Statssponset barnetrafficking i Norge

illustrasjonsfoto: en lykkelig familie
Noen opplever at barnet blir tatt veldig tidlig, selv om det er mulig å løse det på andre måter. Noen ganger er “hjelpen” fra barnevernet en trussel mot den lykken vi ser på bildet.
Illustrasjonsfoto fra wikimedia commons

Jeg har tidligere skrevet om vårt eget møte med barnevernet i Helsepersonell oppfordres til ikke å holde sitt ord i Meløy kommune. Den saken løste seg endelig i mai, men vi har altså mistet mye verdifull tid og ressurser.

Det var ingen av de involverte som forstod vår bekymring. De mente vi burde ha vist litt takknemlighet over at barnevernet hadde blitt involvert, fordi barnevernet er bare ute etter å hjelpe. Sannheten er at jenta vår er avhengig av foreldre som virkelig står på for henne. Vi stod midt i en kamp for å få hjelp. Autismeteamet på sykehuset ville ikke en gang vurdere jenta, og de viste til et lokalt team i Ørnes kommune. Vi jobber fremdeles med å få denne lokale hjelpen. Det var faktisk en stor fare for at alle hadde konkludert med at jenta ikke hadde noen utfordringer fordi det var mora som hadde skapt dem, selv om BUP altså hadde utredet og gitt jenta flere diagnoser. Det var det som kunne blitt konsekvensen av barnevernets hjelp. Det som derimot hadde vært en hjelp hadde vært en avlastning i form av ergoterapi eller en anstendig kulturskole, men det får vi ikke.

Dette fikk meg til å tenke: Hvordan står det egentlig til med Bufetat? Er det rett at alle foreldre bør være takknemlig når Politiet banker på døra og tar barna? Er det slik at det bør være det eneste tiltaket, og at en hopper over tiltak i hjemmet? Dette var noen av spørsmålene jeg hadde før jeg startet å drive litt research. Dette blir ikke en avklarende artikkel, men noen løse ideer og tanker jeg har.

En av de første artiklene jeg leste var en sak i VG fra mars 2013. Der kom det fram at helsetilsynet hadde gjennomført tilsyn med barnevernet over en toårsperiode. Undersøkelse viste at 9 av 10 barnevernskontor brøyt loven, og at 40 % av de som hadde avvik fra 2011 fortsatt ikke hadde rettet på disse.

Det er mye dokumentasjon som sier at barna ikke blir hørt, men det blir ikke fosterforeldre heller. Det er noen av dem som ikke gjør det hovedsakelig for pengene. Ifølge en undersøkelse fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), er saksbehandlere og ledere i barnevernet mindre opptatt av at søsken får være sammen enn det fosterforeldre er. Det er bare henholdsvis 9 % og 25 % av dem som mener det er viktig. Jeg er ikke imponert av noen av de to aktørene, og faktum er at 6 av 10 søsken plasseres i ulike familier. Les om det i abcnyheter. Dette er en av grunnene til at fosterforeldre ikke bør være det første valget, men det er det ofte. Det er sjelden barnevernet tilbyr tiltak i barnehjemmet.

Ifølge abcnyheter viser internasjonale studier at søsken som har vokst opp i samme fosterhjem får færre emosjonelle og atferdsmessige vansker som voksne enn søsken som har blitt spilttet. Det finnes ikke regler for hvor langt en kan flytte søsken fra hverandre, og det er derfor ikke uvanlig med en stor avstand. Det gjelder også for foreldrene. Et opphold hos fosterforeldre skal i utgangspunktet ikke være langvarig. Barnas foreldre skal få muligheten til å ordne opp i det bufetat mener er problematisk.

Bufetat oppgir flere grunner til at det er nødvendig å ta barna. De sier at det er sjelden bare ett forhold som gjør at foreldre ikke klarer å gi barna sine god nok omsorg, og viser bl.a. til liten utdanning, usikre arbeidsplasser og dårlig økonomi.

kommunegården i haugesund
Jeg ble født i Bergen og startet oppveksten i Haugesund i de kommunale leilighetene, “kommunegården.” Vi flyttet deretter til vår egen blokkleilighet i 1972. Jeg husker en barndom med lite plass og lite rom annet enn det mest nødvendige. Vi fikk likevel det vi trengte. Jeg grøsser ved tanken på at for noen er det god nok grunn til å ta barna.
Bilde: Norske Arkitekters Landsforbund

Dette høres ikke direkte lovende ut. Da vi ble meldt til barnevernet visste vi at de ikke kom til å finne noe urovekkende. Vår datter har to foreldre som forstår nødvendigheten av tidlige pedagogiske og ergoterapeutiske tiltak, og vi er også i stand til å gjennomføre disse veldig godt dokumenterte tiltakene. Det gjør dem til langt mer enn teorier. Vi har dessuten veldig solid dokumentasjon fra ulike instanser i helsevesenet på at jenta er sunn og frisk. Problemet er at barnevernet trenger ikke dokumentere påstandene sine. Vi forstod at det ikke hadde noe for seg å kjempe mot barnevernet, så vi foreslo et samarbeid.

Som tidligere nevnt har vi prøvd å få litt støtte. Kommunen er bl.a. enig med oss i at ergoterapi og hesteridning hadde vært glimrende tiltak for dattera vår, men de vil ikke betale for dette. Vi har også foreslått en støttekontakt/støttefamilie. Vi fikk beskjed om at det ikke var realistisk. Nå har vi ordnet med det på egen hånd, for dattera vår har en del venner. De blir invitert hjem til oss, og de inviterer henne tilbake. Det gir oss et pusterom, og jenta god trening.

Dette er et par enkle tiltak kommunene kunne benyttet seg mer av, men det skjer ikke. Noen ganger hadde det sikkert vært nok med økonomisk støtte, og noen ganger hadde en avlastning i form av en støttefamilie vært bra. For vår del hadde det hjulpet med f.eks. hesteridning eller ballett, noe kommunen ikke tilbyr på kulturskolen. Men tiltaket er fosterfamilie, selv om løsningen er enklere. Jeg synes det derfor er urovekkende at Barne og familieminister Solveig Horne vil gi fosterforeldre mer innflytelse.

Jeg kom over kartleggingsstudien Slik fosterforeldre ser det fra 2005. I denne ble fosterforeldre stilt en rekke spørsmål. Jeg vil vise til noen tabeller fra denne studien.

Tabell 16 Hvor lenge barnet har vært i fosterfamilien.
Her svarer 64 % mer enn 3 år. Dette viser at det ikke har vært av kort varighet, der målet har vært tilbakeføring til foreldrene.

Tabell 19 Hvor lenge det var planlagt at barnet skulle være i fosterhjemmet?
Her mente 72 % at barnet skulle vokse opp i fosterfamilien, og altså ikke tilbake til sin egen familie. Det var i tillegg 3% som mente at det var planlagt 5 år.

Dette viser kanskje at de har fått signaler om at dette ikke var ment som en kortvarig løsning, en hjelp til foreldrene. Dette ser ut til å ha vært en permanent løsning fra starten av.

Tabell 20 Fosterforeldrenes mening om hvor barnet nå kommer til å vokse opp 

Her mente hele 89 % av fosterforeldrene at barnet skulle vokse opp hos dem, og bare 5 % trodde de ville komme hjem til sine egne foreldre.

Tabell 78 Om fosterforeldrene har vurdert å adoptere fosterbarnet

Her svarte 78 % at de har ikke vurdert adopsjon, og av de  resterende var det bare 10 % som hadde vurdert det alvorlig.

Ulike folk vil muligens lese ulike ting ut av dette, men jeg lurer på hva som ligger i at mange fosterforeldre ser på ordningen som permanent, mens de ikke ser på fosterbarna som sine barn. Det har kanskje å gjøre med at som fosterforeldre får de en god del penger, og disse vil opphøre når de adopterer.

Jeg mener det er helt klart at det er mye penger i omløp blant de som viser omsorg for disse barna. NRK hadde en sak i 2010 som satte fokus på nettopp det. Audun Lysbakken avviste at dette var et problem. Jeg har derfor sett på bufetats opplysninger. De har noen eksempler på hjemmesida si. I det ene eksempelet har mor kjøpt seg fri fra stillingen sin som sykepleier, mens mannen hennes jobber. Hun får 400 000 som hun må betale skatt for, og som hun får pensjonspoeng for. Hun får sammen med fosterfar 4 600 kroner skattefritt per måned. Det skal dekke klær og fritidsaktiviteter. De får også barnets barnetrygd. Dette skulle bli til sammen drøye 566 000 kroner for ett barn.

Da tenker jeg som så at hvis begrunnelsen for å ta barna var at foreldrene ikke hadde høy nok inntekt, hadde det ikke vært bedre for barnet og hele familien hvis de kunne løse floken der den var? Det hadde dessuten neppe kostet like mye. Det er ingen tvil om at biologiske foreldre strekker seg lenger for at barna deres skal ha det bra, med mindre det virkelig er grunn til å ta barna. Det beste er derfor å sette dem i stand til å ta vare på barna. Bufetat kjører såkalte PRIDE-kurs for fosterforeldre. Hva med å heller hjelpe foreldrene?

I tillegg er systemet lagt opp til at lite og ingenting dokumenteres. Sivilombudsmann Arne Fliflet har tatt til orde for lyd og bildeopptak av barnevernssaker i fylkesnemndene. Det er sjokkerende hvor mye rot og lite rettsikkerhet familier har i dag. Tidsskrift for Norsk Psykologforening har skrevet om dette.

Jeg har hørt om både foreldre som er glad for at barnevernet tok barna, og barn som er glade for at de ble tatt, men det er ikke alltid slik. Jeg har nylig hørt om flere graverende tilfellet av maktmisbruk. I en sak mente retten at en far var skikket til å ta seg av datteren, men barnevernet tok ikke hensyn til det. Jeg har hørt om flere tillfeller der en eller begge foreldrene mistet barna fordi de ikke var “veiledbar.” Dagbladet skrev nylig om en slik sak. I saken fra Romerike mente barnevernet at de visste bedre enn fastlegen og en spesialist i nevrologi. Den saken er skremmende lik vår egen, men vi fikk heldigvis kjempet fram en utredning tidsnok. Jeg tipper det er en god del barn som aldri får noen utredning fordi barnevernet overprøver helsevesenet. Vi får dermed aldri vite om det virkelig var grunnlag for beskyldninger om omsorgssvikt.

Systemet er direkte sykt, for det er store muligheter for misbruk og for å forsvinne i systemet. Det er mye som tyder på at samvær mellom foreldre og barn blir sterkt motarbeidet både fra barnevernet og fosterforeldre. Mange godtar dette fordi de antar at alle foreldrene som mister barna sine er uskikket til å ta seg av barn.

Dette er langt fra tilfellet. Jeg tror det er mange ting som ligger bak. Det er nok delvis snakk om penger, og når fosterforeldre skal få flere rettigheter tror jeg det også har å gjøre med at det skal bli lettere å adoptere norske barn. De større barna blir plassert i gruppehjem. Det har vært mange voldsepisoder i disse, og Kjetil Holteberg er en av flere eiere av slike institusjoner. Han måtte stenge da han ble anmeldt av Bufetat i 2010. Les om det på NRK. Han har søkt Bufetat om å starte opp på nytt, og det er altså den samme etaten som anmeldte han for 4 år siden som skal godkjenne en ny søknad. Anmeldelsen ble henlagt p.g.a. bevisets stilling, men jeg ville nok ikke følt det som en hjelp fra bufetat hvis de sendte barna mine til denne mannen.

En annen ting er at en del av det som oppfattes som problematferd blant eldre fosterbarn er en direkte konsekvens av systemets behandling av dem. “Vanskelige” barn gir rett til mer penger, og det er derfor muligens noen som har interesse av å beholde systemet slik det er. Fosterbarn har ingen rettigheter og ingen stemme. Det er bare flaks hvis de treffer på de rette folkene.

Advertisements

2 thoughts on “Statssponset barnetrafficking i Norge

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s