Siste sjanse

plakat for spät, aber nucht zu spät -kampanjen
Plakat for spät, aber nicht zu spät -kampanjen. Er dette et ønske om rettferdighet eller er det hevn? Foto: Operationlastchance.org via flickr

Jeg leste på theguardian.com i morges at tyske påtalemyndigheter har tiltalt en 93-åring som var vakt i Auschwitz. Han hadde ansvaret for eiendelene til ungarske jøder. Av de 425 000 ungarske jødene som ble sendt til Auschwitz ble bortimot 300 000 gasset i hjel nesten umiddelbart. Oskar Groening er tiltalt for å støtte dette folkemord-systemet, og dermed for å være medskyldig i mord på 300 000 jøder.

Jeg hadde umddelbart litt blanda følelser da jeg leste artikkelen, og er fremdeles ikke sikker på hva som er best. Dette er også et vanskelig sak for tyske jøder. Jeg er på den ene siden en tilhenger av at alle forbrytelser må få konsekvenser, og jeg mener det blir tatt for lett på krigsforbrytelser. Jeg tror ikke det er noe som heter uskyldige nazister. På den andre side ble kanskje Oskar Groening tiltalt fordi han levde lenge nok, ikke fordi Tyskland nødvendigvis tar et oppgjør med sine egne forbrytelser.

Det er snakk om erindringskultur, noe jeg var inne på i Hva erindrer Norge? Tysklands lettvinte oppgjør etter 2. verdenskrig var bare en fortsettelse av noe de allierte hadde startet. Det var med andre ord veldig mange nazister, og langt fra bare småfisk, som slapp unna. Tyskerne mente at det var nødvendig hvis de skulle klare å skape et fungerende samfunn etter krigen. Det var derfor mange i betrodde stillinger etter krigen som hadde vært nazi-offiserer.

Det blir sagt at seierherrene skriver historien. Dette blir vel spesielt tydelig når disse landene kritiserer andre for det samme de gjør selv. De vestlige aktørene USA, EU og NATO beskylder med jevne mellomrom land som Russland og Kina for brudd på menneskerettigheter, og sikkert krigsforbrytelser. Det går beskyldninger andre veien også, men det får ikke konsekvenser at selv FN mener at vestlige land bryter menneskerettigheter.

Dette er ikke noe stormaktene nettopp startet med. Det var f.eks. mange tyske vitenskapsmenn som ble viktige for NASA og utviklingen av den amerikanske våpenindustrien like etter 2. verdenskrig. Amerikanerne var først, og Sovjetunionen tok det som var igjen. Dette var ikke perifere nazister, men vitenskapsfolk som virkelig gikk inn for ideologien.

Men det fantes også modige tyskere. Albert Einstein visste hva som kom til å skje og reiste fra Tyskland så snart Hitler kom til makten i 1933. Willy Brandt gjorde det samme, og han kom til Norge som politisk flyktning det samme året. Han reiste derimot tilbake til Berlin en periode for å motarbeide nazistene. Jeg kjøper ikke argumentet om at en bare fulgte ordre. Denne vakten trengte ikke gjøre det han gjorde. Jeg har derfor ikke noe sympati for han, men tror dessverre mange vil ha det p.g.a. alderen hans.

Simon Wiesenthal-senteret hadde en kampanje i Tyskland i fjor der de lovet en belønning på opp til 25 000 euro for opplysninger som førte til at nazi-forbrytere ble tatt. VG skrev om den nevnte kampanjen i fjor, og intervjuet den tysk-israelske historikeren Michael Wolffsohn. Han mente dette hadde mer preg av hevn enn den rettferdigheten Wiesenthal arbeidet for. Det kommer ikke veldig klart fram hva han mener er alternativet, men hvis jeg forstår han rett, sier han at dette ikke forandrer noen ting som helst. Det støtter på en måte det en vil til livs.

Et alternativ kunne vært å gjøre stater ansvarlige ved at de utvikler en erindringskultur. Tysklands oppgjør kom seint og var svært mangefullt. Dette er en holdning som fremdeles er dominerende. De som styrer et land eller en allianse, styrer også den offentlige erindringskulturen. Jakten på nazi-forbrytelser er kanskje et forsøk på å vise at en tar ansvar, men det kan på ingen måte erstatte et oppgjør med mennesker og institusjoner som begår forbrytelser mot sitt eget folk.

Vi snakker om at dette må aldri skje igjen, og tenker snevert om 2. verdenskrig. Hvis jeg skal sammenlikne mye av det som skjer i verden i dag med noe annet, er det naturlig å trekke linjer tilbake til 1930 og 40-tallet, og videre. Jeg vet ikke om det finnes et begrep for det motsatte av erindringskultur, men jeg kunne kanskje kalt det for en fornektelseskultur.

Jo, det skjer fremdeles, og disse rettssakene mot nazister er sannsynligvis ikke mer enn seremonier. Vi tar ikke tak i de virkelige problemene. Det skal mer til for å erindre, og forandre verden. Jeg prøver på min beskjedne måte å forandre (ikke fjerne) det jeg mener er et system som skader norske barn. Det er derfor jeg skriver mye om barnevernet.

Jeg tror det fungerer. Forandring kommer fra folket. Det er vi som må bry oss.

Operation last chanc

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s