Ansvar og medansvar

Mange tar for det gitt at noen ungdommer er late og at de nekter å arbeide. Jeg tviler ikke på at det finnes flere av den sorten som skrev En trygdesnylters bekjennelser for noen år siden (hovedbudskapet hans var at han ikke ville jobbe hvis han ikke fikk gjøre den ene tingen han drømte om). Det er imidlertid noen som har blitt traumatisert, noen av sine biologiske foreldre, men en god del av barnevernet også. Det er i tillegg mange andre grunner til at livet er vanskelig, og dette er noe vi bør tenke på når vi nettopp har hatt verdensdagen for psykisk helse.

Barnevernet burde dreie seg om å verne barn. Det burde innebære at det er siste utvei å fjerne barnet fra slekta. Jeg innser at det noen ganger er det beste å skille foreldre og barn, for det blir løgn å hevde at det aldri skjer overgrep, men barnevernet burde søke gjennom hele familien for å finne gode kandidater før de ser etter en fosterfamilie utenfor familien.

Det er i beste fall vanskelig for fremmede å ha den nødvendige tålmodigheten med barn. Det er ikke lett å investere like mye i barn som ikke er sine egne. Det er bare logisk, men det blir ytterligere forverret ved at systemet er lagt opp som en industri. Bufetat betaler ut betydelige midler til fosterforeldre og institusjoner, og det får sjelden konsekvensenser hvis disse ”foreldrene” gjør en dårlig jobb eller t.o.m. bryter loven.

Jeg refererte i innlegget Statssponset barnetrafficking i Norge til kartleggingsstudien Slik fosterforeldre ser det fra 2005. Studien består av en rekke spørsmål som ble stilt til fosterforeldre i Hordaland, og svarene de ga. Der kom det fram at hele 89 % av fosterforeldrene mente at fosterbarna skulle vokse opp hos dem, og bare 5 % trodde de ville komme hjem til sine egne foreldre.

Fosterforeldrene ble også spurt om de hadde vurdert å adoptere fosterbarnet de hadde omsorg for. Det var 78 % som ikke hadde vurdert det, og bare 10 % som hadde vurdert det alvorlig. Jeg vet ikke om dette er forventninger de har selv, eller om de har fått slike signaler fra ansatte i barnevernet, men det tyder i alle fall på at de ser på ordningen som permanent uten at de egentlig ønsker nære bånd til fosterbarna. Det er bare en inntekt.

Disse overskriftene alene fra forskning.no sier det meste om hvor alvorlig dette er:

Traumatisk oppvekst forkorter livet

De fleste barn hentes uanmeldt

Har det bedre hos sin egen slekt

Halvparten av fosterbarn har psykiske lidelser

Noen av disse artiklene brukes nok som en begrunnelse mot foreldrene, men argumentene er gyldige samme hvem som har omsorgsansvar. Grunnen til at så mange sliter kan ifølge den siste artikkelen være lovverket og organiseringen av barnevernet. Forsker og spesialpsykolog Stine Lehmann står bak den første undersøkelsen av psykiske lidelser hos barn i norske fosterhjem. Det er grunn til å legge trykk på ordet undersøkelse, for det virker som hun spekulerer om årsakene. Hun mener nemlig at fysisk og psykisk mishandling før plassering er den største risikoen. Det er ingen tvil om at det skjer i biologiske familier også, og det er derfor jeg har sagt flere ganger at vi trenger barnevernet, men dagens barnevern er også en del av problemet. Det er f.eks. mye dokumentasjon på at institusjoner ikke har gode nok rutiner i forhold til dokumentasjon, at ansatte ikke er klar over over hva som ligger i begrepet ulovlig tvang, at diagnoser fra spesialister på et sykehus blir ignorert og at nødvendig behandling dermed blir avsluttet når barnet blir plassert utenfor familien, at barnevernet gjør vedtak i saker de ikke forstår (f.eks. i fremmedkulturelle familier) etc.

Jeg er imidlertid enig med Lehmann når hun sier at vi må vektlegge beskyttelse mot omsorgssvikt og mishandling, men det er ikke bare i forhold til skadelige foreldre. Grunnen til at dagens system er farlig er at det er for lite innsyn, og der det er lite innsyn eller gjennomsiktighet, ligger forholdene til rette for overgrep. Myndighetene har ikke manglende dokumentasjon på at det skjer også når kommunen eller det statlige bufetat tar over omsorgen. Det er noe alle representanter i Stortinget, regjeringen og etatene er veldig klar over. Det er forøvrig verdt å legge merke at Stine Lehmann støtter seg på opplysninger fra barnevernet når det gjelder forholdene barnet levde under før det ble plassert i en fosterfamilie eller på en institusjon. Det er problematisk når vi vet at barnevernet ikke har noen tradisjon for å dokumentere det de gjør, og at det noen ganger faktisk er mistanke om forfalsking. Advokat Sylte har bl.a. vært inne på det.

Jeg har nevnt problemet med kompetanse i barnevernet flere ganger på denne bloggen. Det er ikke uvanlig at ansatte i barnevernet tar avgjørelser på områder de ikke vet noen ting som helst om. Jeg fikk litt av den følelsen da jeg leste en rapport fra Redd Barna. De kartla barnevernsansattes kunnskap, kompetanse og ansvarsfølelse i  Handel med barn – er det mitt ansvar? Det var bare 14 % av de 130 som deltok i undersøkelsen som mente at de hadde nok kunnskap til å håndtere en slik sak. Det var 81 % som svarte at de ikke hadde kjennskap til rutiner for identifisering av barn som var ofre for menneskehandel.

Dette har ikke direkte tilknytning til de fleste barnevernssakene i Norge, men jeg mener dette er et generelt bilde. Det er mange ansatte i barnevernet som gjør en god jobb, men det er også en stor mangel på rutiner, rettssikkerhet, kompetanse, opplæring, ansvarsfølelse etc. Det er kort fortalt veldig store individuelle forskjeller, og det kan vi ikke leve med. Det er i beste fall svakheter i systemet, i verste fall uredelige og partiske saksbehandlere, og det burde regjering og Storting være veldig interessert i å ordne opp i. Jeg vil faktisk påstå at det finnes eksempler på menneskehandel med barn innenfor barnevernets egen organisasjon.

Dette er grunnen til at jeg er så opptatt av denne saken. Det dreier seg om å hjelpe de barna og familiene som blir rammet, men det er mye større. Det høres kanskje litt i overkant grandiost ut, men jeg tror det også dreier seg om hvilket samfunn vi vil leve i.

Advertisements

One thought on “Ansvar og medansvar

  1. Det er et kjent fenomen at legge skylden på det som var før omsorgsovertakelsen. Det er like sannsynlig at trauma og sorg skaper problemer hos barn etter overtakelsen. En annen ting er hvorfor man ikke tar den forelder som misshandler fra hjemmet en stund om det er det som er problemet i stedet for at straffe barnen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s