Den viktigste ressursen

Det har de siste par dagene vært en diskusjon om medisinpenger. Bakgrunnen er at flere forskere tror det kan bli lettere å få refusjon av dyre medisiner til sjeldne sykdommer. Regjeringen skal komme med en ny legemiddelmelding neste år som, hvis de lytter til disse advarslene fra eksperter, vil sette en grense på hvor mye det er verdt å bruke på ett menneske. VG viste bl.a. et bilde av en mann som fikk en medisin til 180 000 kroner per behandling. Han uttalte at han hadde ikke gått med på det hvis han ikke hadde familie. Vi får vel folk til å synes de er en byrde.

Det blir ikke i samme prisklasse selvfølgelig, men jeg studerte sammen med en mann fra Bergen. Han hadde MS og tok ei sprøyte hver søndag (han valgte den dagen, for sprøyta hadde kraftige bivirkninger og han kunne ikke gjøre noe denne dagen). Hver sprøyte kostet 2 500 kroner, d.v.s. 10 000 kroner per måned. Sammenliknet med de som får medisiner for flere millioner i året betyr ikke 120 000 årlig så mye, men det er sikkert de som mener det er i meste laget. Resultatet ble i alle fall at denne mannen kom seg gjennom lærerhøgskolen og deretter jobbet i barneskolen i mange år.

Jeg jobbet på Hydro Aluminium hver sommer på 90-tallet. Jeg tror de hadde mellom 300 og 400 ungdommer der hver sommer som tok over jobben slik at bedriften kunne fortsette produksjonen mens de avviklet ferien i to runder. Det gikk bra å plassere ungdommer til å utføre arbeid, som var direkte farlig for dem selv og andre, fordi de fikk god opplæring i sikkerhet. Den første sommeren min startet med et 2,5 dagers sikkerhetskurs, og deretter fikk jeg en myk start på det verkstedet jeg jobbet på i til sammen 2 år (fordelt på et tiår). Det jeg vil frem til er at de snakket mye om at mennesket var bedriftens viktigste ressurs. Det var også den holdningen som hjalp en mann fra Bergen til en god utdannelse, takket være at Bergen kommune mente det var god samfunnsøkonomi.

Det er et uttrykk som sier at en satser ikke på gamle hester. Det er dessverre realiteten, i Norge også, at mange føler det slik. Jeg er nok en av dem, og det jeg trenger koster ikke millioner. Jeg har forståelse for at det må være grenser, men når jeg hører folk snakke om at vi mennesker koster for mye, tenker jeg på hva staten koster samfunnet.

Jeg brukte 10 minutter på å søke opp informasjon om statlige overskridelsene og her er et knippe overskrifter jeg fant:

  • Vegvesenet hadde overskridelser på 500 prosent
  • Staten betaler 93 av overskridelsene (4 av de nyeste prosjektene på norsk sokkel har sprukket med til sammen 48 mrd).
  • Statens vegvesens nye datasystem skulle koste 786 millioner og ta 3 år å ferdigstille. Det tok 10 år og kostet 1,1 milliard.
  • NAVs moderniseringsprosjekt til 3,3 milliarder som skulle gå frem til 2018 ble stoppet i fjor. Det er uklart hvor mye av pengene som ble brukt.

Dette er bare en liten del. Jeg kan legge til at det siste jeg hørte var at samtidig med at Statoil kutter antall ansatte, vurderte å slutte med kaffeavtalen og gratis peanøtter på oljeplattformene, fikk Statoil-sjef Helge Lund 500 000 kroner i lønnsøkning i fjor. Lønna hans var allerede på godt over 13 millioner. Staten eier vel fremdeles 2/3 av selskapet, og de hevder fremdeles at de er imot høye lederlønninger.

Jeg kunne også nevnt den dyre månelandingen til Jens Stoltenberg, som det for øvrig ikke ble noe av. Jeg lurer på hvor det blir av de menneskelige ressursene opp i alt dette. Er det i det hele tatt plass til dem?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s