Babels tårn

byggingen av babels tårn
Menneskene ville klare seg uten en Gud/designer, og gjorde opprør mot Skaperen.
Construction of the Tower of Babel av Lucas van Valkenborch fra 1500-tallet.

Bibelen har inkludert mange legender som forklarer hvordan ting henger sammen. En av dem forklarer hvorfor menneskene ble spredt ut og begynte å snakke forskjellige språk. Ifølge legenden skjedde det fordi menneskene gjorde opprør mot Gud. De ville bygge et tårn som gikk opp til himmelen, og prøvde vel på den måten å opphøye seg selv til Gud. Tårnet var kanskje et symbol på en hedensk gudsdyrkelse også. Bibelens forfattere bedrev ikke historieskriving, men denne legenden beskriver vel oss mennesker ganske godt.

Islam
Det er noe med oss mennesker som gjør enighet og samarbeid vanskelig. Vi ser det ikke minst i livssynssammenheng. Det er naturligvis ingen som vil innrømme dette, kanskje aller minst i islam. Jeg kom bl.a. over en side der muslimer kan stille spørsmål om islam. En som kaller seg Shefiu lurte på hva uenighetene innen islamsk lov gikk ut på, og om uenighetene startet på profetens tid (antar det er snakk om Muhammed). Svaret er vel like typisk som uenigheten; det er nemlig like vanskelig å erkjenne at vi ikke klarer å samarbeide. Her er den første setningen i et ganske langt svar:

“To correct your view, there is diversity in the four schools of thought and not disagreements; none of the scholars (imams) who were the founders of the four schools of thought disagreed among each other.”

Det er med andre ord mangfold i islam, men ikke uenighet. Jeg lurer likevel på hvorfor det er nødvendig med fire ulike tradisjoner hvis det er full enighet. Ikke for å være sarkastisk, men jeg vil vise til litt av dette mangfoldet. De fleste kjenner vel til konflikten mellom sunni og sjiamuslimer. Denne startet i 632, året da profeten Mohammed døde. Tallene varierer litt mellom ulike kilder. Derfor er mellom 10 og 20 % av verdens 1,5 milliarder muslimer sjiamuslimer. De er i de fleste land minoriteterer i et sunniland, bortsett fra i Irak, Iran, Bahrain og Aserbadjan, der de er i flertall.

Denne konflikten er også en viktig del av problemet i Syria. Dette landet har en sjiaminoritet som styrer over en sunnimajoritet. Presidenten kommer fra sekta Alawites. Det er en tilsvarende situasjon i Irak, men motsatt. Der var Saddam Hussein og eliten sunnier som styrte over sjiamajoriteten. Men etter valgene fikk naturlig nok sunniene makten.

Konflikten oppstod etter at profeten Muhammed døde. De som ville at profetens nærmeste medarbeidere skulle arve stillingen hans ble sunnimuslimer. De som ville at Muhammeds etterkommere skulle arve makta ble sjiamuslimer. Dermed delte islam seg i to hovedgrener. Dette har like mye med makt å gjøre som med religion. En av grunnene til at det er så vanskelig å skape fred i denne regionen er at det er lett å vekke gammelt uvennskap til live, og forstyrre det som tross alt har opprettholdt en viss balanse. Det at Saddam Hussein ble styrtet har f.eks. startet sekterisk vold og drap mot sunnimuslimer over hele Midtøsten.

Vi ser det samme i Syria. Opprøret der startet muligens som et reelt politisk opprør, men det er i dag en sekterisk kamp mellom de fattige sunnimuslimene (mange av dem er Al Qaida-tilhengere) og den sjiamuslimske eliten.

Kristendommen
Dette er naturligvis ødeleggende for dem selv, og ikke minst for oss andre når fienden er de vantro. Dette er noe vi har slitt med selv. Kristendommen opplevde også kraftig uenighet fra starten. Helt i begynnelsen var det f.eks. uenighet om hvorvidt en måtte være jøde for å bli en kristen. Bibelen lar det også skinne gjennom at det var uenighet om kvinnens rolle. En av de største konfliktene har likevel vært de sentrale teologiske spørsmålene, ikke minst treenigheten. Den er så komplisert at jeg ikke forstår den selv, og jeg er av den oppfatning at religion bør være enklest mulig. Slike detaljer er egentlig bare forstyrrende for innholdet i religionen. En ting er i alle fall sikkert, treenigheten er ikke avgjørende for troen.

Det var en sentral del av denne troen at Jesus hadde alltid eksistert, mens det var en mindre gruppe i tidlig kristendom som mente at Jesus hadde blitt født som et vanlig menneske og blitt adoptert som Guds sønn, såkalt adoptianisme. Denne troen oppstod først på 100-tallet, og ble lagt død på 200-tallet, men den oppstod igjen i Spania på 700-tallet.

Den Hellige Gravs Kirke i Jerusalem illustrerer hvor vanskelig det er med enighet. Ifølge tradisjonen ble denne kirka bygget oppå Jesu grav. Det er en kirke alle vil kontrollere, men denne uenigheten har flere ganger ført til forfall fordi de kunne ikke bli enige om restaureringen. Styrkeforholdet mellom de ulike kirkene ble gjerne avgjort gjennom korrupsjon i middelalderen. Den gresk-ortodokse, armensk-apostoliske og den romersk-katolske kirke har de største områdene, men den etiopiske og syrisk-ortodokse kirken har også mindre kapeller innenfor kirken. Det har vært flere tilfeller av slagsmål som har endt med sykehusbesøk fordi munker i de ulike retningene mener de har blitt fornærmet, som da en dør til fransiskanernes kapell ble etterlatt åpen etter en ortodoks messe.

Da snakker vi likevel bare om smålighet. Den største konflikten har vel vært mellom den katolske og protestantiske kirke.

Judaisme
Jeg kjenner ikke så mye til jødedommen, men vet at det er ulike motstridende retninger der også. Karaite anerkjenner f.eks. bare Tanak som autoritet på jødisk lov og teologi. Den anerkjenner altså ikke den muntlige tradisjonen Torah.

Humanistisk jødedom legger vekt på jødisk kultur og historie som kilden til jødenes identitet, og holder altså Gud utenfor. Vi kan tenke oss til at grupper som ortodokse jøder, moderne ortodokse jøder og konservative jøder er i motsatt ende av spekteret.

Mange ser til Østen for et alternativ. Buddhisme blir gjerne sett på som en fredens religion. Jeg skal ikke gå inn på det her, men viser til det jeg har skrevet om tibetanbuddhisme tidligere (Den gule pressen og En fredelig leder)  Det er så mange tradisjoner innen buddhisme, og når det gjelder tibetanbuddhisme, er det ingen tvil om at konflikten mellom Dalai Lama og Dorje Shugden handler om makt.

Er vitenskapen et alternativ?
Vitenskap er den nyeste av de store religionene, og der er det mye tro. Hvis du går rundt på et universitet i dag, og stiller spørsmål om evolusjon, får du sannsynligvis overveldende mange svar som sier at de tror på evolusjonsteorien. Vitenskapen har i utgangspunktet ingenting med tro å gjøre. Når vi snakker om at noe krever en viss tro, blir det gjerne omtalt som leap of faith i den engelskspråklige verden, et trossprang.

Det er nettopp det det er når studenter og fagfolk innen vitenskapelige fag sier at de har tillit til fagbøkene de leser. Vitenskapen har noen metoder å forholde seg til. Det må bl.a. være mulig å observere noe, og det skal være mulig å gjenta et eksperiment med sammen konklusjon hvor som helst i verden.

Det sier seg selv at dette blir problematisk når vi snakker om evolusjon. Det er snakk om forandringer du ikke kan observere fordi det tar så lang tid, og bevisene for denne teorien er vanskelige å finne. Det vises gjerne til ting som skal ha skjedd for flere millioner år siden. Jeg er enig i at evolusjon er logisk. Livet forandrer seg og egenskaper vi har nytte av overlever. Dette er ikke mer enn en teori. Denne teorien blir likevel brukt veldig aggressivt og fiendtlig mot andre, ikke minst i forhold til de som ønsker et mer spirituelt liv. Jeg har tidligere skrevet om motpolene Richard Dawking og Rupert Sheldrake i Vitenskapens dilemma. Jeg er selv blant de som omfavner både religion og vitenskap.

Vi ser også at mange vitenskapsfolk nesten er uenige bare for å være uenige. Dette er ikke minst tilfellet i klimaforskning. Der er det sterke følelser, og til tross for at det aldri tidligere har vært større mengder klimagasser i atmosfæren, er det fremdeles noen som mener at det bare er å peise på med større utslipp. De mener at det vi ser nå ikke er annet enn en naturlig variasjon. Det er i så fall en posisjon som kapitalen sikkert er veldig fornøyd med.

Dette sier kanskje det meste om oss mennesker. Vi elsker å være uenige, og vi ser hele tiden etter svakheter i motstanderens argumentasjon og logikk. Det er ikke alltid snakk om å fremme det som er til samfunnets beste. Det er alltid muligheter for at noen går for langt. Det er noen ville ideer som har blitt brukt i science fiction, men som det finnes vitenskapelige teorier for. En av dem er ecophagy (populært kalt «gray goo»). Dette er selvproduserende nanobots som bruker f.eks. karbon, som vi er laget av, til å lage kopier av seg selv. Det er ikke mulig i dag, men det er ikke utenkelig at vi kommer dit i fremtiden.

De som snakker om chemtrails blir gjerne stemplet som sprø “conspiracy buffs”, men det er ikke sikkert de er det likevel. Geo-engineering er ikke bare et felt som har gitt liv til konspirasjonsteorier om «chemtrails». Det forskes på muligheten for at vi kan påvirke klimaet ved å slippe ut enorme mengder nanopartikler i stratosfæren, og dermed redusere stråling fra sola. Det skal i teorien hindre global oppvarming. Det var en høring om dette i den amerikanske Kongressen i 2009, så det er ikke tvil om at det er noe de vurderer. Men det er kontroversielt, for det er ingen som vet hvilke konsekvenser dette vil få.

Det er slik vi er. Vi forholder oss langt fra alltid til autoriteter, men kjører gjerne vårt eget løp. Jeg reagerer derfor nesten med vantro når jeg hører argumenter som at verden ville blitt bedre uten religion. Det eksperimentet kalles kommunisme. I en mindre målestokk har vi sett hippie-kulturen. Begge har noen elementer som høres lovende ut, men begge ble grundig avslørt som hykleriske. Jeg ble født i 1968, altså mens hippiene skulle redde verden med sin LSD, marihuana, avvisning av forbrukssamfunnet og ikke minst kjærlighet. Mens jeg vokste opp gikk mange av disse radikale menneskene inn i viktige stillinger i samfunnet. Ikke for å slenge dritt til forrige generasjon, men de fikk ikke all verden ut av det. Både kommunismen og vestlige radikale på 60 og 70-tallet hadde mange fornuftige ideer. Mennesket er dessverre ikke helt til å stole på.

Human-Etisk Forbund
er den mest kjente ateistiske livssynsorganisasjonen i Norge.

I kontroversielle saker som aktiv dødshjelp feiger de ut og vil ikke ha noen mening eller gi råd til medlemmene sine. De sier nemlig at medlemmene står fritt ti å velge selv. Det er altså uenighet om noe av det mest sentrale innen ateistisk humanisme. Noen mener de har rett til å bestemme over egen kropp (egentlig samme prinsipp som ved abort), mens andre ateister mener det er galt å ta et liv. Dette er for øvrig en rar organisasjon. Den er veldig aktiv når det er snakk om å forandre på Den norske kirkes troslære, men er langt mindre synlig i en generell verdidebatt.

I dag er det mange som har en euforisk holdningen i sin avvisning av religion. Nettet flyter over domenenavn som no religion, irreligion, good life without religion og ikke minst den gamle slageren ateisme. Hvis vi bare får kastet religionen ut, så blir det nok orden på sakene. Det er faktisk noen som tror, som John Lennon, at en verden uten religion er en verden uten helvete. Han var en naiv pasifist med en overdreven tro på mennesket, men sannheten er vel heller at vi trenger religion som et forsvar mot det helvete vi skaper selv.

Her i Norge er det stort sett Arbeiderpartiet som har styrt etter krigen. Dermed er det også stort sett denne, til tider udemokratiske og ateistiske ideologien, som har styrt kirka. Det gjenstår å se om det som ser ut som en økende dystopisk verden blir snudd til et euforisk Utopia når livssynsorganisasjonene, som for øvrig inkluderer Human-Etisk Forbund, blir marginalisert i det norske samfunnet.

Det skinner vel gjennom at jeg er noe skeptisk til et samfunn som lar mennesket se inn i seg selv for å vurdere hva som er rett og godt. Vi har sett de fleste prøve seg på løpende bånd: Kristendommen, islam, ateismen, vitenskapen, kapitalismen. Vi har sett den samme maktkampen som har foregått i disse store aktørene i mindre religioner som tibetansk buddhismen og jødedommen.

Jeg har sagt det i tidligere innlegg, og sier det gjerne igjen. Det å kaste ut religion fordi vi mener menneskene har svakheter, er som å kaste babyen ut med badevannet. Det er mange som sier de kan tilby et alternativ til de som ikke identifiserer seg med religion. Jeg er ikke imponert over det disse alternativene har oppnådd så langt. Vi bygger fortsatt tårn. Det er snakk om å fremheve oss selv, vise hva vi som individer og samfunn er i stand til. I et slik samfunn er det mange mennesker og meninger det ikke er plass til. Dagens babelske tårn vitner ikke om mindre stolthet, intoleranse, arroganse, forfengelighet etc. enn i Bibelens versjon.

I historien om Babylon 130 år etter den store floden, ble menneskene straffet ved at de ble spredt ut over jorda, De forstod heller ikke hverandre fordi de snakket forskjellige språk. Straffen vi gir oss selv i dag er kanskje en ytterligere forvirring. Vi har prøvd alt, uten at mennesket viser seg som noe sterkere. Det gjelder spesielt i forhold til å tenke kollektivt.

Kanskje det noen ganger er styrke i å innrømme sine svakheter, og i å være åpne mot de som ønsker at det spirituelle er mer synlig i samfunnet. Jeg har faktisk forståelse for de som velger ateisme, men ikke for de som kjemper med nebb og klør for at hele samfunnet skal velge bort den spirituelle sida.

The vicious schism between Sunni and Shia
Why Sunnis and Shiites are fighting
Karaite Judaism
Relationships between Jewish religious movements
Haredi Judaism

Advertisements

3 thoughts on “Babels tårn

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s