Shaun Avery-regelen

Shaun Avery var en canadisk ishockeyspiller som hadde en lang karriere i NHL. Han var beryktet for unfair play. Ved et tilfelle i 2008 snudde han ryggen mot spillet. Motstanderen hadde to spillere utvist og Avery brukte dette overtaket til å stå foran motstanderens målvakt. Han konsentrerte seg bare om målvakten. Der veivet han med armene og sørget for at målvakten ikke så noen ting. Det endte med at Avery fikk pucken og scoret lett. De fleste vil vel si at det var unfair play, men han brøyt ikke noen regler. Det var ingen som hadde gjort dette før, og det hadde derfor ikke vært nødvendig med en spesifikk regel. Dermed innførte de The Shaun Avery Rule som sa at det var forbudt å stille seg foran målvakten. Men saken var ikke over med dette, for en erfaren dommer mente at Avery kunne ha blitt utvist for usportslig opptreden, altså med en eksisterende regel. Den nye regelen var på en måte en seier for Avery, for den sa egentlig at det var helt greit å tenke at det som ikke er direkte omtalt i reglene, er lovlig.

Det er nok mange tilfeller der vi har prinsipper som kan brukes. Vi trenger ikke ha et regelverk som går inn på hver minste lille ting, eller gjør vi det?

Det burde være unødvendig, men kanskje må vi sørge for at det ikke er mulig å utnytte mangelen på presise formuleringer? Jeg vet ikke hvordan instruksen for fastleger er, men muligens er det en Shaun Avery-situasjon der. Til tross for bruken av ordet rett er vel ikke reservasjonsretten en rett leger har hatt. Likevel har Stortinget gitt dem denne muligheten.

Legeforeningen sa så seint som i april 2013 «at pasienten må alltid møtes på en slik måte at hun føler seg ivaretatt og ikke krenket, og hun må få oppfylt sin rett til helsehjelp» (fra en intern høringsuttalelse om reservasjonsrett for leger i samvittighetsspørsmål).

Dette høres veldig vagt ut. Det kan tolkes som en nei til reservasjonsrett, men også som en aksept, hvis kvinnen likevel får hjelp. Reservasjonsretten ble innskrenket for et par år siden, men den nye regjeringen har nettopp gjeninnført denne retten i samråd med Legeforeningen. Jeg antar det betyr at legene har godtatt dette.

Jeg foreslo i det forrige innlegget mitt at hvis det er noe leger ikke har samvittighet til å gjøre, bør de ikke ha en offentlig stilling. Jeg synes likevel alternativet er ganske dystert. Jeg kunne ikke tenkt meg en helt yrkesliv der jeg måtte kjempe for å undertrykke min egen samvittighet hver dag. Hvis det var noe jeg virkelig trodde på, hadde det blitt vanskelig. Hvis vi skal ha arbeidstakere uten samvittighet, blir det kanskje nødvendig med en screening på universitetene. De som opplever at de sliter med enkelte temaer, blir kanskje kastet ut av studiet.

Da jeg gikk på lærerhøgskolen var det en student som ble overtalt til å slutte. Han var veldig sympatisk, men lærerne mente at han ikke var skikket for jobben. Det var også en student som prøvde å hacke seg inn på skolens server for å finne eksamensoppgavene. Jeg husker ikke hva som skjedde, men tror han fikk fortsette. Det ble i alle fall ikke foretatt seg noe som jeg husker. Her var det nok en av hver, en med samvittighet og en uten.

Det er mange etiske problemstillinger i arbeidslivet, og alle er ikke nødvendigvis veldig store. Tenk deg en advokat som ikke tar de rette valgene for klienten. Eller en ingeniør som gjør en fatal feil i en konstruksjon. Eller en lege som insisterer på en behandling pasienten ikke trenger. Eller en revisor som bruker lenger tid enn nødvendig. Problemet med disse spesialiserte yrkene er at det er vanskelig for andre å vurdere hva som blir gjort og ikke gjort. Vi er avhengige av disse yrkesgruppene, men stiller aldri spørsmål, selv om vi kanskje ikke har tillit til dem.

Det er vanskelig med legers reservasjonsrett, men kanskje er det et generelt prinsipp vi skal gi rom for. Hvis leger ikke har samvittighet, men bare følger loven, tror jeg vi er på vei i feil retning. Da er det myndighetene som må være samvittigheten og vi må stole på at loven tar de rette hensyn. Har vi egentlig mer tillit til politikerne enn til legene?

Jeg er ikke sikker på om en aksept av reservasjonsretten er en trussel mot pasientene. Det fylket der det kunne vært et problem p.g.a. store avstander, Finnmark, har ikke hatt noen tilfeller av reservasjon, mens det i store byer er mulig for kvinner å gå rett til sykehuset. De trenger altså ikke ha en hensvisning fra fastlegen for å ta abort. Det er forøvrig ingen som har diskutert kirurgene som skal utføre aborten, og de har reservasjonsrett.

Både myndighetene og legene selv vingler litt i denne saken. Selv de som innskrenket reservasjonsretten er ikke krystallklare. Dermed har vi kanskje godtatt at mennesker som utfører viktige tjenester i samfunnet skal få være mennesker med en samvittighet, så lenge pasienten ikke mister rettighetene sine.

Vi må nok leve med at noen drosjesjåfører kjører en omvei, noen advokater ikke alltid representerer klienten sin godt nok, at noen som forvalter penger underslår. Sammenliknet med disse er det kanskje ikke så ille at noen har en samvittighet, så fremt det ikke går ut over pasienten selvsagt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s