Bruddstykker av Skjoldavegen

Skjoldavegen eller Fylkesvei 938 går fra Ørpetveit og ender i Møllervegen og kaien. Jeg har skrevet om Ramsdalsblokkene i et tidligere innlegg. En kan forøvrig skimte de i høyre kant av dette bildet.

Det forrige innlegget mitt, Det glemte Hagesund, fikk meg til å tenke på Skjoldavegen. Den er ganske betydningsløs i dag, men da jeg vokste opp i Ramsdalen var den viktig. Det var en hovedvei fra Skåredalen og inn til Haugesund sentrum. Det er fremdeles en mulig rute inn til byen, men deler av veien ble stengt da vi fikk en rundkjøring som gjør at du må kjøre litt i sikksakk via Tuhauggata for å komme inn på Skjoldavegen igjen, på den andre sida av Karmsundgata. Der er det dessuten enveiskjøring som tar deg ut av sentrum. Den er derfor nesten død som handlegate.

Et av de tidligste minnene er fra en gang jeg skulle på kino i sentrum. Det er vel rettere å si at jeg har flere vage minner, men det som gjorde inntrykk var faktisk turen ned. I tillegg til Skjoldavegen var det en del interessante sideveier, og ikke minst Audiforhandleren, som bremset farten. Jeg mener å huske at det var noen butikker i Skjoldavegen før en kom til sentrum også.

Det var av en eller annen grunn en snacksautomat ved siden av kiosken Tito. Jeg mener å huske at Tito var en bensinstasjon da, og den strenge frøken Strand bodde visst rett over gata (jeg tror hun underviste moren min også, men hun var alltid bare frøken). Automaten var utenfor stasjonsområdet, så den hadde visst ikke noe med den å gjøre. Den bare stod der litt umotivert, men det var i alle fall et eksotisk innslag. Jeg ble voksen lenge før skateboard ble populært i Haugesund. Det gikk ikke noe bedre med BMX-sykling, ishockey, windsurfing, vannski, friidrett, fotball, bueskyting, tennis, rulleskøyter heller, men av ulike grunner. Mange av disse tingene er kostbare, så det hadde aldri vært aktuelt likevel. Jeg prøvde noen av disse aktivitetene med varierende hell, mens andre bare ble en fjern drøm om en verden utenfor Haugesund. Det var det denne automaten var. Den hadde egentlig ikke noe med Haugesund å gjøre.

Jeg kikket lengselsfullt på den hver gang jeg gikk forbi, eller vi kjørte forbi i familiebilen, men jeg kjøpte aldri noe. I motsetning til i dag hadde ikke barn og ungdom penger. Det var uhyre sjelden jeg hadde det i alle fall. Jeg fikk av og til penger til et spesielt formål. Jeg ble sendt til butikken eller slakteren noen ganger, og noen ganger fikk jeg gå på kino, men jeg hadde ikke penger til mer enn det oppdraget jeg hadde fått. Jeg tror likevel det var én gang jeg kjøpte en sjokolade fra denne maskinen. Den var vanskelig å få ut, og smakte det samme som en sjokolade fra butikken, men opplevelsen var likevel en ganske annen. Jeg gjorde noe nytt.

Det var nesten som at verden utenfra, den som ellers bare kom til Haugesund gjennom kinolerretet, hadde kommet til Haugsund. Det var nesten like stort som da Alan Alda, på toppen av sin karriere, faktisk stod i Haraldsgata. Eller som da Up With People hadde et show i Haraldshallen, rett ved siden av skolen jeg gikk på. Eller da Kevin Keegan spilte for Hamburger SV på Haugesund Stadion i 1978. Det hendte faktisk at verden kom til lille Haugesund. Alt dette skjedde enten rett ved siden av Skjoldavegen, eller så var det den som viste veien. Men drømmer har en tendens til å bli knust, og det tror jeg denne ble også, bokstavelig. Jeg tror denne automaten ble utsatt for hærverk, og aldri reparert.

Det var ikke noe dårligere de få gangene jeg kjøpte pommes frites på Jali i sentrum heller. Jeg mener å huske at dette gatekjøkkenet hadde en fasade som fortalte om den store verden. Det var byer som New York, London, Paris etc. Det fungerte neppe for voksne, men for en guttunge var Jali som å få en smak av noe eksklusivt og raffinert. Det var bare trauste poteter, og det var sikkert som å fylle blodårene med størknet fett, men jeg spiste noe som hørtes fransk ut og som barn i Amerika spiste også. Det var verdt mange Michelinstjerner.

Det var forøvrig en kiosk ved siden av Jali som solgte brukte blader. Jeg likte spesielt serier som På vingene, Tex Willer, Sølvpilen og Fantomet. Det hele startet i Skjoldavegen. Vegen fra Ramsdalen til verden, representert ved Jali, en snackautomat, Edda Kino og actionblader, ble dermed kort.

Det var forøvrig en lekeplass ved Flotmyr, nesten nede i sentrum. Der var det bl.a. en karusell, noe som jeg knapt nok har sett siden. Den plassen var en magnet på oss som unger, men det er dessverre en parkeringsplass idag.

skjoldavegen
Her fortsetter Skjoldavegen etter undergangen som sikrer fotgjengere/syklister en trygg passasje under Karmsundgata. Dette var riktignok en kald desembermorgen, men det er så lite liv her nå.

Jeg husker knapt nok hvordan det var da det gikk an å kjøre hele Skjoldavegen ned til Strandgata. Den stopper i dag ved Karmsundgata der det er en undergang for fotgjengere. Skjoldavegen var travlere da. Det var flere butikker, bakeriutsalg og et par fiskebutikker. Det var en konkurranse i sentrum, mellom gågata  og Skjoldavegen. Jeg husker jeg kikket mye i vinduet til en butikk som solgte fjernstyrte fly. Det var en annen ting jeg bare kunne drømme om.

Hvis en følger Skjoldavegen helt til endes kommer en til Møllervegen. Dette er muligens det eldste gjenværende sentrumsområdet, og i den andre enden av dette smauglignende kvartalet var Sjøhuset. Foreldrene mine handlet mye der før det var noe som het kjøpesenter og konkurranse fra industriområder utenfor sentrum. Nesten all handel foregikk i sentrum, mens det er vanskelig å drive der i dag.

Konkurransen fra Raglamyr og Norheim er knallhard. Jeg skulle ønske byen hadde gjort noe, som de har gjort f.eks. i Bodø. Der er det en gate som har blitt en del av et kjøpesenter. Jeg husker det var en arkitektstudent e.l. som skrev en oppgave der han foreslo et tak over gågata i Hagesund. Jeg mener det var da jeg gikk på ungdomsskolen for 30 år siden, men forslaget fikk en kjølig mottakelse. Det er ikke for seint å slå tilbake, men jeg tror nok det krever mer enn parkeringsplasser.

fiskematen
Jeg tror Fiskematen sammen med en liten sportsbutikk er de to eneste igjen av de butikkene som var der da jeg vokste opp. Det er ellers kontorer, et par kjøreskoler og noen massasje/pedikyrsalonger. Det er altså lite fasade igjen.

Sjøhuset var datidens Obs. Coop hadde alt i dette varehuset. Jeg mener å huske at det var ferskvaredisk i kjelleren, dagligvare i første etasje, og jernvare e.l. i andre etasje. Jeg vandret gjerne rundt der oppe mens mamma handlet mat. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg har alltid vært fascinert av gutteting. Det er litt rart, for jeg har ikke en eneste praktisk fiber i kroppen. Det er en ting at jeg ikke mestrer det, men jeg hater mekanisk arbeid.

Jeg hadde imidlertidig likt snekkerarbeid hvis jeg hadde fått det til, men det gjør jeg ikke (etter å ha prøvd i 3 år å sage den rette vinkelen på lister i stua, ga jeg det opp. Det ble derfor et ganske originalt hus). Men poenget er at jeg liker å lese Biltema, Jula og forskjellige byggkataloger, og å vandre rundt i disse butikkene. Jeg antar jeg fantaserer om hva jeg kunne gjort, hva jeg hadde gjort hvis jeg hadde vært som de fleste andre menn (jeg vet at det er mange som ikke er praktisk anlagt, men jeg har absolutt ingenting).

Jeg føler meg mer som en skriver.

Det er mulig jeg har blandet noen minner. Kommenter gjerne ting du mener er feil, eller ting du vil legge til.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s