Filmer som påvirket

The trouble with L.A. is everybody’s trying to act so super cool all the time and into their own space, like they’d be ruined if they had to feel anything. Nobody wants to feel the pain in things anymore. Jeanie i Foxes.

Jeg tenker en del tilbake på oppveksten og filmer jeg så da, og lurer på hvordan det er for de som vokser opp i dag. Det virker ikke som det er like mye hjelp fra filmene, noen de kan identifisere seg med. Men det er vel desto mer flukt for å glømme sitt eget, kjedelige liv.

Det ser ut til at ungdommene har hatt en uuttømmelig apetitt på vampyr og dystopiske filmer de siste årene. Hvis du søker etter tenåringsfilmer på nettet finner du lister som inneholder noen relativt nye filmer, som Margaret (2011) og Elephant (2003), men ellers er det mange av de filmene jeg så på 80 og 90-tallet. Det er kanskje litt flere å velge mellom hvis en søker etter “coming of age-filmer”, men det virker som det er litt tynt i rekkene der også. Det er god underholdning, men jeg vet ikke om det er filmer som oppmuntrer til ettertanke og som gjerne følger dem gjennom livet. Nå skal det sies at jeg ikke har fulgt veldig nøye med på filmer de siste årene, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at mange av filmene er ren underholdning (romantiske komedier, skrekkfilmer og filmer som er er ment like mye for etablerte voksne som tenåringer).

Det er ikke noe bedre på TV. Når det gjelder f.eks. Disney og Nickelodeon ser det ut til å være gode serier for de minste barna. Da dattera mi var i den rette alderen for Disney Jr. likte hun serier som Jungle Junction, Handy Manny, Little Einsteins, Stanley, JoJo’s Circus og Nick Jr. hadde bl.a. Dora the Explorer. Dette var serier med et positivt budskap, men det virker som kvaliteten går drastisk ned når barna vokser og går over til Disney og Nickelodeon for de større barna. Da holder kanalene seg til en kjedelig sitcom-formel der det ofte er kulere å være dum og frekk enn smart og høflig.

Jeg håper jeg tar feil. Jeg håper mange kan se tilbake på ungdommen sin om 20 år og si at filmene og TV-seriene hadde samme betydning for dem som de hadde for meg. Det var veldig mye dårlig på 80-tallet også, så det er mulig det er kvalitet mellom all dritten i dag også, hvis en bare velger rett, men jeg er altså usikker.

Jeg synes ikke det var lett å vokse opp på 70 og 80-tallet, og det har neppe blitt bedre. Det var vanskelig for alle, og vanskene mine hadde en del å gjøre med at jeg var en introvert, samt at jeg hadde det ekspertene kaller svikt i livsfunksjoner (nonverbale lærevansker), lærevansker generelt og sosiale vansker. Det var for tidlig til å få noen diagnose, men jeg ble nok sett på som annerledes. Jeg var annerledes. Jeg ønsket nok en gang i tiden å delta mer, men hadde ikke ferdigheter eller interesser som gjorde det mulig. Jeg var nok som en brikke som ble liggende igjen på bordet, og deretter ryddet vekk i feil puslesspilleske. Det ble derfor ikke plass til meg i bildet, det var feil bilde.

Det var en del press hjemmefra i forhold til å bli mer som andre. De trodde det var noe jeg bare kunne bestemme meg for. Jeg måtte gjennom en ganske brutal prosess for å bli voksen. Jeg har nok funnet ut en del ting i dag. Jeg har alltid vært en som trives best i sitt eget bilde. Jeg liker å lage mitt eget puslespill, og ikke prøve å tilpasse meg de andre brikkene. Men veien fram var og er fortsatt utfordrende i en verden som egentlig ikke tillater individualisme og annerledestenkende.

Det var derfor jeg ble veldig begeistret for filmer med figurer jeg kunne kjenne meg igjen i. Jeg følte at jeg hadde noe til felles med ungdommene i noen av filmene, selv om disse fiktive folkene bodde i amerikanske storbyer, og hadde en veldig annerledes oppvekst. Det var mye jeg kunne overføre til min egen situasjon. Jeg trodde det var sånn for alle, men det er mulig denne identifiseringen var spesielt sterk i mitt tilfelle etter som jeg hadde vansker med å kommunisere med mennesker i mitt eget miljø. Dette er noen av filmene jeg husker.

Foxes (1980)

Sitatet øverst sier en del om det som er feil i disse familiene. De voksne vil ikke føle, mens barna føler veldig mye. Noen av dem prøver å undertrykke følelsene og tankene, som Annie i Foxes, men det fungerer sjelden. Filmen handler om en gruppe tenåringsjenter som bor i San Fransisco Valley på slutten av 1970-tallet. Jentene har de vanlige tenåringsutfordringene. Det er mest relevant for jenter, men noe er generelt.

Deirdre (spilt av Kandice Stroh) hadde et aktivt seksualliv, men store problemer med relasjoner. Madge (Marilyn Kagan) er ulykkelig over å være overvektig, jomfru og at foreldrene hennes er overbeskyttende. Annie (Cherrie Curry) er i konstant trøbbel fordi hun har stukket av hjemmefra. Faren er veldig kontrollerende, voldelig og er i tillegg politimann. Hun prøver å gjøre livet mer levelig gjennom misbruk av alkohol og stoff. Jeanie prøver å ta seg av veninnene sine, men har noen utfordringer selv. Foreldrene henne er skilt, og Jeanie har et anstrengt forhold til mora, mens hun lengter etter en nærere relasjon til faren. Han er turnémanager for et rockeband, og er lite tilgjengelig på alle måter.

Det store temaet i filmen er fremmedgjøring. Det er stor avstand mellom foreldre og barn, og det er også snakk om normoppløsning og en oppfattelse av verden som meningsløs. Jeg tror i alle fall barna i filmen ser det sånn. Foreldrene gikk nok litt mye inn for discokulturen på 1970-tallet med sin seksuelle promiskuitet og stoffmisbruk. Det var ikke mange voksne som virkelig var til stede. De hadde ikke tid til barna, og det gjør på en måte filmen aktuell i dag også.

Det er i dag andre ting som har tatt over, f.eks. sosiale medier. Jeg leser til stadighet avisoverskrifter om foreldre som glemmer at de har barn fordi de enten er på sosiale medier, playstation e.l. Det er som vi anstrenger oss for ikke å føle noe. Det er et av de store ondene i et moderne samfunn; at det kan være for lite kommunikasjon, rutiner og samhandling mellom foreldre og barn. Mot slutten av filmen blir Madge gift, Annie dør i ei trafikkulykke og Jeanie reiser hjemmefra for å begynne på universitetet.

Her er et klipp fra filmen med sitatet jeg innledet med:

Foxes minner meg litt om Outsiders, som kom ut 3 år seinere, men handlingen var lagt til Tulsa, Oklahoma på 1960-tallet. Det dreier seg om den klassiske konflikten mellom arbeiderklasse og overklasse, eller greasers og socs, som ungdommene i filmen kalte hverandre. Alle skuespillerne i denne klassikeren ble store ungdomsikoner:  Thomas Howell, Matt Dillon, Ralph Macchio, Rob Lowe, Emilio Estevez, Tom Cruise og Diane Lane.

Filmen ble ikke en kjempesuksess og fikk heller ikke spesielt god omtale i media, men jeg synes den var viktig. Jeg bodde forøvrig i blokk til jeg var 12-13 år.  Det var ikke på samme nivået selvsagt, men det var en lignende kamp mellom oss blokkunger og de som vokste opp i eneboliger i området rundt.

Fame
Jeg var en stor fan av denne filmen, og kritikerne likte den faktisk også. Den handlet om ungdommer som gikk på High School of Performing Arts i New York. Det er et tøft yrke de prøver å utdanne seg til. Noen prøver å nå målet raskere gjennom snarveier, men de får noen brutale lærepenger om at den veien er risikabel. Det viser at selv nesten voksne trenger veiledning.

Som i de andre filmene har mange et vanskelig forhold til foreldrene, enten fordi foreldrene er overbeskyttende eller fordi de gir blaffen i barna sine. Jeg likte best Bruno (spilt av Lee Curreri). Jeg identifiserte meg med Bruno, en introvert som elsket å komponere musikk, men som ikke var veldig opptatt av å sosialisere. Han var fornøyd med å være den han var. Jeg kunne alle sangene fra filmen og den seinere TV-serien utenat, og fantaserte om at jeg var Bruno.

Jeg var også begeistret for Irene Cara. Hun hadde en mye bedre stemme, men jeg bestemte meg for å vise et Bruno-øyeblikk fra den populære TV-serien som kom etter filmen. Bruno hadde en far som brydde seg, men det var ikke lett å kommunisere med sønnen. Jeg kjenner meg godt igjen i dette:

Det var mange hjernedøde filmer på 80-tallet, men det var en del bra også. I tillegg til de nevnte var det nok Pretty in Pink, The Breakfast Club og Dagen er din som gjorde sterkest inntrykk på meg. Jeg lurer på om dagens ungdom har sånne fiktive figurer som kan hjelpe dem. Jeg fortapte meg på en måte i filmer, musikk og bøker. Det var vel det som gjorde at jeg kom meg gjennom tenårene. Det var både underholdning, flukt og en mulig løsning. Mange av ungdomene fra disse filmene måtte ordne opp i ting selv, for de fikk ikke hjelp fra voksne. Det er det jeg har prøvd i alle fall. Jeg hadde egentlig ikke noe til felles med ungdommer i San Fransisco Valley, Tulsa eller New York City, men disse filmopplevelsene gjorde likevel livet litt lettere.

Bare for å nevne det. Det er mange som har gledet seg til Fifty shades of grey, og filmen hadde premiere i Haugesund i kveld. Jeg har ikke lest bøkene, men jeg forstod av en filmanmeldelse jeg leste i dag at det dreier seg om en mann som ikke vil ha noe annet enn et forretningsmessig, seksuelt forhold. Når den kvinnelige hovedersonen forelsker seg i denne mannen som hun intervjuer for universitetetsavisa, forlanger han at hun skriver under på en kontrakt der han definerer hvilke seksuelle handlinger hun må utføre.

Dette er altså den kinopremieren kvinner har gledet seg mest til på mange år, hvis vi skal tro mediaomtalen, og det virker som de beundrer denne kvinnen. Jeg vet ikke hva som er mest urovekkende, at unge kvinner liker tanken på et slags slaveri, eller at eldre kvinner godtar det som minner mer om overgrep enn frivillig sex. Jeg kan vel trygt slå fast at jeg ikke forstår fascinasjonen, og ser ikke at dette hjelper jenter og unge kvinner heller. Da tror jeg Foxes var bedre.

Det er bare 3 år til dattera mi blir tenåring. Jeg håper ikke det kommer nye rollemodeller som Kardshian, Lindsey Lohan, Miley Cyrus, reality shows om tenåringsmødre etc. til den tid. Jeg vet dessverre at dette kommer, sannsynligvis mye verre.  Alt annet hadde vært en himmeltilværelse, og det ligger lenger fram. Jeg har lagt merke til at når ulike nettsteder lager lister over gode rollemodeller for jenter, trekker de ofte fram tegnefilmfigurer. Det kan da ikke stå så dårlig til? Jeg forstår at jeg må følge litt med og prøve å påvirke litt.

For det det er noen gode fiktive forbilder, og jeg håper Hermione Granger fra Harry Potter blir den neste helten til dattera mi. Hun blir snart gammel nok til å se filmene. I mellommtida nyter jeg siste rest av den korte tida da jeg er helten hennes.

Advertisements

One thought on “Filmer som påvirket

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s