Hva erindrer Norge?

omslag til arven etter hitler
Kanskje er det noen likhetstrekk mellom tysk og norsk erindringskultur?

Det nærmer seg 8. april, dagen da Tyskland startet angrepet mot Norge for 69 år siden. En måned senere feirer vi frigjøringen, tett etterfulgt av Nasjonaldagen. I år blir det sikkert ekstra nasjonalromantisk siden det offentlige Norge skal feire at grunnloven er 200 år. Det får meg til å tenke; hvor nær er den offentlige versjonen virkeligheten, og er det noe forskjell på den offentlige og private hukommelsen?

Det er sikkert ikke et nytt ord, men det var det for meg etter som jeg ikke har lest så mye om krigen før. Jeg leste boka Arven etter Hitler for noen uker siden og Forskeren Anette Storeide bruker i forordet begrepet erindringskultur. Hun snakker da om alle former for omgang med fortiden, f.eks. minnesmerker, historiebøker, museer, taler og filmer. Storeide peker på at mennesker har minner, men det har stater også. Skolebøker og offisielle minneseremonier f.eks. er faktisk en statlig autorisert versjon av historien.

Enkeltmenneskers/privatpersoners erindring kan skille seg fra den offisielle versjonen. Det er noe av budskapet i boka Arven etter Hitler. Den tyske staten har de siste årene tatt et oppgjør med fortida, men dette arbeidet startet ikke for alvor før på 1990-tallet. I tiårene før det ble naziregimets forbrytelser fortiet og gjemt vekk. I mange familier ble familiemedlemmer, som opplevde naziregimet fra 1933 til 1945, enten omtalt som ofre eller motstandere av regimet. Krigsforbrytelsene ble av mange knyttet utelukkende til en elite rundt Hitler. Fokuset var hele tida på dem selv.

Det skal sies at dette var traumatisk også for tyskerne, men alt dette skjedde fordi mange hadde tatt aktivt del i forsøket på å tilintetgjøre alle som ikke passet inn i Hitlers visjon. Resten hadde sittet stille og godtatt grusomhetene. Etter krigen var de mest opptatt av sin egen smerte. En av disse smertene var det store antallet tyske kvinner som ble voldtatt. Den mest kjente beretningen ble gitt ut i bokform i USA i 1954. Da boka kom ut i Tyskland 5 år seinere ble den kritisert for å ødelegge tyske kvinners ære.

Det var etter krigen 7 millioner tvangsarbeidere, internerte og deporterte mennesker. Disse ble klassifisert som displaced persons, DP. Situasjonen var spesielt alvorlig for de sovjetiske, for det å bli tatt til fange ble sett på som forræderi. Det var derfor farlig for dem å reise hjem igjen. De allierte forsørget disse. Det var veldig trange kår i Tyskland etter krigen, og mange tyskere mente at DP’ene levde bedre enn dem selv. De tenkte nok en gang mer på seg selv, og ikke det disse fangene og tvangsarbeiderne hadde gjennomgått.

De som ventet på et offentlig oppgjør med nazistene ble skuffet. Avnazifiseringen ble temmelig tilfeldig, og det var mange nazister som gikk inn i viktige stillinger etter krigen. Det var også en del som fikk symbolske dommer. De allierte prøvde å klassifisere befolkningen etter hvor sterkt involvert de hadde vært i nazisystemet. Folk kalte dette systemet for Persilschein (schein betyr bevis og Persil var et kjent vaskemiddel). Denne klassifiseringen ble lett omgått ved at naboer gikk god for hverandre. De vasket seg rene ved ikke å erkjenne noe av det de hadde gjort. Det undergravde nok også arbeidet at USA og Sovjetunionen ga de beste vitenskapsmennene sentrale posisjoner i sine hjemland. Werner von Braun f.eks. ble en viktig ressurs i NASA. USA og Russland har med det også en falsk erindringskultur.

Da Tyskerne overtok denazifiseringen fra de allierte, vedtok de flere amnestilover. Mange av posisjonene i forvaltning og næringsliv på 1950-tallet ble besatt av de samme personene som hadde hatt disse i nazitida. Som en del av det veldig mangelfulle erstatningsoppgjøret som de allierte etablerte, skulle tyskerne tilbakeføre jødiske eiendommer som nazistene hadde beslaglagt. Dette vakte sterk misnøye i befolkningen. I tillegg til at avtalen med de allierte ble mye mindre enn det originale forslaget i 1946, betegnet avtalen krigsforbrytelsene som «forbrytelser i det tyske folks navn.» Det tyske folk hadde altså ikke stått for dem selv.

Det var etter krigen 10 millioner tyske soldater i allierte krigsfangeleirer. 3,3 millioner av dem havnet i sovjetiske leire, og 1,3 kom aldri hjem igjen. De siste overlevende ble ikke frigitt fra Sovjet før i 1956. Grensene forandret seg dessuten etter krigen, og mellom 12 og 14 millioner tyskere måtte flykte, eller ble fordrevet. Det er anslått at 2 – 2,8 millioner av dem døde på flukt. Dette fikk også mye oppmerksomhet i Tyskland etter krigen.

Waffen-SS ble i Nürnberg dømt som en «forbrytersk organisasjon.» Wehrmacht ble ikke dømt og ble dermed grunnlaget for det nye, rene forsvaret. På slutten av 1950-tallet var det 12 369 tidligere Wehrmacht-offiserer og 300 tidligere SS-medlemmer i den nye Bundeswehr. Det var dessuten 30 kaserner som hadde fått navn etter tyske helter fra krigen. Det er derfor tvilsomt om det var det bruddet med fortida de hevdet det var.

Når det gjelder hvor overraskende krigen var, ble jødene i økende grad utstøtt fra samfunnet. Etter at nazistene kom til makten i 1933 ble jøder utestengt fra alle offentlige stillinger. I 1935 ble det forbudt med ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Jøder mistet dessuten statsborgerskapet sitt, og i 1936 ble jødiske barn utestengt fra offentlige barnehager, i 1938 ble jødiske elever utestengt fra offentlige skoler. Det burde egentlig ha vært ganske klart hvor dette kom til å ende, men Krystallnatten 9. november 1938 fjernet vel den siste tvil.

Etter 12 år med Hitler utviklet tyskerne en fornektelseskultur. Det var en viss forbedring utover 60-tallet, etter rettssaken mot den kjente nazisten Eichmann i Israel, men ikke mer enn at Willy Brandt ble betegnet som forræder da han stilte i sitt første forbundskanslervalg. Han hadde vært politisk flyktning i Norge på 1930-tallet, og oppholdt seg ulovlig i Berlin i 1936 for å bygge opp en motstandsgruppe. I ettertid ble det sett på som upatriotisk, og det ble mer bråk da han i 1961 fikk den norske St. Olav-ordenen for sin innsats under krigen. Det er ting som tyder på at folket ikke har endret holdning. Forfatteren Daniel Kehlmann mener at de fremdeles ikke har lagt det bak seg. Det kom ut en bestselgende bok i 2002 som bekrefter dette inntrykket. I Jörg Friedrichs bok Der Brand – Deutschland im Bombekrieg 1940-1945 ligger fokuset på Tysklands materielle og kulturelle skader. Boka hevder sågar at bombingen var en planlagt tilintetgjøring fra britisk og amerikansk side.

Når det gjelder kulturen ser vi noe liknende i Tyskland. En av de første kassasuksessene i Vest-Tyskland ble «Der Fragebogen» (spørreskjemaet) i 1951. Boka fremstiller de alliertes avnazifisering som urettferdig og ydmykende. Den legger skylda for krigen på et fåtall sentrale nazister, mens det tyske folk var nazimotstandere. Det 17. opplaget kom i 2003, og det tyder kanskje på at denne holdningen ikke har forandret seg. Det var i hovedtrekk tre typer kunstnere etter krigen, de som hadde forlatt Tyskland før krigen, de som hadde levd i et slags indre eksil og de som hadde samarbeidet med nazistene. Etter krigen prøvde en forfatter som Thomas Mann, som hadde motarbeidet Hitler fra sitt eksil i USA på 30-tallet, å diskutere erindringskulturen. Han mente at hele den tyske befolkningen måtte ta på seg skyld for det nazistene hadde gjort, men folket valgte å høre på de som hadde levd i indre eksil. Det var først på 70-tallet en kunne spore kritiske røster. Før den tid var det bare snakk om underholdning og ting som kunne få en til å glemme. Filmindustrien gikk i samme retning.

En kan oppsummere tysk erindring med at tyskerne tenkte mest på sine egne tap. De var lite opptatt av at det var deres egne handlinger som hadde brakt dem i en slik situasjon. De hadde vansker med å se de lidelsene de hadde utsatt hele Europa for.

Hvordan er det så i Norge? Hva er vår erindringskultur?
Jeg har skrevet såpass omfattende om Tyskland for å illustrere hva en erindringskultur eller mangel på en er, og for å vise at vi har mye til felles den tyske måten å håndtere krigen på.

Når det gjelder selve krigshandlingene tok det lang tid før det ble snakket og skrevet mye om motstandskampen i Nord-Norge. Jeg har en følelse av at myndighetene valgte å lage noen myter. I dag er det vel lettere å finne informasjon, men jeg har en mistanke om at en fremdeles må gå aktivt inn for å finne den selv. Narvikfelttoget har f.eks. stor status i utlandet, men omtales lite i norske skolebøker. Det som sitter best igjen fra min skolegang er den brente jords taktikk, men det var lite eller ingenting om detaljene. Jeg liker f.eks. den britiske krimserien Foyle’s War, og der blir Narvik nevnt en del ganger fordi en av de sentrale rollefigurene i serien har en krigsskade fra det slaget. Dette blir ikke bare nevnt fordi forfatteren Anthony Horowitz vil imponere med sine historiekunnskaper, men fordi navnet Narvik gir gjenklang blant de familiene i Storbritannia som husker krigen. Det er dessuten bemerkelsesverdig hvor lite interesse det har vært for å lage filmer om disse dramatiske hendelsene i Norge.  Vi lager gjerne populærkultur ut av Vemork-aksjonen og Max Manus, men glømmer det åpenbare. Slaget i Narvik var det første Hitler tapte.

Vi har nok mer en kollektiv erindring i Norge. Det virker å være enighet i Norge om hva som skal med og hva som blir regnet som betydningsfullt. I dette bilder er spesielt Rjukan, noen utvalgte motstandsfolk som Max Manus og Gunnar Sønstebø, og ikke minst kongefamilien viktige. Dette hadde nok en kraftig samlende funksjon, og var sikkert viktig. Vi har i stor grad konsentrert oss om at hele folket var mot Quisling. Hver minste, lille ting har i etterkant blitt tolket som en del av motstandskampen. Det blir dermed én stor gruppe som samlet stod mot nazistene og svikerne, noe som minner mye om det tyske folkets holdning. Men sannheten er sjelden svart-hvit. Det blir ikke skrevet mye om kvinner som kjempet i krigen eller at mange nordmenn sannsynligvis var feige, satt lenge på gjerdet og satset på de som så ut til å vinne krigen. Det var sikkert en del som tjente penger på krigen, også mennesker som ikke ble dømt som landssvikere. Jeg vet ikke hva det blir snakket om i Kongsberg, men jeg kan tenke meg at det tok lang tid før det ble snakket om at Kongsberg Våpenfabrikk tjente godt på salg av våpen til tyskerne under krigen.

opprdding etter sabotører
Det var et nettverk av norske etterretningsbaser for hemmelige agenter, kurèrer, flyktninger, våpen og utrustning på svensk side av grensa. Bildet viser en gjeng som ryddet opp etter agenter og sabotører som holdt til i Unna Alakats like innenfor svenskegrensen øst for Narvik.

På starten av 1950-tallet besluttet Stortinget at sovjetiske krigsgraver i Nord-Norge skulle graves opp og flyttes til avsidesliggende Tjøtta i Nordland. Dette skjedde omtrent samtidig med at Norge ratifiserte Genèvekonvensjonene fra 1949.

Mange finnmarkinger deltok i kampen mot Hitler på Sovjetisk side. Disse ble kalt partisanere. Mange av de som overlevde ble overvåket og mistenkeliggjort i Norge. Det var vel en viss anerkjennelse da kong Olav la ned en krans ved minnesmerket for partisanene i 1983, men det var først da Kong Harald holdt en tale ved det samme minnesmerket i 1992 at denne unnskyldningen ble ytret direkte. Jeg vet ikke om regjeringen gjorde det samme, men det hadde vel betydd mer hvis det kom direkte fra de med politisk makt.

En annen historie som ikke samsvarer med de offisielle mytene, og som derfor ikke er veldig fremtredende, er den om østerrikeren Friedrich Leinböck-Winter. Han ble ufrivillig utskrevet til Luftwaffe og sendt til Kristiansand som sanitetssoldat. Fra starten sin i Norge begynte han å rekruttere et nettverk av motstandsgrupper på 4-5 mann. De kalte seg Norges Frihetsbevegelse. De fikk dessverre ikke holde på så lenge før de ble angitt av en norsk gutt.

leif tronstad
Leif Tronstad, NTH-professoren som ble en viktig motstandsmann

En annen helt var professor Leif Tronstad som meldte seg frivillig til krigstjeneste, og var bl.a. dyktig til å organisere motstandsgruppene. Han var en bakmann som ikke overlevde krigen, og ble glemt.

På overflaten var vel landssvikoppgjøret omfattende, men i realiteten var det ganske tilfeldig. Noen slapp lett unna, spesielt de som var skyldige i økonomisk kriminalitet, mens andre ble stemplet som landssviker kun for å være et passivt medlem av NS. Når nazistene tok over hele samfunnsstrukturen i 1940 var det ikke lett å avgjøre hva som var nødvendig samarbeid med okkupasjonsmakten, og hva som var svik. Det virker som de som tok disse avgjørelsene i 1945 mente det var lett. Jeg lurer av og til på om dette var en anklage en rettet mot noen som en hevn, eller for bevisst å skade noen, men det blir naturligvis bare spekulasjon.

Denne lettvinte behandlingen av problemet ble egentlig fulgt opp med mer av samme sort. Den norske regjeringen rekvirerte hele den norske handelsflåten i 1940, og dannet Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship). Det dreide seg om 1000 skip og var verdens største rederi. I tillegg til at de drev kommersiell skipsfart, deltok disse skipene i krigen på alliert side. Da krigen var over disponerte Nortraship 4,5 milliarder kroner (1945-verdi). Etter ulike forsikringsoppgjør satt staten igjen med et overskudd på 818 millioner kroner. 4000 krigsseilere døde på jobb i løpet av krigen og mange av de overlevende fikk psykiske og fysiske skader. Mange følte seg sviktet av det offentlige etter andre verdenskrig, og jeg tror de hadde grunn til å føle det slik. Stoltenberg 2-regjeringen opplyste mot slutten av 2011 at de skulle etablere et historieprosjekt der de skulle lete frem glemte helter fra 2. verdenskrig. Det var lovlig seint, for å si det veldig forsiktig!

Krigsbarn fra 2. verdenskrig, nedsettende kalt tyskerunger, ble dårlig behandlet. Mor og barn ble utstøtt fra lokalsamfunnet og myndighetene gjorde ingenting for å beskytte dem. Noen ble sendt til barnehjem i Tyskland, andre fikk en like ustabil oppvekst på institusjoner eller hos fosterforeldre i Norge. Stortinget evnet ikke å be om unnskyldning før i 2003, og 2 år senere kom det en erstatningsordning. Jeg vet ikke hva som skjedde videre med denne saken, men det er beskyldninger om at krigsbarn ble brukt til forsøk med LSD.

Gaustad Sykehus startet med lobotomi i 1942 som et tiltak mot overfylte sykehus. Stortinget vedtok i 1996 at alle gjenlevende skulle få en erstatning på skammelige 100 000 kroner.

Etter krigen ble tatere tvangssterilisert i Norge. Barn ble tvangsplassert i fosterhjem, og taternes livsstil ble kriminalisert. Norske myndigheter har tatt et oppgjør med dette, men en offentlig unnskyldning kom ikke før i 1998.

Dette er bare noen saker jeg husker etter at de har blitt omtalt i nyhetene, men det er sikkert flere. Det er egentlig litt av den samme holdningen vi ser i dag i forhold til innvandrere. Jeg mener at det faktum at norske myndigheter ikke insisterer på at de innvandrere som velger å bli her permanent, skal bli norske er like mye respektløst mot dem som at innvandrere ikke respekterer Norge. Jeg tror de egentlig har valgt å bli norske siden de ønsker å bli boende her. Det er bare spørsmål om hva myndighetene gjør med det.

Jeg tenkte mest det offentlige mens jeg skrev dette. Det er en lang historie i ikke å ta et oppgjør med fortida, men jeg tror den private erindringskulturen er påvirket av denne fornektingen. Vi har skapt en myte om at vi samarbeider med de rette folkene. Vi samarbeidet ikke med Hitler, vi gikk med binders, vi elsket semitter (arabere er for øvrig semitter også) etc. I dag samarbeider vi med USA, et land som har administrert verden siden krigen, men som kanskje er en like stor del av problemet som løsningen.

Jeg tenker også erindringskultur i forbindelse med den debatten Frp-politikeren Tybring-Gjedde satte i gang. Han fryktet at innvandring skulle ødelegge norsk kultur. Hvordan kommer norsk kultur og historie til uttrykk i bøker, filmer, aviser, uteliv etc? Vi vet at den er sterkt representert i det offisielle Norge, i taler, museer. For et noen uker siden kom det frem at Oslo kommune ikke har oversikt over 18 000 bilder. Vi husker også den uverdige diskusjonen om både Operahuset og Munchmuseet. Thor Heyerdal og Henrik Ibsen er kanskje de to største stjernene vi har internasjonalt, men hva betyr de for oss? Museene er ganske godt gjemt og statskanalen NRK er lite opptatt av å skape drama av vår egen kullturskatt, slik som f.eks. BBC så glimrende gjør med sin skatt.

Vi sier at vi er tolerante og ønsker innvandrere velkomne. Noe annet blir sett på som uakseptabelt, men når innvandrerne flytter inn ved siden av oss, flytter vi ut. Vi liker å fremstille oss som bedre enn andre. Jeg liker ikke de mytene vi har laget om oss selv. Jeg gidder som regel ikke høre på svulstige maitaler om at vi ikke må glemme krigen.

Det blir gjerne sagt at seierherrene skriver historien. Det viser oss at historieskriving er langt fra den objektive disiplinen mange tror den er. Historie har med identitet å gjøre. Det var vel det Tybring Gjedde mente, men det er ikke lett å avgjøre om den identiteten vi har er rett, eller om den i det hele tatt er norsk.

Jeg skal gjerne lytte til den neste talen som fjerner alle lagene av løgn og forteller den usminkede sannheten. Ellers blir jeg den første som spyr på 17. mai. Ikke fordi jeg har drukket, for det gjør jeg ikke, men fordi jeg er allergisk mot løgn. Kanskje viser historien oss at det er ikke nok å snakke om at vi ikke må glømme. Det er like viktig å poengtere hvilken versjon vi husker. Tyskland har vært gjennom en lang prosess, og tar i dag fullt ansvar for krigsforbrytelsene. Det offentlige har enn tendens til å fortrenge minnene, mens det i dag er privatpersoner som gjerne tilbyr alternative versjoner av historien.

Det er noe myndighetene må rydde opp. En av måtene de kan gjøre det på er å sørge for at de ikke trenger ordne opp i noe etterpå, men når det skjer, ikke vent i 40 år med enn unnskyldning. Vi er fremdeles en nasjon som deltar i krig. Jeg håper dagens representanter for norske myndigheter tar ansvar for den offentlige erindringskulturen slik at framtidas representanter slipper å ordne opp.

 

Kilde: Arven etter Hitler av Anette H. Storeide
Stiftelsen-arkivet.no
universitetsavisa.no
wikimedia.org
nrk.no

Takk til Roger Albrigtsen og Foreningen Krigshistorisk Landskap Finnmark for at jeg fikk bruke bildet fra Unna Alakats. Albrigtsen har for øvrig skrevet en bok om disse basene.

Advertisements

7 thoughts on “Hva erindrer Norge?

  1. Et lite sideblikk på “oppgjøret med nazismen i Tyskland”. Det hadde vel sikkert sitt å si at Berlinmuren falt også.
    Ellers er vil jeg bare skrive at jeg også likte boken, men på den annen side: Selv de mest dyptpløyende verker makter å formidle sannheten med stor s.
    Den er alltid subjektivt farget.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s