En passe dose dekadanse

Som lærer pleide jeg å si til elevene at de alltid skrev for noen, at de måtte ha leseren i tankene når de skrev. Jeg ville at de skulle reflektere over hvordan de uttrykte seg. Ville de ha skrevet annerledes hvis de visste at f.eks. rektoren skulle lese teksten, sammenlignet med klassen? Hva hvis en ikke aner hvem som kommer til å lese tekstene?

Jeg har noen få følgere jeg kjenner til, men jeg vet stort sett ikke hvem som leser bloggen min. Jeg kjenner til noen få som legger igjen likes eller kommentarer jevnlig, og noen som gjør det mer sporadisk. Forandrer dette på noe? Egentlig ikke for min del. Det var en periode etter at jeg ble klar over disse unike leserne at jeg lurte på om de ville like det jeg skrev, ting som sannsynligvis ikke er like viktige for andre som for meg. Jeg konkluderte likevel at jeg måtte gjøre som jeg hadde gjort fra starten. Jeg skriver derfor om det som betyr noe for meg selv, det som er viktig for meg å formidle. Jeg tror det er den eneste fornuftige strategien. Ikke at jeg gir blaffen i leserne, for jeg bryr meg om hva andre mener, men jeg kan ikke skrive det jeg tror andre vil like. Da hadde jeg sannsynligvis gjort noe jeg ikke likte selv. Resultatet blir sannsynligvis at jeg mister noen lesere, beholder noen og får noen nye.

Det er likevel det som ser ut til å være normen i dag, at en har stort fokus på hva en tror er populært. Det er mange som har pekt på at vi blir mer og mer nihilistiske. Mye av det som skjer, spesielt på Facebook og Instagram dreier seg om å fremheve seg selv. Alle vil vise alle andre hva de har gjort og hva de kan. De vil vise sin perfekte Barbie-verden (som google og facebook aldri glemmer), mens vi alle i realiteten har lyter og svakheter. Jeg kan se den kritikken, og jeg er ikke immun selv. Jeg vil påstå at jeg ikke er blant de verste, men det er vanskelig å ikke bli revet med. Det er vel ikke mulig å ha alt dette rundt seg uten at en blir litt påvirket. Jeg liker derfor at andre leser innleggene mine, spesielt siden det er her jeg liker å uttrykke meg selv. Jeg liker ikke å snakke. Jeg forteller ikke om en perfekt verden, men jeg er nok en del av den samme trenden likevel. Jeg vil selvsagt at flest mulig skal like det jeg skriver.

Det har skjedd mye på kort tid, og jeg lurer på om de som var ungdommer på 1950-tallet hadde opplevd oss som like dekandente, som foreldrene deres sikkert hadde gjort, hvis de hadde fått se inn i framtida. Det har skjedd gradvis, så vi opplever det vel ikke som så ille i dag. Noen av oss er langt mindre dekadente enn andre, men det er ingen tvil om at hele samfunnet har forandret seg ganske mye, bare de siste 30 årene. Når en ser på hva media rapporterer, og de nyhetene de ikke formidler, kan en lure på om det er en styrt utvikling. Vi blir rett og slett oppfordret til en mer dekadent livsstil.

Vi liker å gi ledere ros og ris, og det er langt fra alltid de beste får ros. Hvis det er noe som ikke går som det bør får lederen skylda for det meste. Det er i dag mange amerikanere som mener at Obama er verre enn alle de 43 som har vært president før han. George Bush har plutselig blitt en god president. Jeg tror personlig Jimmy Carter var en av de bedre presidentene USA har hatt i nyere tid. Han prøvde i det minste å få til ting. Han holdt en tale i en vanskelig periode som dreide seg mest om energi, men som likevel var inne på litt av den samme tanken, at normen i dag ser ut til å være at hvert enkelt individ står fritt til å velge hva som er moralsk rett. Vi har kanskje mistet en objektiv moral.

“We are at a turning point in our history. There are two paths to choose. One is a path I’ve warned about tonight, the path that leads to fragmentation and self-interest. Down that road lies a mistaken idea of freedom, the right to grasp for ourselves some advantage over others. That path would be one of constant conflict between narrow interests ending in chaos and immobility. It is a certain route to failure.

All the traditions of our past, all the lessons of our heritage, all the promises of our future point to another path, the path of common purpose and the restoration of American values. That path leads to true freedom for our nation and ourselves. We can take the first steps down that path as we begin to solve our energy problem.”

Dette er fra Crisis of Confidence-talen i 1979.

Carter var nok konservativ i manges øyne, men jeg tror som han at vi har mistet noe på veien. Det blir kanskje litt mye ros og for lite ris i dag, og hvis den ikke har en begrunnelse betyr den egentlig lite. Jeg liker likevel respons, men blir også litt nervøs når jeg ser at det ligger en kommentar som venter på godkjenning. Jeg er like spent som dattera mi når hun denne måneden åpner adventskalenderen. Hva blir det i dag, ros eller ris? Det blir heldigvis mer ros enn ris.

illustrasjon som viser sosiale medier-ikoner som hoder på mennesker
Vi lever egentlig online, men det er artig å tenke på at jeg noen ganger former tanker i hodet mitt som hoder langt vekke liker.
Kilde: Rosaura Ochoa via flickr

Jeg er ikke av den typen som trenger positive tilbakemeldinger hele tida, snarere tvert imot. Jeg klarer meg uten mesteparten av tida, men jeg liker å høre at det jeg skriver betyr noe for andre. Jeg lurer på om jeg er en narsissist. Jeg er det kanskje i større grad enn jeg var før facebook og før jeg startet denne bloggen. Det har nok skapt et visst behov for at andre liker det jeg gjør, men jeg synes likevel jeg får nok. Noen ganger får jeg en spesiell overraskelse i lukene mine, og jeg må innrømme at det føles godt.

Jeg har fått 3 spesielt positive mailer i år. Den første var fra den amerikanske science fiction-forfatteren Carl Frederick. Han oppdaget at jeg hadde skrevet om ei av novellene hans, Lifespeed. Novella ble publisert av et av de ledende science fiction-bladene i USA, Analog. Han forstod ikke hva teksten min handlet om, men det er mulig han leste den da jeg oversatte innlegget til engelsk noen dager seinere. Han la igjen en kommentar som jeg antar var en google-oversettelse. Jeg kalte det norske innlegget Livet skyter fart.

Jeg fikk også en mail fra Allan White, en forfatter fra staten Washington i USA. Han oppdaget den engelske bloggen min fordi jeg har skrevet en del om NLD og autismespekteret. Vi har begge vært inne på tanken om nevrodiversitet, d.v.s. at nevrologiske forskjeller som autisme, ADHD og bipolar lidelse er en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. De som har slike diagnoser trenger altså ikke behandling, for det er ikke noe galt med dem. Jeg kan se poenget, men vi kan heller ikke late som at verden vil akseptere alt en med f.eks. asberger foretar seg. Allan White har skrevet boka Confessions of the Miner’s Canary. Jeg tenkte jeg skulle kjøpe den på Amazon. Han likte også innlegget Boring is good eller Kjedelig er bra, som ble tittelen på det norske innlegget. Han kjente seg igjen etter som han bor i en liten kommune selv. Han startet forøvrig en blogg, men bestemte segt for andre måter å promotere boka på. Det ble derfor bare ett innlegg på The Miner’s Canary.

Jeg fikk den siste mailen for noen få dager siden. Det var fra en utflyttet haugesunder som har fulgt meg en stund. Det er gøy å vite at jeg har skrevet ting, bl.a. om Haugesund, som treffer andre. Det at denne og andre lesere er innom bloggen min ganske ofte er vel en ganske positiv tilbakemelding i seg selv. Det er kanskje en smule dekadent eller en guilty pleasure, men det føles ikke så verst.

Advertisements

2 thoughts on “En passe dose dekadanse

  1. Hei 🙂 Takk for ditt nytt innlegg igjen, Jeg likte den, den er kjempe bra og jeg likte hva du har skrevet på slutten hvor jeg føler at det er meg du mente fordi jeg også har skrevet til deg det siste dagene, hvis det er jeg du mente da takk fordi det føltes så bra å lese på noe hvor jeg var en del av også 🙂

    Mvh Nora

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s