Makt til å ødelegge og evne til å skape

Verden kom på en måte til Haugesund i 1971 og 1972. Da ble besteborgerne brutalt konfrontert med virkeligheten utenfor. De fleste som har vokst opp i Haugesund har nok hørt om Vise og Lyrikkfestivalen fra begynnelsen av 70-tallet. Det er 13 år siden jeg reiste fra hjembyen min, og har ikke fulgt veldig inngående med på kulturlivet etter det. Jeg ble derfor overrasket da jeg oppdaget i kveld at denne festivalen gjenoppstod for noen få år siden.

Det ble nok litt i overkant for byens borgere da byen ble invadert av radikale ungdommer som sikkert hadde blitt inspirert av Woodstock og de amerikanske protestene mot Vietnamkrigen. Plutselig samlet over 12 000 ungdommer seg i sentrum. Det har blitt sagt at narkotikaen kom til Haugesund under disse dagene da landet forberedte seg på EF-avstemningen. Det ble også drukket store mengder alkohol, og det ble så ille at festivalledelsen ba ordføreren om å stanse ølsalget i Haugesund.

Den siste av de to festivalene på 70-tallet hadde et interessant slagord: ”Makten til å ødelegge, evnen til å skape.” Jeg tror dette slagordet passer til det meste i samfunnet, også mye av det jeg har blogget om i det siste.

Vi lever i et samfunn med stor likhet. Vi liker å tro at alle er like her hos oss, og alle har like gode muligheter. Det har vel aldri vært sant, men kanskje blir det stadig mindre sant. Det året da folk som Ole Paus, Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik var med å skape et lite Woodstock i en norsk småby, stod Ramsdalsblokkene ferdig. Familien min var blant de første som flyttet inn i Haakonsvegen. Det var en framgang fra “kommunegården.” Vi blokkunger hadde nok lavere status enn de som vokste opp i hus, men det var i ferd med å forandre seg.

Generasjonen før oss hadde sikkert opplevd mer fattigdom og sultfølelse enn vi gjorde. Vi klamret oss til denne leiligheten på én ufaglært industriarbeiderlønn, men det var nok fremdeles slik at det bare var oss barn som hadde det bra. De voksne måtte ofre en del. Jeg har hørt noen si at den klassereisen mange har opplevd vil stoppe opp. Mange unge i dag vil oppleve at de gjør det dårligere enn forrige generasjon. Det har mye med boligprisene å gjøre. Jeg er f.eks. sjanseløs i forhold til å kjøpe den samme leiligheten i dag. Jeg funderer ofte på hva som skal til for å få dagens ungdommer, så vel som foreldre, til å protestere. På 60 og 70-tallet var musikken inspirerende og samlende, og for amerikanere var det vel ikke noen sang som gjorde den jobben bedre enn Bob Dylans The Times They Are a-Changing.

Jeg har ikke fulgt med på hva ungdommen i dag hører på, men var inne og hørte litt på Spotify 100 Songs. Det var ikke like inspirerende. Jason Derulo og Snoop Dogg stiller bl..a. følgende spørsmål i Wiggle:

Do you know what to do with your big, fat butt?

Det blir liksom ikke i samme ånd. Vise og lyrikkfestivalen har også et annet fokus i dag, og blant artistene som opptrådte på årets festival var Anne Grete Preus og Mari Boine. Programmet inkluderte også et snekkerverksted for barn med Trond med Hammern fra NRK Super.

Vi diskuterer i disse dager om barn tar skade av at de ikke får reise vekk på ferie. Det er faktisk ikke den største utfordren til norske barn i dag, eller i det norske samfunnet. Blant andre store diskusjoner har vært tiggeforbud, reservasjonsrett (fastleger har den ikke, mens sykehusleger kan reservere seg), om vi skal bruke redningsvest til sjøs eller ikke, galskapen i at Oslo vil arrangere et idrettsarrangement som alle andre søkere mener er for dyrt, barnevernet og det faktum at det kan ta et par år å få barna tilbake selv om det aldri var noe grunnlag for å ta barna.

Dette er alle symptomer, sykdomstegn. Vi lever i et sykt samfunn. Jeg har likevel tror på Norge. Jeg tror ikke det er mange andre land som har en større mulighet til å skape noe fantastisk, men klarer vi det? Har vi en like stor makt til å ødelegge? Kanskje er det destruktivt at vi har det bra, men vil ha mer. Da kan det samfunnet vi har faktisk gå tapt. Det blir ikke nok å ha det bra. Vi skal ha det samme som de andre. Det blir et uavbrutt jag, for det perfekte finnes ikke. Jeg er ikke overbevist om at full likhet er realistisk.

Radikalisme blir i dag sidestilt med terrorisme. Jeg husker godt en forelesning da jeg studerte teologi på midten av 90-tallet. Det var en som hadde studert ungdomsmiljøer som snakket om M for makta. Det var de onde kreftene i samfunnet, de som f.eks. påvirker ungdom til destruktiv atferd. Han snakket ikke nødvendigvis om religion, men generelt om de kreftene som styrer samfunnet.

Det virker utvilsomt som det er et underskudd på de gode kreftene. Er det i det hele tatt mulig å skape det ønsket om forandring som mange hadde på 60 og 70-tallet? De forandringene Bob Dylan sang om skjer fremdeles. Det gjør de samme hva jeg mener om det, men det er ikke fristende å støtte mye av det som skjer i dag.

Kanskje betyr ikke min stemme all verden, men jeg vil likevel arbeide for at stemmen min skal bli stadig tydeligere. Det er ikke minst noe jeg vil at neste generasjon skal se. Det handler om hvilke holdninger jeg vil lære vekk.

Advertisements

One thought on “Makt til å ødelegge og evne til å skape

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s