte meg. Vi måtte derfor bo på en campingplass de første åtte ukene.

Det var fordi vi opplevde det samme en rekke ganger. Jeg hadde positive samtaler med utleiere på telefonen, men vi fikk høre alle mulige forklaringer på hvorfor alt hadde forandret seg siden vi snakket sammen 20 minutter tidligere. Det er derfor det kalles skjult rasisme. En kan lett bortforklare det med tilfeldigheter, men jeg er skeptisk til den type bortforklariger. Det er for mange slike saker, og det er også dokumentert. Jeg har lest flere saker i aviser der innvandrere har fått vite at leiligheten ikke lenger var ledig, mens en norsk kamerat av denne innvandreren testet det etterpå. Da fikk han leiligheten på flekken.

Problemet med skjult rasisme er at en kan aldri være sikker, men det ser ofte veldig mistenkelig ut. Jeg søkte f.eks. på en jobb i Telemark. Jeg var godt kvalifisert som engelsklærer og skolesjefen i denne lille kommunen uttrykte stor glede på telefonen da jeg ringte og sa at jeg tok imot jobben. Det tok ikke lang tid før jeg fikk beskjed om at jeg kanskje var bedre tjent med å se meg om etter annet arbeid. Det første hintet kom faktisk under planleggingsdagene før skolen startet etter sommerferien. De har et uttrykk for dette i USA, black by association.

to menn håndhilser
Det er mange eksempler på at godt kvalifiserte innvandrere kommer bakerst i køen, men det skjer ikke åpenlyst. Denne holdningen er ødeleggende for samfunnet vårt.
Foto: Ambro via freedigitalphotos.net

Det er flere som har dokumentert at søkere med et norsk navn har en mye større mulighet til å få et jobbintervju. Fafo sendte 1800 fiktive søknader til 900 reelle jobbutlysninger i 2012. Halvparten av søknadene ble underskrevet med navnene Andreas Hansen og Ida Johnsen, mens resten fikk navnene Saera Rashid og Kamran Ahmad. De konkluderte med at søkere med et utenlandsk navn hadde 25 % mindre sjanse for å bli kalt inn til intervju sammenliknet med nordmenn, noe en artikkel i Dagens Næringsliv bekrefet i november samme år. Jeg refererer forøvrig til en avhandling av Idunn Brekke litt seinere i dette innlegget. Der kommer det fram at førstegenerasjons innvandrere som tar utdanning i Norge stiller bakerst i køen, og afrikanere kommer helt sist. De har en 30 % sjanse for å få en jobb etter høyere utdanning.

Det var altså noe av dette vi ville formidle, noe vi har gjort på ulike arenaer mens vi har bodd i Haugesund, men også under besøk her. Det har vært ganske forstemmende å oppleve at familien ikke bare mener at rasisme er noe vi har lagt bak oss i Norge, men de mener også at vi overdriver når vi vil forberede barnet vårt på et samfunn som ikke nødvendigvis vil behandle henne retferdig. De mener også at Norge er veldig flinke på integrering. Eller for å si det på den annen måte, erfaringene våre er bare noe vi innbiller oss. En av de som mener å ha førstehåndskunnskap om emnet er en journalist i TV Haugaland, og da passer det godt å ta utgangspunkt i en artikkel fra denne lokale TV-stasjonen. De viser til Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDI) og slår fast at Haugesund og Karmøy er blant landets beste integreringskommuner. Ifølge undersøkelsen er i underkant av 70 % av Haugesunds innvandrere i arbeid.

Det høres veldig positivt ut, og jeg er enig i at det blir gjort mye godt arbeid, men jeg er ikke sikker på om det forteller hele historien. Det er ikke lett å analysere tall jeg ikke har, men jeg har prøvd å antyde noe i alle fall. Jeg vil vise en del tall og linker i dette innlegget som jeg mener kan erstatte mangelen på de statistikkene jeg ikke fant. Det var i 1. kvartal 2015, 2,2 % arbeidsledighet i befolkningen ekslusive innvandrere, mens den var på 7,6 % blant innvandrere. Det er også betydelige forskjeller mellom ulike innvandrergrupper. Ledigheten var på 4,0 % blant vesteuropeere (- Norden der ledigheten var 3,3) og 12,6 % blant afrikanere. 43 prosent av de som deltok på tiltak i 1. kvartal 2015 var innvandrere og en stor del av dem var innvandrere fra Afrika og Asia. Av alle ansatte i Norge jobber 8 % i midlertidige stillinger, og blant innvandrere er andelen 14 prosent. Ansatte med bakgrunn fra Afrika og Asia er speselt høyt representert i denne statistikken. De er også overrepresentert i gruppen av deltidssansatte som ønsker å jobbe mer, men ikke har den muligheten.

barn som holder hender rundt jorda
Dette er den offisielle versjonen av hvordan vi vil ha det, men virkeligheten blir en litt annen hvis vi skal konkurrere om de samme godene.
Photo: Digitalart via freedigitalphotos.net

Artikkelen fra TVH sier ingenting om hvor disse innvandrerne kommer fra eller hvor mange som er på tiltak. Det er viktig at vi bruker tiltak for å holde flest mulig i en form for kontakt med samfunnet, men alle former for tiltak fjerner likevel deltakeren fra statistikken over arbeidsledige. SSB sier på nettstedet sitt at polakker er den største innvandrergruppa i 16 fylker, og i 211 av 429 kommuner. Tyskland og Litauen er størst i 40 kommuner hver. Afrika og Asia var den største innvadrergruppa i 74 kommuner, en nedgang fra 200 i 1998. Dette sier litt om utviklingen, og jeg tror dette er veldig relevant for Rogaland. Det er mye industri her og Aibel er en stor arbeidsgiver i Haugesund. Det er mange øst-europeere som jobber der, og de er godt representert på andre arbeidsplasser også.

Det var i 2013, 75 800 mennesker som innvandret til Norge og 12 prosent av dem var nordmenn. 65 prosent av de utenlandske statsborgerne var statsborgere i et EU-land. En god del av disse var arbeidsinnvandring fra Polen og Litauen. Blant de 15 største innvandrergruppene totalt finner vi Polen, Sverige, Litauen, Tyskland, Danmark, Russland og Storbritannia. Det er ikke det at de ikke trenger noen integrering, men det er ingen tvil om at noen av de største gruppene stiller sterkere enn de andre som utgjør de 15 på lista: Somalia, Irak, Pakistan, Filippinene, Iran,Thailand, Vietnam og Bosnia. Det er nok i denne gruppa de største utfordringene ligger. Vi ser at Afrika og Asia er gjengangere på negative statistikker. Dette er mennesker som ikke kommer til Norge f.o.f. for å arbeide. Det er de som trenger integrering mest, og de som møter de holdningene artikkelen i Dagens Næringsliv forteller om.

Introduksjonsprogrammet skal hjelpe innvandrere til å bli integrert i det norske samfunnet, men f.o.f. gjennom en jobb. Regjeringen har et mål om at 55 prosent av deltakerne skal gå direkte over i arbeid eller utdannig etter endt program, men det nasjonale resultatet i fjor ble 44 %, som var en nedgang på 3 % fra 2013. Denne statistikken sier ikke noe om de som ikke fullførte kurset, og hva som skjedde med dem seinere. Det er likevel ingen tvil om at noen kommuner jobber veldig bra med introduksjonsprogrammet, men det er stor variasjon. Kona mi, Eva, sluttet forøvrig på kurset da hun bestod en test, og hun fikk beskjed om at hun var klar. Dette skjedde før kurset var ferdig og jeg antar at hun derfor ikke ble en del av statistikken. Det viste seg imidlertid at hun språkmessig ikke var kvalifisert til å jobbe. Hun hadde også ambisjoner om å studere på universitetet, men da må hun også bestå Bergenstesten, som er mer komplisert. Hvis en skal fungere i en jobb må en dessuten beherske ganske komplisert fagspråk, og mange yrker har et ordforråd det ikke deler med andre yrker.

Karmøy er en av kommunene som er spesielt flinke ifølge statistikken som ble presentert i artikkelen fra TV Haugaland. De refererer til flyktninger spesifikt og ikke det mer generelle begrepet innvandrer. Det var hele 75 % som fikk jobb eller tok utdanning etter fullført introduksjonskurs ifjor. De fortjener ros for den jobben de gjør i Karmøy kommune, men innvandrere må likevel møte andre holdninger i samfunnet. SSB gjennomførte en undersøkelse om holdninger til innvandrere og innvandring i 2011. Intervjuene ble foretatt i ukene etter terroraksjonen på Utøya, og SSB konkluderte med at nordmenn hadde fått mer positive holdninger til innvandrere etter terroren.

Jeg er likevel ikke overbevist om det fikk en varig effekt. Integrerings og mangfoldsdirektoratet mener nemlig at nordmenns holdninger til innvandrere er stabile. Dette er en årlig udersøkelse for å måle utviklingen over tid, og i 2013/14 svarte over halvparten ja på påstanden om at “det ville være vanskelig for meg å bo i et område der flertallet hadde innvandrerbakgrunn” (dette samsvarer forøvrig med vireligheten, for det er tendenser til “hvit flukt” i Oslo). Halvparten var også helt eller delvis enig i påstanden om at “vi bør ikke slippe inn flere innvandrere i Norge.” Den samme undersøkelsen avslører forøvrig at 90 % av oss mener at innvandrere som ikke blir integrert skikkelig er skyld i det selv.

Bondevik II-regjeringen iverksatte i 2002 noen tiltak for å forebygge rasisme i Politiet. Det er selvsagt mulig at mye har skjedd de siste 13 årene, men det dukker fremdeles saker opp i media som viser at det er en ukultur i Politiet. Det gjelder ikke bare rasisme, men det er generelt for strenge krav til intern lojalitet, også når en ser at kolleger begår urett. Det fikk Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) til å sende et åpent brev til Justisministeren i desember i fjor der de uttrykte bekymring for racial profiling. Det innebærer at minoriteter f.eks. blir kontrollert oftere, og gjerne utsatt for uprofesjonell fremtreden, fordi de ser ut som innvandrere.

Vi har alle hørt om ingeniører og leger som jobber som f.eks. renholdere. Det er sikkert godt utdannete nordmenn som gjør det også, men tall fra Teknisk beregningsutvalg viser at innvandrere med lang utdanning i gjennomsnitt tjener 45 000 kroner i måneden, mens nordmenn med lang utdanning i gjennomsnitt tjener 65 000 kroner. Det er også mange eksempler på at afrikanere som tar utdanningen sin i Norge stiller langt bak i køen. Idunn Brekke skrev om det i en avhandling hun tok ved universitetet i Oslo i 2008. Dette kan ha mange negative konsekvenser, ikke minst er det en trussel mot velferdsstaten.

Det er mange innvandrere som har tatt konsekvensen av at de ikke får jobb eller en jobb de ønsker. Vi trenger faktisk innvandring etter som vi ikke klarer å opprettholde en stabil befolkning alene. Det er grenser for hvor lenge vi kan henvise innvandrere til å lage pizza, kebab og asiatisk mat, eller å vaske flyplassene våre. Det blir som så skyte oss selv i foten. Det har vært en tendens i Norge til å anta at problemet med rasisme ville løse seg selv hvis vi bare ga det nok tid, men det er ikke et typisk trekk ved noen form for menneskelig atferd at det bare forsvinner. Vi må gjøre mer for å hindre diskriminerende atferd, og når det blir oppdaget i næringslivet eller i institusjoner som Politiet, må det få konsekvenser.

Jeg har kommet med veldig mange tall og kilder her og jeg sliter med å behandle dette. Jeg kommer sannsynligvis tilbake med detaljer når jeg har funnet de rette kildene, og bearbeidet den infoen jeg allerede har hentet inn. Hovedpoenget nå er dette:

Kommunene gjør en ganske god jobb, men nordmenn har en del negative holdninger som sitter igjen. Det er én ting at dette er galt, men det gjør også at vi truer vår egen velferdsstat. Det er dessuten mye som som kan gjemme seg bak statistikken.

LO og Unio: Diskriminering er et stort problem
Integrering på rett vei
Innvandring på kommune/fylkesnivå
Innvandring fakta
Deltidsansatte
Lavere andel får jobb
Diskrimineringens omfang og årsaker
Innvandrere tjener mindre
Innvandrerne har skylda

Advertisements

One thought on “Langsom integrering

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s