Reisen til frihet

Vi har flyttet fra Meløy til hjembyen min, Haugesund. Vi måtte reise lett, og bøkene mine ble derfor ofret. Jeg startet forsiktig, men ble etter hvert klar over at hele samlingen måtte finne nye eiere. Det meste kan nok erstattes, men det var enkelte ting det var vanskeligere å skille seg fra enn andre. Blant dem var bøker jeg kjøpte/fikk allerede da jeg gikk på ungdomsskolen.

Det var bl.a. en serie som ble gitt ut på den tida med de beste fortellingene innen ulike genrer. Jeg hadde tre av bøkene, de beste westernfortellingene, Sherlock Holmes-serien og ikke minst de beste science fictionfortellingene. Sistnevnte var en antologi med noveller som ble skrevet mellom 1910 og midten av 1970-tallet. Dette er nok noen bøker jeg kommer til å spore opp etter hvert, ikke fordi det er viktige bøker i litteraturhistorien, men de er blant de tingene jeg synes det er verdt å spare på. Amazon selger f.eks. brukte bøker også, så jeg vil nok satse på å kjøpe den samme utgivelsen.

Jeg kommer vel fra en familie som ikke liker å kaste bøker. Derfor er det en god del bøker hjemme hos mamma som det ikke er verdt å lese, men også noen som absolutt er verdt den tiden det tar å lese dem. Jeg kom over boka Reisen til London av Dik Lehmkul hjemme hos mora mi nylig.

bilde av omslaget til reisen til london
Besteforeldrene mine fikk denne boka i julegave i 1946. Den er interessant p.g.a. de detaljerte opplysningene, og ikke minst den holdningen boka fremmer, nemlig at det er bedre å kjempe mot en knusende overmakt enn å kapitulere uten å kjempe.

Boka gir en detaljert og fascinerende beskrivelse av den norske regjeringen i 1940, flykten til Hamar/Elverum/Nybergsund og spillet der tyskerne ville ha en norsk kapitulasjon. Det er sikkert en del som har hatt den holdningen at norske politikerne og kongefamilie fløy med halen mellom beina, men denne boka gir et annet inntrykk. Storting, regjering og kongen må ha visst at kapitulasjon var det eneste fornuftige. Det var umulig å gjøre motstand med de ressursene Norge hadde til rådighet. Den norske holdningen var likevel at motstand, selv mot overmakten, var bedre enn å gi etter for Hitlers krav. I tillegg til denne motstanden var kanskje den viktigste avgjørelsen regjeringen gjorde under flykten at de tok kontroll over den norske handelsflåten, som var den fjerde største i verden. 900 av de nesten 1200 norske skip på over 500 brutto tonn var på dette tidspunktet ute på sjøen, i alliert eller nøytral havn. Jeg antar det var disse inntektene som gjorde det mulig å gjøre motstand.

Jeg har gitt uttrykk for min sterke misnøye med kongefamilien flere ganger på denne bloggen. Jeg er ikke sjarmert av den folkeligheten vi ser blant de unge kongelige i dag, men jeg har litt sansen for kong Haakon. Den tyske sendemannen/ambassadøren, Bräuer, hadde et møte med Kong Haakon på Elverum mens regjeringen befant seg i Nybergsund. Bräuer hadde på dette tidspunktet fått ordre om å ignorere den norske regjeringen. Kongen kunne ikke godta det tyske kravet om et tysk styre med Quisling som en marionettfigur.

Da Kongen informerte regjeringen sa han at ”det har gjort et dypt inntrykk på meg at ansvaret for de ulykkene som vil velte inn over land og folk dersom kravene blir avvist, vil falle på meg. Det er et tungt ansvar, så tungt at jeg er redd for det. Det står til regjeringen å treffe avgjørelsen. Men min stilling er klar. Jeg kan ikke gå med på de tyske kravene.”

Han avsluttet talen sin med disse ordene: ”Dersom regjeringen skulle beslutte å godta de tyske krav – og jeg forstår fullt ut de motiver som kunne tale til fordel for en slik beslutning når man tenker på den store fare og alle de unge nordmenn som blir nødt til å gi sitt liv – hvis regjeringen skulle ta en slik bestlutning, har jeg ikke annet å gjøre enn å abdisere. Jeg er kommet til dette resultatet etter en hard kamp med meg selv, men jeg vil gjerne ha understreket at det ikke er min mening å øve press på regjeringen. Jeg ønsker ikke at min beslutning skal få noen avgjørende innflytelse på regjeringen. Den må handle uavhengig av min personlige beslutning.”

Noen vil kanskje si at dette var å påvirke regjeringen likevel. Jeg tror personlig det var nettopp det som var intensjonen, men jeg synes det var en voksen beslutning og kanskje var det nødvendig at kongen ledet det som sikkert var et traumatisert maktapparat. Når en står overfor en fiende som Hitler nytter det ikke å tro at en kan forhandle. Hvis Hitler hadde tatt hele Europa f.eks. og ingen andre hadde tatt opp kampen, tror du Quisling hadde fått styre Norge som han ville? Neppe. Resultatet hadde blitt det samme. Til sammenlikning tok den svenske kongen initiativ til å mekle mellom Hitler og Churchill, noe sistnevnte var veldig lite mottakelig for. Jeg skrev om det i Frem fra glemselen. Jeg har nok ikke like stor tro på dagens Haakon hvis han skulle komme i samme situasjon.

Det som slår meg når jeg leser denne boka er det jeg har skrevet tidligere om erindringskultur. Det er så mye vi kunne gjort til en viktig del av en offentlig og kulturell erindringskultur. Det har sikkert blitt skrevet noen bøker og laget noen filmer om disse dramatiske dagene i april 1940, men det må i så fall være lenge siden. Ikke at Max Manus ikke fortjente en film for noen få år siden, men det er litt rart at vi ikke virker å være mer opptatt av krigen. Nå er det ingen tvil om at Dik Lehmkuhl er veldig til stede med subjektive kommentater i det som skal være en objektiv beretning. Dette er absolutt ikke en uhildet beskrivelse. Boka er heller ikke spesielt godt skrevet, men dette er en spektakulær historie. Mye av det som kommer fram i boka er som tatt ut av en Hollywood film.

Det har vært spennende lesning disse første kveldene i en tom leilighet uten så mye som en radio. Jeg er bare halvferdig med boka. Regjeringen befinner seg i Molde akkurat nå. Det er lett å bli grepet av denne spennende historien, men den hadde fortjent en bedre bok enn dette. Reisen til London er mer notater som dokumenterer hendelsene slik at andre kan skrive boka. Det hadde vært et spennende prosjekt, men jeg har andre skriveprosjekter som kommer før den tid.

Dette kan bli en spennende høst, men jeg skal først ha minst én spennende kveld til der jeg leser om et naivt, lite folk som var uforberedt, men som aldri ga opp kampen. Det er inspirerende.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s