Høyt press i barnefotballen

Jeg har en bank bestående av dårlige minner. Jeg prøver å ikke tenke så mye på disse innskuddene, men noen av dem er irriterende slitesterke. Derfor forsvinner de egentlig aldri fra tankene. Jeg fikk en liten påminnelse om en av disse kontopostene da jeg leste en artikkel i vg.no i dag. Det dreide seg om barn som slutter med organisert fotball.

Når det gjelder fotball på TV var det bortimot den eneste tingen jeg gjorde sammen med faren min. Han var ikke av den tilnærmelige sorten, men han likte fotball. Jeg har derfor noen gode minner fra den tiden da Norge hadde én kanal, og denne sendte én engelsk tippekamp i uka. Dette var i siste halvdel av 70-tallet og favorittlaget var Liverpool. De som kjenner fotballen fra den tida vil nok nikke anerkjennende når jeg nevner noen av spillerne: Ray Clemence, Alan Hansen og Kenny Dalgliesh. Senere kom andre stjerner til, bl.a. Bruce Grobelaar og Ian Rush.

Det er nok ikke det samme i dag som pengene betyr mer enn sporten, og du kan se flere kamper hver kveld. Jeg er nok ganske lei fotball i dag, men ser noen TV-kamper med ujevne mellomrom.

Når det gjelder min egen spillerkariere er den ganske trist, muligens patetisk også. Høydepunktet var sannsynligvis gatecupen i Haugesund. Jeg tror det var fotballklubben Vard som arrangerte cupen sammen med Haugesunds avis. Vi var en gjeng i Ramsdalsblokkene som spilte fotball på løkka hver dag. Denne løkka var laget av sjøsand og hadde derfor hvit sand med en del eksotiske innslag av skjell og annet du finner på havbunnen. Det var på den tida målene var laget av ekte treverk, og i vårt tilfelle stod de i stil med banedekket. Nettet var nemlig svart fiskenot. Kapteinen på laget var sønn av en innvandrer fra Jugoslavia (aner ikke hvilken del av denne føderasjonen han kom fra) og han hadde overtalt oss til å kalle laget Røde Stjerne. Det var ikke vanskelig, for det var et at de beste lagene på den tida.

Det var ikke en umiddelbar nedtur da jeg seinere startet med organisert fotball i Djerv 1919. Som guttespiller hadde jeg en del moro, men merket gradvis at det ble mer og mer alvor. Vi hadde en outsider som trener først. Det var en relativt ung mann som løp mye husker jeg. Han var en mosjonist, men kom ikke fra et fotballmiljø. Han var imidlertid god nok og kunne snakke til barn på en skikkelig måte.

Seinere fikk vi trenere som kom fra klubbmiljøet, og for dem var det dødsens alvor. Fra å være en gjeng som spilte fordi det var moro, ble vi taperlaget da vi ble juniorer. Da var det to lag. De beste spilte naturlig nok på 1 og resten av oss var et oppsamlingsheat på 2-erlaget. Hvis jeg husker rett hadde ”elitetreneren” bare ansvaret for det beste laget, men noen ganger trente han oss andre også. Jeg tror han etter hvert fikk dette treneransvaret permanent, og jeg tror det var da jeg sluttet.  Det var mye brøling og skriking om hvor lite du var verdt for at du ikke klarte å spille etter hans instruksjon.

Magien var borte. Det er kanskje slik du presser fram de få enerne som elitelagene trenger, men det ble for mye alvor for meg. Det er litt trist, for i tillegg til at gleden ved spillet forsvant, mistet jeg også muligheten til å komme videre. Jeg har alltid likt trening, og allerede som barn var jeg en rask, sterk og fysisk utholdende spiller, men siden jeg ikke hadde mye til status, fikk jeg ordre om å være en venstreback som aldri gikk over midtbanen. Dermed var jeg lite involvert i spillet. Det var sannsynligvis dette regimet som gjorde at få orket å utsette seg for treningene. Vi var som regel 7-8 spillere på trening, mens alle 14 møtte opp til kampene. Jeg var en av sliterne som alltid møtte opp på trening, men jeg var likevel en benkesliter under kampene.

Summen av alt dette ble at treningene ble et mentalt ork, og det orket jeg ikke mer da jeg var 14 år. Det er sikkert mange unge fotballspillere som med litt bedre behandling hadde vært motivert til å fortsette. Ikke at jeg tror Norge gikk glipp av en kommende stjerne da jeg ga opp fotballen, men det har vel noe med hvordan en behandler barn. Selv de som ikke har planer om å leve av idretten, fortjener respekt. Men det er kanskje utelukkende jakten på talentene som driver klubbene?

Jeg opplevde forøvrig det samme da jeg prøvde friidrett rett etter fotballen. Jeg jogget en del på den tida, og da treneren i friidrettsklubben spurte hvilken tid jeg hadde på Djupadalten (et lokalt 10 km mosjonsløp) lo han og spurte om jeg hadde krøpet gjennom løypa. Jeg gikk der i et halvt år, men følte meg aldri velkommen. Det ble slutten på min karriere innen amatøridretten.

Nå er jeg far selv. Jeg oppmuntrer datteren min til å drive idrett, men er bekymret for at hun etter hvert skal gjøre de samme erfaringene jeg gjorde. Det tror jeg bryter ned mye av det som gjør barneidretten sunn.

Advertisements

7 thoughts on “Høyt press i barnefotballen

  1. Jeg synes alvoret kommer for kjapt inn i barneidretten. Det er ikke akkurat folkehelsefremmende.. Jeg liker ikke inndelingen av “de gode” og “de dårlige”, er redd for hva det kan bety for selvbildet til ungene.

    Godt innlegg, jeg har delt!

  2. Kjempeviktig tema! Jeg har ikke en eneste konkurransedyktig celle i kroppen, og gleder meg like mye om gutten har vunnet eller tapt fotballkampen. Koste du deg? Er standardspørsmålet fra kjedelige meg.

    1. Ja, fotball var livet! Et av de tidligste minnene er fra før jeg startet med fotball. Jeg løp hjem med kjempestore øyne fordi jeg var helt sikker på at Stoke spilte på en av de 6-7 grusbanene der de 3 største klubbene hadde klubbhusene sine. Det var samme drakter, men spillerne var nok helt ordinære haugesundere. Jeg hadde den samme iveren da jeg spilte selv seinere. Jeg husker vi hadde en tendens til å yte kraftig motstand når vi møtte de beste lagene i vår serie, men tapte gjerne kamper mot antatt svakere motstand. Vi ble nok sett på som annenrangs, men jeg elsket sporten. Det betydde ikke all verden om vi tapte heller. Det var nesten som om resultatet var irrelevant.

  3. Godt innlegg om et viktig tema! Det er viktig at presset ikke ødelegger gleden i barne-og ungdomsidretten, og jeg synes din fortelling understreker det godt.

    1. Ja, jeg tror dessverre mange kjenner seg igjen i beskrivelsen av en trener som tar ting for alvorlig. Det er nesten så en kan mistenke treneren for å ønske å øke sin egen status, snarere enn å gi barna noe positivt. Det er vel ingen grunn til at trenere skal føle seg presset p.g.a. manglende resultater, men det er nesten en slik atferd vi ser noen ganger.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s