Vitenskapens dilemma

Jeg hører ofte holdningen: Jeg tror ikke på Gud, jeg tror på vitenskap. Det burde ikke overraske meg nå lenger, men det gjør det likevel fremdeles. Jeg liker astronomi og har sett en del av denne type program på Discovery, History og National Geographic Channel. Den største overraskelsen der er at noen av vitenskapsfolkene de intervjuer ikke blir drevet av nysgjerrighet og et brennende ønske om ny informasjon, men om å drepe religion. De lider nemlig av den vrangforestillingen at liv på andre planeter er i strid med religion, spesielt kristendommen. De lever dermed etter læresetningen: Finn liv på andre planeter og avskaff tro.

Men hva om alt vi har lært er feil?

Jeg var inne på i En nasjon ser innover at humanismen har fjernet seg fra det religiøse innholdet den hadde i starten, og at ateistiske humanister i stor grad har korrumpert filosofien i dag. Det gjør de med en til tider veldig aggressiv fremtoning. Jeg så en dokumentar for noen måneder siden. Den behandlet De ti buds betydning for det britiske samfunnet.

De ti bud
Ann Widdecombe, en kjent, forhenværende britisk politiker og konvertitt (fra anglikansk til katolisisme) var programleder for denne episoden av dokumentarserien The Bible: A History.  Hun snakket bl.a. med de to profilerte ateistene, Stephen Fry og Christopher Hitchens. Sistnevnte var journalist og skrev boka God is Not Great: How Religion Poisons Everything ( I England fikk den undertittelen; The Case against Religion). Dette er hva wikipedia sier om boka:

Hitchens hevder at organisert religion er «voldelig, irrasjonell, intolerant, alliert med rasisme, tribalisme, og fordommer, rotfestet i kunnskapsløshet og fiendtlig til fri forskning, har forakt for kvinner og utøver tvang mot barn», og at den derfor «burde ha en hel del på samvittigheten sin». Hitchens støtter seg på en blanding av personlige historier, dokumenterte historiske anekdoter og kritisk analyse av religiøse tekster.

Dette var ikke småtteri og det er altså basert på menneskers erfaring med andre mennesker, samt en innbitt ateists analyse av tekster som har blitt samlet av en rekke stammesamfunn over flere tusen år og skrevet ned for omtrent 2500 år siden. Det som overrasket meg mest var den veldig aggressive holdningen disse to viste. De kom med private påstander og insinuasjoner. Det er på mange måter lite som skiller denne type ateister fra de fanatisk religiøse.

Både Christopher Hitchens og Stephen Fry blander sammen individers personlige trossystem med organisasjonen de kritiserer. Alt og alle har potensiale til å bli noe negativt hvis menneskene ikke viser moralsk tilbakeholdenhet. Et organisert trossystem som f.eks. kommunisme bidrar ikke til frihet. Det gjør ikke vitenskapen heller, for den er også et trossystem. Vitenskapen tenker ikke på det som er godt for mennesker. Den tenker bare på om noe er mulig eller ikke. Konsekvenser er noe den ikke forholder seg til. Religion er i utgangspunktet noe positivt, men menneskene klarer likevel gang på gang å rote det til. Satanisme er en av de få religionene som er negative. Målet til denne religionen er menneskehetens ødeleggelse. Andre religioner, som kristendommen, kan også ødelegge mennesker, men det er mennesker som gjør dette, ikke religionen.

En annen ting jeg reagerte på var at Christopher Hitchens sa i starten av videoen at kirka har vansker med å holde tritt med det folk mener er vanlig moralsk og etisk fornuft. Jeg mener hele poenget med religion er at den skal være noe fast, i motsetning til det føyelige mennesket.

Stephen Fry mente at kirka hevdet å sitte på den eneste sannheten, mens den ikke godtok noe annen. Det er ikke slik det oppleves for meg. Jeg startet utdannelsen min med å studere teologi i 3 semestre, før jeg hoppet over til lærerhøgskolen. Det var 1,5 veldig interessante år der vi studerte Bibelen og kristendommen veldig kritisk. Det var noen få av dem jeg hadde kontakt med der som hadde vanskeligheter med det. De opplevde det slik at det kun dreide seg om kritikk, og ingen tro, men de fleste klarte å lese tekstene kritisk. Det betyr likevel ikke at en skal kaste objektiviteten ut døra.

 
Misbruk
Ja, Kirka har gjort mange grusomme, fatale feilgrep. Religion har vist menneskets kapasitet og talent for overgrep, men også for det motsatte. Jeg kom over en fyr som skriver mye om de negative tingene religion har gjort, og det er igjen tvil om at han har noen poeng.

http://listverse.com/2008/04/02/8-atrocities-committed-in-the-name-of-religion/

Denne sida har en liste over grusomheter som ble gjort i religionens navn. Noen av disse har vært utført av representanter for religionen, men det er ikke alltid slik. Det ville vært en håpløs forenkling. Det har ofte minst like mye, kanskje mer å gjøre mer territorier, penger og rasediskriminering etc. Den kanskje mest kjente hekseprosessen i USA foregikk i Salem, Massachusetts. I det tilfellet var det rett og slett snakk om eiendom. Det var en kamp mellom de som kom der først, og de som flyttet til kolonien seinere. Mange ble beskyldt for å stå i ledtog med djevelen slik at en kunne overta eiendommen. Noen ganger var det sikkert også snakk om sjalusi og begjær. Jeg tipper dette ligger bak mange av hekseprosessene i Skandinavia også.

Dette var i en tid da troen på helvete var veldig sterk, og det ble brukt veldig bevisst. Noen ganger kan det ha vært en prest involvert, men jeg tror det også var mange prester som ikke ville brenne noen, men når familiemedlemmer vitnet mot hverandre, følte de seg nok presset. Poenget er at jeg tviler på at det har vært en utbredt tanke at en handlet etter ordre fra Gud.

Kirka har også vært under kongers, seinere regjeringers kontroll. Disse har stort sett gjort som de har ønsket i religionens navn, selv om kirka ikke protesterte. Karl den Store var kristen og tok initiativ til å kristne Europa med makt. Ved ett tilfelle ville han sende et klart budskap til sakserne som var kjent for sin hedenske religion. Han opprettet en slags militær domstol som dømte nesten en hel divisjon i den saksiske hæren til døden. Det var ikke mindre enn 4 500 som ble halshugget på én dag, sannsynligvis like mye fordi de gjorde opprør mot det frankiske styret som for sine hedenske skikker.

Senere kom vikingene på banen og de hadde ikke noen mildere form for evangelisering. Nordmenn hadde vel valget mellom å akseptere Kvitekrist eller å få et sverd gjennom buken. Dette var like lite Guds gjerninger som mange av den samme type gjerninger du finner i Bibelen.

Jeg er ikke sikker på hvilket forhold Nazi-Tyskland hadde til religion, men jeg tror Hitler brukte den kristne religion i propaganda. Den katolske kirka forholdt seg ikke bare taus under og etter krigen, men den skal også ha hjulpet nazister til å flykte til Sør-Amerika. Betyr det at vi skal gi Gud skylda? De fleste gjør det, men jeg mener det er en feil avgjørelse. Det virker som de kaster ut all fornuft i sin iver etter å kaste ut religion. Jeg tror dessuten mange kristne fort glømmer at de har en forpliktelse til Gud, ikke mennesker. Det er religionen og teologien, ikke organisasjonen, medlemmene skal ha lojalitet til.

Vitenskapen trenger hjelp
Jeg mener vitenskapen har det samme problemet. Det å være kritisk til religion, eller det en forsker på, betyr ikke at en kaster alle vitenskapelige metoder over bord. Det holder ikke når en Christopher Hitchens bruker anekdoter og personlige meninger for å vise til at religion er noe ondt. Jeg vil hevde at kristendommen ikke er ond, men mennesker har den svakheten. Det gjør at også mange organisasjoner innen kirka, kanskje alle, har svakheter i ulik grad. Til tross for at mennesker, også innen Kirka, har et talent for uenighet, er det likevel en kjerne som har vært stabil i 2000 år. Hvis du som en sammenlikning googler sekulære land vil du få en liste over land som består av en lang rekke sekulære land, noen usikre og noen få som har en statsreligion. De sekulære landene USA, Russland og Kina regjerer alene over 1,8 milliarder mennesker. Noen vil muligens hevde at de har et lite stykke igjen før de oppnår perfeksjon.

Biologen Rupert Sheldrake peker på en rekke ulogiske læresetninger innen vitenskapen som mange ikke er villig til å vurdere. Han snakket om dette da han holdt en TED-talk i januar 2013, men videoen ble fjernet fra hjemmesida til TED. Det er mange som har lastet den opp til you tube. Jeg kikket på 3 av dem som til sammen har 635 000 visninger. Det er flere andre videoer også, og den forfatteren viser på sin egen hjemmeside, har i underkant av 500 000 visninger. Det var derfor neppe manglende interesse som gjorde at TED ikke klarte å gjøre plass til denne forelesningen. Man skal ha et kritisk søkelys på alle andre ting, men ikke seg selv.

En av de som er skyldige i det er Richard Dawkins. Han kaller mennesket for «lumbering robots.» Denne beskrivelsen av oss mennesker stammer fra Boka The Selfish Gene som han ga ut i 1976. Han mener med det at vi er mekaniske, som programmerte roboter. Det er dermed ingenting i oss som er ubevisst. Så vidt jeg forstår er han ikke ferdig med den tankerekka han startet for 38 år siden. Jeg vet ikke så mye om det, men har planer om å lese et par av Dawkins’ bøker. Hvis jeg har forstått han rett er det vårt eget DNA som driver oss videre. Det er f.eks. ingenting som heter intuisjon, for det passer ikke inn i teorien om at alt liv er mekanisk. Det er mulig Richard Dawkins har rett, men poenget mitt er at det vet vi foreløpig ikke noe om. Det er i beste fall en teori som det akkurat nå ikke er mulig å teste, men det blir presentert som udiskutabel vitenskap. Jeg kan ikke forstå hvordan folk som Dawkins kan hevde at levende vesen ikke har kontakt.

richard dawkins
Richard Dawkins fotografert ved den 35 American Atheists Convention i 2009. Problemet med det ateistiske trossystemet han representerer er at det forventer en rigid lojalitet mot myndighetene. Lojaliteten kan derfor forandre seg, mens religion gjør oss lojale mot noe høyere enn oss selv, og mot våre medmennesker.
Marty Stone via wikimedia commons

En av de største fysiske sannhetene er at lysets hastighet er konstant. Det forandrer seg ikke. Sannheten er at noe gjennomsiktig, som vann, glass eller luft demper hastigheten. Dette ble oppdaget av Jean Foucault in 1850. Når det gjelder i et vakuum, som i verdensrommet, mener en at lysets hastighet er konstant og at den ikke har forandret seg særlig siden big bang. Et fransk forskerteam publiserte en artikkel i fjor der de beskriver at lysets hastighet i vakuum ikke nødvendigvis er så konstant som en har trodd. Lysets hastighet og vakuum har vært en så etablert sannhet at få har brydd seg om å forske på det. Vi snakker sannsynligvis om utrolig små marginer, noe som er helt uten betydning for oss andre. Det illustrerer litt av utfordringen til vitenskapen. En skal ikke utfordre etablerte sannheter.

Et annet eksempel kan være om det er vann på månen eller ikke. Forskerne har i alle år ment at månen er knusktørr, og da Apollo brakte tilbake steiner som inneholdt vann, konkluderte en raskt med at det måtte være “forurensning” fra jorda. Men et NASA-instrument om bord et fartøy fra den indiske romfartsorganisasjonen oppdaget i fjor såkalt magmatisk vann, d.v.s. at det har blitt dannet langt under overflaten.

Hvor er nysgjerrigheten? Hvor er ønsket om å finne sannheten? Burde det ikke være et ønske om å lære mer, og teste om det en har lært er sant som drev vitenskapen? Det høres i alle fall ut som en sunn holdning i mine ører, men det er ikke slik virkeligheten er.

En annen ting er at vitenskapen ofte bekrefter det mange har trodd. Ifølge Bibelen er en generasjon 20 år, d.v.s. at det tar 20 år fra en er baby til en kan stifte familie selv. Det vi vet i dag er at hjernen, eller rettere sagt frontallappen, blir ferdig utviklet i tidlig 20 årsalder. Det virker altså som de forstod dette på gammeltestamentlig tid.

I dag er det mange vitenskapsfolk som sier at universet har en designer. Dette minner ikke så rent lite om en tanke som gresk filosofi og kristendommen har trodd på, men ikke kunnet bevise. Vitenskapen kan heller ikke bevise det, men nå har de også fått trua på at noe måtte starte utviklingene som resulterte i en skapelse.

Jeg vil med disse ord ønske alle en god påske. Enter du er kristen eller ateist, er det ingen tvil om at det er mye tro i de kreftene som styrer valgene dine. Når det gjelder filosofien vi ønsker å leve etter antar jeg vi har valget mellom å plassere normen i det føyelige mennesket, eller i noe konstant. Selv finner jeg glede i å tenke på at da Dødehavsrullene ble funnet mellom 1947 og 1956, bekreftet de at de kristne læresetningene har forblitt uforandret.

Kilder:

http://www.popsci.com/science/article/2013-03/speed-light-vacuum-varies-slightly-study-finds

http://www.sheldrake.org/

http://redicecreations.com/article.php?id=21264

http://science.howstuffworks.com/dictionary/famous-scientists/biologists/richard-dawkins-info.htm

Advertisements

5 thoughts on “Vitenskapens dilemma

  1. Jeg har lest Dawkins bok “The God delusion”, som har fått religiøse til å rase verden over. Jeg tror ateister og religiøse argumenterer fra to vidt forskjellige universer som får dem til å misforstå og mistolke hverandre. For ateisten er ikke Gud virkelig. Det eneste de ser er de religiøse institusjonene, og de dømmer dem etter det enkle kriteriet: Er de gode for menneskeheten eller ikke? Spørsmålet: Har Gud skyld i de religiøses feilgrep og ondskap eller ikke, bør ideelt sett plage ateistens tanker, fordi de tror Gud bare eksisterer som en fantasifigur.
    Den religiøse fra sin side argumenterer alltid ut i fra et univers hvor Gud eksisterer, en person de er følelsesmessig knyttet til.
    Når Dawkins kalle Gud “arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.” – snakker han om en fantasifigur. Men hos religiøse er denne guden en høyst virkelig person som de har mange følelser til, og et slikt sitat blir forståelig nok ikke godt mottatt.

    Dette er forøvrig mitt favorittintervju av Dawkins. Dette kan være et typisk ateist vs. religiøs samtale: De er begge velutdannede, intelligente, moderne og (regner jeg med) moralsk uantastelig menn. Men de sitter i hvert sitt univers og snakker ut i fra sine verdenssyn.
    På slutten av intervjuet er intervjueren (husker ikke hva han heter) så opphisset at han nesten hopper opp og ned i stolen.

    1. Takk for kommentaren. Kan tenke meg at noen og enhver hopper opp og ned i stolen, og det er ikke sikkert at alle ateistene sitter så komfortabelt mens de hører på Dawkins-retorikken heller. Jeg er forøvrig ikke sikker på hva Charles Darwin hadde sagt, for det var vel litt uklart hva han egentlig mente om ateisme.

      Jeg kommer nok til å lese Dawkins etter hvert. Jeg har faktisk helt nylig startet å bevege meg mot det som egentlig er røttene mine. Jeg har derfor ikke fått med meg det styret som det tydeligvis er rundt Dawkins. Jeg ble klar over han via Sheldrake, men kan forstå at han ikke var en del av den religionskritikken jeg studerte på midten av 90-tallet, for med den beskrivelsen av Gud du siterte han på, legger han ikke akkurat opp til en dialog. Det blir interessant å se Al-Jazeera-intervjuet.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s