Livet skyter fart

Jeg leser for tiden i et av de gamle Analog-bladene mine (populært amerikansk science + science fiction blad), nærmere bestemt mars 2009-nummeret. En av fortelligene er Lifespeed av Carl Frederick. Det er flere nivåer i denne korte novella. Den forteller om en vitenskapsmann som bittert ser at drømmen om OL-deltakelse er i ferd med å dø. Historien tar også for seg etiske spørsmål knyttet til doping i idretten, i dette tilfellet fekting, men jeg er mer opptatt av science fiction-aspektet.

Det er bare 3 konkurranser igjen før det endelige OL-uttaket. Hovedpersonen Robert blir bl.a. beseiret av Lars. Han legger merke at sistnevnte er unormalt rask. Da de snakker sammen etter kampen, sier Lars:

“Most people seem slow to me – not dumb or anything, but just slow-moving and slow to react. It’s me of course. I can’t even enjoy movies unless I run the DVDs on my computer at 1,2 times normal speed.”

Robert tar ved en feiltakelse med seg feil håndkle etterpå, men bestemer seg for å få en forskerollega til å analysere det. Svetten viser seg å inneholde tre nevrotransmittere som var antiomer (speilbilder av eksisterende molekyler i kroppen). I denne historien ble det sagt at reseptorene i hjernen ikke skulle være i stand til å respondere på disse tre nevrotransmitterne, men at noen av dem måtte ha gjort det siden det ikke hadde drept Lars. Resultatet ble altså at han ble raskere, mens det virket på han som at resten av verden ble seinere.

Som vitenskapsmann visste Robert at han måtte være tålmodig, men han ville ikke vente. Det var nok delvis vitenskapsmannen som måtte ha svar, og delvis idrettsutøveren som bare måtte til OL. Han tok derfor denne behandlingen på seg selv. Han utarbeidet en hypotese om at i stedet for å prøve å forlenge livet i antall kalenderår, kunne en forlenge livet ved at en levde raskere. En gjorde på den måten mer på kortere tid, slik som det virker som barn gjør.

Problemet er at med mindre alle gjør dette, blir det et kjedelig liv. Robert vant lettere i idrett og mistet kontakten med de han kjente. Han foretrakk rask musikk, fast food (fordi han spiste store mengder mat etter som det raskere livet tappet han for mer krefter), han gikk fra tennis til bordtennis og sprint i stedet for maraton. Han bestemte seg til slutt for å ikke delta i OL. Fekting var en ren idrett, og han ville at det skulle fortsette slik.

Jeg tenkte mens jeg leste dette at det er vel noe liknende som skjer i vår moderne verden. Alt vi gjør, inkludert internett, forandrer hjernen. Det som er interessant er hvilke deler av hjernen som forandrer seg. Det er mye forskning på dette, og forskning som skal frikjenne internett. Jeg tror likevel det er problematisk enten internett er direkte skadelig eller ikke.

Jeg har jobbet som lærer i mange år, og prøvde å lære elevene kritisk tenkning. Jeg tror det er i forhold til hvordan vi forholder oss til informasjon at en online verden er skadelig. Jeg har hatt elever ned til 5. klasse som var veldig fortrolig med Call of Duty og andre spill med 18-års aldersgrense. Det er også mange som liker mer uskyldige spill som Minecraft, men resultatet er egentlig tilsvarende hvis en ikke er på vakt. Hjernen blir brukt til noe som ikke utvikler kritisk sans. Jeg har kikket litt på noen av TV-kanalene for barn. I mange serier på Disney og Nickelodeon blir det gjerne framstilt som kult å være dum. De smarte blir ofte sett ned på. Det er egentlig reality shows for barn. Jeg tenker at hvis vi tilbringer mer eller mindre hele livet online (mobil/brett, pc, spill, TV) og nesten alt dreier seg om å ikke forhold seg til noe, eller ta noen bevisste avgjørelser som har betydning i den fysiske verden, hvor bra er det?

For en god del år siden ble det snakket om MTV. Denne musikkanalen forandret TV. Det var snakk om høyt tempo og mange skifter. Det skulle ikke være noe dødtid i det hele tatt. Dette har utviklet seg i takt med teknologien. Jeg kom til  tenke på dette da jeg gikk forbi en gammel gatemusikant i Haraldsgata i Haugesund sentrum nylig. Vi trenger ikke live musikk lenger. Det er en magi som er borte, for i dag får vi stadig bedre bilde og lyd i stua, samt at bilde og internett-hastighet utvikler seg like raskt på diverse håndholdte pc’er. Vi blir underholdt i hjel. Den virkelige verden er for kjedelig til at vi orker å foholde oss til den. Det er ille nok at stillhet er en fiende, men vi er heller ikke kritiske til det vi får servert. Vi tar imot stadig mer informasjon, og lever på en måte raskere, men det er kanskje ikke en befolkning som marsjerer i takt. Kanskje vi oppfatter de som lever normalt som kjedelige?

På toppen av det hele trenger vi ikke huske noe, for internett har overtatt som hukommelsen vår. Selv om det sikkert er sant at internett forandrer hjernen, tror jeg det er en velsignelse i utgangspunktet. Men spørsmålet er hvordan vi bruker dette verktøyet, og hvor mye vi kopler ut vår egen computer/hjerne. Jeg tror ikke det er bra å være en passiv mottaker. Dette er en video som viser hva som skjer når vi ikke bruker vårt eget minne:

Advertisements

3 thoughts on “Livet skyter fart

    1. Thank you for your response. It is indeed an honour to have an author read my blog, especially one that has written for Analog. My wife and I are big fans of Analog and Asimov, and it was really cool hearing from you. I also have an English language blog. I don’t translate all my posts, but this one is one I plan to translate this week.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s