Hva med oss?

Det er flere tanker som melder seg når jeg tenker på 1. mai. Denne gangen skal jeg ikke fokusere på det tette båndet mellom LO og Ap, og det de to i samarbeid kunne fått til. Jeg tenker f.o.f. på de sakene som ikke blir nevnt. Rett skal være rett. Da jeg kikket på årets paroler i flere byer fant jeg faktisk noen gode i Bergen. Der har LO bl.a. vedtatt disse sakene:

  • Sosial dumping skaper A og B lag – Norsk lønn i Norge!
  • Hev kvinnelønnen – Likelønn nå!
  • Barn er ikke handelsvare – nei til anbud i barnevernet !
  • Gjenreis sosial boligbygging

En skulle kanskje tro at dette var viktig for Ap også, men hva med de som ikke har jobb? Jeg tenker spesielt på den andelen av uføre som havner utenfor fordi de kan jobbe, men ikke innen noe som gir en inntekt. Jeg kan f.eks. skrive, men har ikke sosiale ferdigheter som ville gjort meg egnet som journalist. Jeg har krummet ryggen og gått på mange smeller, uten at det har gitt meg noen verdighet eller rettferdig behandling. Det var ingen som kjempet for meg, heller ikke da jeg var organisert og ba om hjelp.

Det ble mot slutten av fjoråret snakket mye om en ny uføretrygd. Det er mange som taper på denne fordi uføretrygd nå skattelegges som arbeidsinntekt, d.v.s at det blir en skatteøkning. Skattefradraget på gjeld ble samtidig redusert fra 55 til 27 prosent. Frp fikk mye av skylda fordi det er arbeidsminster Robert Eriksson som har ansvaret for å gjennomføre dette, men denne politikken er hovedsakelig et resultat av et ensstemmig vedtak i Stortinget i 2011, to år før Stoltenbergs 8 år med flertall var over.

Ramsdalen
Ramsdalen var en god mulighet for familier med lav inntekt på 1970-tallet. Det er umulig i dag.

Jeg tenker også på boligprisene. Jeg vokste opp i Ramsdalsblokkene (stod ferdig i 1972) og det var mulig for familier med en lav inntekt å bo der. Mora mi var ufaglært industriarbeider og faren min var ufør p.g.a. sykdom. Vi hadde ikke god råd, og foreldrene mine hadde sikkert en del økonomiske bekymringer, men de klarte i alle fall å betale regningene. Basert på artikler jeg har funnet om boligblokker generelt fra 1970-tallet betalte de sannsynligvis mellom 25 000 og 30 000 kroner for denne leiligheten. Jeg så nylig ei annonse for en blokkleilighet i Haugesund (stod ferdig i 1967) som kostet 1,3 millioner, samt 3 000 kroner per måned i fellesutgifter. Dette blir sannsynligvis fremdeles regnet for å være blant noe av det rimeligste du kan kjøpe, men det betyr nok at du må ha en betydelig inntekt for å klare det. Jeg vil tro at de to lånene kommer på i alle fall 9 000 kroner per måned.

Jeg blir litt provosert når jeg leser et intervju som dette fra Bergensavisen der en tidligere distriktssekretær i LO kritiserte Kåre Willoch. Hun gjorde det etter at Willoch hadde klaget over at unge familier ikke kom seg inn på boligmarkedet. Hun har et poeng i at Høyre deregulerte borettsalgsleilighetene i 1982, noe som var starten på den enorme prisøkningen vi har hatt siden den tid. Jeg lurer likevel på om det var, og fortsett er, umulig å snu denne utviklingen politisk. Ikke-sosialistiske regjeringer har aldri vært veldig sterke i Norge; det var ikke denne heller og måtte trekke seg etter et kabinettspørsmål i 1986. Willoch-regjeringen var en ren Høyre regjering (de hadde 53 av 155 mandater) de to første årene etter valget i 1981, og det var i denne perioden LO mener at skaden skjedde.

Men selv om den sosialistiske sida kanskje var imot denne utviklingen hadde det vel vært mulig med en omkamp seinere. Etter valget i 1989 hadde Ap 63 av 165 mandater, mens SV hadde 17 og Aune-lista 1 (tidligere Ap-politiker). Det var ingen tvil om at vi hadde en sosialitisk regjering under Brundtland, selv om det manglet litt på at regjeringen hadde flertall, men under Stoltenberg (87 og 86 mandater i to periodene) hadde de flertall. Som statsminister var Jens Stoltenberg begeistret for ord som sosialt rettferdig budsjett og miljøvern. Mens Jens ga opp månelandingen sin gjennomførte Kanada sin månelanding på 6 år (Jens ga opp etter 8) og til en billigere pris. Når det gjelder sosial rettferdighet i Norge er jeg usikker på hvor Arbeiderpartiet står. Det er ikke sånn at regjeringen har all makt. De andre partiene i Stortinget har et ansvar også, men jeg vil påstå at det partiet som stort sett er størst har mest ansvar, enten de er i regjering eller ikke.

Jeg lurer derfor på hva Ap har gjort for at det skal bli færre mennesker som er utslitte av sykdom og belastningsskader mange år før de når pensjonsalder. Det er dessuten to typer uføre: De som ikke klarer å jobbe og de som kan jobbe, men ikke innen noe som kan gi dem en inntekt. Det er mange tjenester som ikke har veldig høy status, heller ikke i LO og Ap. Hvis det går som jeg håper skal jeg gi ut flere bøker, men dette blir ikke bøker jeg kommer til å tjene noe på. Det blir ikke nok til en inntekt i alle fall, men jeg mener dette arbeidet tross alt har en verdi. Jeg blir likevel stort sett møtt med den holdningen at det er like nyttig for andre som å samle på frimerker. Alle tenker på sine særinteresser og etter at det ble vanskelig for meg i arbeidslivet, tenker jeg på definisjonen av arbeid. Det passer ikke for meg å ikke gjøre noe, men det samfunnet definerer som samfunnsnyttig aktivitet er vanskelig. Det er der jeg faller utenfor.

En annen klassisk tanke denne dagen er det store fokuset mange har på at vi må frede 1. mai som en fridag, mens et land som har avskaffet statskirkeordningen tviholder på de religiøse fridagene. Det er en noe multippel personlighetsforstyrrelse-aktig over denne holdningen. Det forklarer kanskje mye av politikken også.

Ny uføretrygd

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s