Språk er makt

Språk er viktig. Ett ord kan forandre på alt, og det er derfor retorikk har vært en viktig del av muntlig og skriftlig språkbruk siden antikken. Makt og retorikk er på en måte to sider av samme sak. Jens Kjeldsen definerer moderne retorikk som kommunikasjon der avsenderen ønsker å oppnå en bestemt form for reaksjon eller respons, eller der avsenderen forsøker å påvirke ved hjelp av egen troverdighet, sakens innhold og gode argumenter. I noen tilfeller, som f.eks. i politikk, er ikke poenget alltid å formidle sannheten. Poenget er like mye å overbevise lytteren/leseren om at taleren/forfatteren har rett, enten det stemmer eller ikke. Jeg leser for tiden boka HVA SA KLIENTEN? av Eivind Engebretsen.

Dette er en analyse av retorikken i barnevernjournaler fra Oslo fra slutten av 1980-tallet. Jeg skal ikke gå gjennom hele boka her, men bruke noen utdrag for å vise hvor viktig språket er. Forfatteren skriver om to holdninger eller type tekster, monologiske og dialogiske tekster.

I det først tilfellet vil den som skriver teksten være lite opptatt av andre oppfatninger, fordi det er ingen andre som kjenner sannheten. Saksbehandleren uttaler seg dermed på vegne av klienten. Den dialogiske holdningen betyr at saksbehandleren ikke fastslår sannheter alene, men er åpen for andre oppfatninger. Klienten får dermed komme til orde.

Engebretsen mener det er ingen som har en ren utgave av monolog eller dialog, men at det er en blanding. Forfatteren av boka har benyttet seg av en mistenksom lesemetode eller dekonstruksjon. Det innebærer at en ikke bare fokuserer på hva teksten betyr, men også på hva den gjør. Noen ganger gjør den noe annet enn den sier.

Det dokumentet en saksbehandler i barnevernet skriver er ikke så ukomplisert som en skulle tro. Det kan hende at det er flere mennesker som har skrevet i journalen, og gjerne over tid. Det gjelder spesielt hvis en sak har fulgt familien i flere kommuner. Saksbehandleren kan ha ulike roller, noe som ikke minst er et problem i små samfunn. Det gjelder ikke barnevernet i dette tilfellet, men jeg tror det har relevans som et illustrerende eksempel. Da vi bodde i Dalen i Telemark gikk jeg i attføring. Vi hadde ansvarsgruppemøter for dattera vår der skolen/barnehage, sykehuset, fastlege, NAV, helsesøster og fysioterapeut deltok. Bortsett fra folkene fra habilitetsseksjonen for barn og unge ved sykehuset, som var 2,5-3 timer unna, var alle de andre en del av lokalsamfunnet. De omgikk hverandre på fritida, både som venner og ledere i kirke, idrettsklubb etc. Jeg samarbeidet med samtlige som lærer før jeg ble arbeidsledig, og måtte forholde meg til dem på ulike fritidsaktiviteter for dattera mi.

Da vi bodde i Halsa i Meløy kommune var historien den samme. Der rapporterte helsesøsteren oss i tillegg til barnevernet, basert på antakelser og spekulasjoner hun ikke kunne dokumentere. Hun kunne ha hentet inn informasjon fra helsestasjonen i Telemark, der vi nettopp hadde flyttet fra, og ved å snakke med oss, men det gjorde hun ikke. Det hun skrev i journalen var en ren monolog. Språket ble avgjørende i det tilfellet også. Det var uheldige, men bevisste ordvalg som skapte hele saken. Jeg måtte samarbeide med denne helsesøsteren fordi hun hadde kontortid på den skolen jeg jobbet på. Hun var dessuten mor til to av elevene mine, samt at hun var leder for koret dattera mi gikk i. Det var kort fortalt tette bånd mellom alle disse aktørene, både på arbeid og privat. Det betyr ikke at de ikke er i stand til å gjøre en profesjonell jobb, men jeg tror det kan skape bestemte holdninger, sympatier/antipatier, følelser og reaksjoner.

Saksbehandleren skal forholde seg til lovverket og samtidig være nøytral, men likevel ta subjektive hensyn i forhold til barnet. Når vi vet hvor mye ett feil ord kan forandre leserens tolkning, sier det seg selv at dette kan være skadelig. Eivind Engebretsen siterer fra flere journaler i boka si. Jeg vil gjengi ett eksempel som i utgangspunktet høres positivt ut for familien, men som kanskje ikke var det «klienten» trodde.

Sigrid kom i kontakt med barnevernet etter at hun hadde skulket skolen og ble innbrakt på politistasjonen.

Jeg spør Sigrid hvordan det går. Hun sier det går fint. Jeg oppsummerer vår forrige samtale. Sigrid sier at hun fortsatt synes det går greit hjemme. Jeg spør om hun tror hennes mor vil svare det samme når jeg snakker med henne. Sigrid sier hun tror det. Jeg sier at jeg kanskje kommer til å ringe skolen og snakke med sosiallærer eller hennes klasselærer for å få bekreftet at alt går bra bl.a. med hensyn til fremmøte. Sigrid sier at hun synes det er greit at jeg ringer.

Dette notatet er en dialog der Sigrid kommer til orde. Det er ikke saksbehandleren som tolker det Sigrid har sagt. Vi får også informasjon om hvordan Sigrid reagerer på spørsmålene. Engebretsen siterer dessuten et tidligere notat fra den samme journalen, da etter et møte med Sigrid og mora hennes. Det virker også positivt. Det gir inntrykk av at det er en samtale mellom likeverdige, men ett enkelt ord skaper likevel litt usikkerhet. Saksbehandleren avslutter på denne måten:

Avtale: Sigrid og mor fortsetter samarbeidet med skolen. De kan hver for seg eller sammen ta kontakt med meg ved behov. Dersom jeg ikke hører noe fra dem eller fra skolen, tar jeg kontakt ut på høsten for å avslutte kontakten/undersøkelsen.

Det at saksbehandleren setter skråstrek mellom de to ordene kontakt og undersøkelse tyder på at hun er usikker på sin egen rolle. Den samme saksbehandleren har tidligere i journalen brukt ordet samarbeid en del, et ord som ifølge Engebretsen er vanlig i disse journalene. Det betyr ikke bare at saksbehandleren har vilje til å la klientene ta del i utformingen av teksten, men det signaliserer også et krav om at klienten ikke kan nekte. Ordet uttrykker dermed like mye behovet for kontroll som en vilje til kontakt.

Ord som samarbeid og avtale høres sjenerøse ut, men det er et sterkt element av tvang. Jeg har mistanke om at hvis foreldrene ikke tar imot dette «sjenerøse» tilbudet, vil de få oppleve det Engebretsen kaller «samarbeidets autoritære skyggeside.» Han tydeliggjør denne sida ved å vise til at det bare er mor og Sigrid som er grammatisk aktive i de nevnte samarbeidsforholdene. Det er mor og datter som har inngått et tett samarbeidsforhold med skolen, mens skolen ikke pålegges å samarbeide med dem. Boka tar seinere for seg karakteristikker.

I en annen sak blir mor beskrevet på denne måten:

Godt forhold til foreldre og god oppvekst. Temperamentsfull. Utagerende. Værsyk. Kan snu fra blid til kjempesur på et øyeblikk. Klarer ikke styre eget temperament. Kjefter. Krangler. Blir passiv og giddelaus i sure perioder.

Det virker på meg som at det er mye tolkning fra saksbehandlerens og kanskje fra fars side også i denne beskrivelsen. Det var i dette tilfellet konflikter i familien. Mor hadde en ny samboer, og hun anklaget far for overgrep mot dattera. Det kommer ikke fram hvor saksbehandleren har fått denne informasjonen fra, men det er neppe fra mor eller ved å observere henne under møtene, i alle fall ikke utelukkende.

Mor har neppe presentert seg selv som værsyk, og hvorfor skulle det være et poeng i en slik rapport? Muligheten for hevnaksjoner er noe barnevernsansatte vurderer når de får en bekymringsmelding, men de er kanskje ikke like kritiske når de skriver denne type karakteristikker i journalen selv. Dette er bare påstander når vi ikke kjenner kilden.

I en annen sak tar Haralds lærer kontakt med barnevernet fordi den 12 år gamle eleven skulket og kom i konflikt med barn og lærere. Både gutten og mora hans ga uttrykk for at de ikke ville ha noen innblanding fra barnevernet. Saken ble derfor avsluttet, men journalen hadde et språk som kunne gitt et annet resultat. Dette er fra et avsluttende notat i journalen:

Det er sosialkontorets mening at gutten i liten grad har gitt uttrykk for sin situasjon. Han sier at han har et bra, men det er ofte vanskelig å ta hans utsagn på alvor.

Sosialkontoret blir her fremstilt som objektiv og troverdig, mens gutten er subjektiv og upålitelig. Det hadde vært helt greit å sette punktum etter uttalelsen: Han sier han har det bra. Resten av setningen blir nesten brukt som et bevis på at det ikke kan stemme. 

Jeg har i tidligere innlegg vist til saker der en saksbehandler i barnevernet har utøvd kontroll. Jeg har sett flere saker der foreldrene, og spesielt mor, har blitt beskyldt for sykeliggjøring av barnet. Diagnoser fra spesialister innen bl.a. nevrologi har blitt satt til side. Det har vært flere saker der saksbehandleren har skrevet i journalen at mora var psykisk syk, uten at det var lege eller psykolog involvert. Jeg tror derfor ikke dette har blitt stort bedre siden 1980-tallet, da journalene som Engebretsen brukte i boka si, ble skrevet.

Det er en grunn til at mange ikke stoler på barnevernet. Det er mye som må ordnes opp der, og uten krav til dokumentasjon og et uavhengig kontrollorgan, ser det ut til å være fritt fram for denne type hersketeknikker. Deretter blir det gjerne snakk om prestisje. Det er ingen som vil innrømme feil, med mindre det blir dokumentert at de har gjort feil, og selv da vinner som regel barnevernet i fylkesnemda.

I vårt tilfelle dokumenterte vi at helsesøsteren og en vikarierende fastlege hadde tatt feil. De innrømmet feil, men mente likevel det var nok med en muntlig beklagelse, og at denne misinformasjonen skule bli stående i journalen. Barnevernet forstod at det ikke var noen sak, men det tok oss likevel 14 måneders kamp å få rettet opp i det som aldri burde ha vært skrevet i journalen. Jeg tror absolutt på at monolog og retorikk har makt. Det er ofte snakk om makt til å ødelegge, mer enn å hjelpe. Jeg har forøvrig skrevet om Hersketeknikker i barnevernet tidligere.

Dette var ikke en direkte anmeldelse av boka HVA SA KLIENTEN? Jeg har prøvd å vise hvor viktig de tekstene barnevernet produserer er. Når saksbehandlere får operere uten kvalitetssikring i noen form, er det sannsynligvis bare ett mulig utfall, maktmisbruk. Ikke hver gang, men det burde ikke være noen tilfeller av maktmisbruk i barnevernet. Det burde derimot være fokus på god kvalitet sånn at familier faktisk kunne spørre barnevernet om hjelp selv. Under dagens regime er det mange som advarer mot nettopp det. Les gjerne boka selv.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s